Archive for februar 27, 2006

Kinamat 5: Peking and

På norske restauranter må man som regel bestille Peking and på forhånd, derfor har jeg kun spist Dinners crispy duck. I Kina er det egne steder som lager retten på løpende bånd. Jeg kunne ikke dra fra Beijing uten å ha prøvd anden oppkalt etter byen.

Viktigst er det å få en godt tilberedt and. Skinnet skal være sprøtt og lett å tygge, kjøttet saftig og godt. Alt spiselig rundt hode regnes som indrefileten og kommer på egen tallerken. Pinnene mine prøvde fortvilet å få tak i delikatessene, men jeg skjønte ikke at godbitene skulle suges ut før de andre var i gang med desserten.

DSCN0106

Anden skjæres opp i små biter av en servitør ved bordet. Noen biter er bare skinn, andre bare kjøtt og noen en blanding.

Tilbehøret består av østerssaus (muligens plommesaus), rå løk, agurk, noe jeg tror er reddik, hvitløkspaste, sukker og to former for syltede grønnsaker jeg ikke tør gjette på. Sukkeret passer særlig godt til det sprø skinnet.

DSCN0112

Deretter er det bare å blande ingrediensene som man selv måtte ønske i en liten lefse, rulle sammen og spise i vei.

Legg igjen en kommentar

Kinamat 4: Schezuan

Stort var sjokket mitt når jeg oppdaget, både ved å snakke med andre og prøve selv, at Dinner knapt er Schezuan. Maten er fremdeles sterk og god, men har få av de rettene som forbindes med landsdelen i Kina. Kjøkkenet er blant de mest utbredte, fordi mange fattige fra området har spredd seg til alle andre deler av landet.

Ser jeg noe som ser uspiselig ut på et spisekart er det bare å bestille. Måltidet startet denne gangen med manet i eddiksaus. De må være tørket på en måte, for de var langt fra så gelé-aktig som ventet. Konsistensen var svært fast og hard, men ikke det minste seig.

DSCN0082

Smaken kan beskrives som mer agurk enn agurk. Slett ikke vondt, men heller ikke så interessant. Nå har jeg prøvd det, men kommer neppe til å gjøre det ved en annen anledning.

DSCN0083

To ganger i gryten svin’, først stekt og så kokt, lå nærmere norsk flesk i smak enn de tradisjonelle filetene i biter. Stangselleri og paprika var hovedgrønnsakene. Chili-smaken holdt seg ganske i bakgrunnen.

DSCN0084

Som tilbehør fikk vi ris, spinat, samt potetstrimler fritert med chili og koriander. Haugen over holder til et kompani. Vi var to stykker som gaflet i oss til lenge etter at jeg var mett uten å være i nærheten av å tømme tallerken.

DSCN0086

Kongen av måltidet var ribbene. På fotografiet i menyen så de små og greie ut. Stort var sjokket når de var tre ganger så lange som bjelkene i en sparerib og og med kjøttmengder som på en kotelett. Bestillingen på fire til to personer var langt over mål.

En tørrmarinade med mye chili, årløk, urter og kummen hang utenpå i store klumper. En bit ga en herlig brennende smak med et touch av Midt-Østen.

Idéen om å servere gnage- og grisemat med plastikkhansker er ypperlig, langt bedre enn en haug servietter.

Comments (1)

Alle folkene i Kina

Til tross for et kjempeanlegg med moderne museumsprinsipper som interaktivitet og utforskning, står ‘Chinese Ethnic Culture Park‘ i få guidebøker. Det kan være flere grunner til det:

  • Mye i Kina får fort få en ufrivillig kitsch-faktor. Dansende ungdommer som skal representere forskjellige deler av landet, for eksempel, er nok mer fargerik amatørunderholdning enn autentisk folkedans.
  • Propagandamaskinen kjører på med sitater fra grunnloven som forteller hvor godt alle folkegrupper har det i landet.
  • Første etniske gruppe som møter oss på vei inn er tibetanere, taiwanesere finne i en annen del av parken. Noe sier meg at ikke alle godtar den versjonen.

En kombinasjon av at vertskapet er sosialantropolog og mitt ønske om å se noe ekstremt kitschy gjorde at vi tok turen, i håp om å kunne klage og le i skjønn forening.

Nå var faktisk parken bedre enn våre lave forventninger. Området har informasjon til å fylle en hel dag. Bygningene er i beste Norsk Folkemuseumstil eksempler på bygge-teknikk over hele landet. Det som ofte mangler er innhold i husene som viser mer av dagliglivet.

Offisielt sies det at Kina har 55 etniske folkegrupper. Dette ble temmelig kunstig konstruert under Mao-tiden på bakgrunn av et klassifiseringssystem for folkegrupper utarbeidet av Stalin. Metoden er neppe den mest solide, og mange vil nok ikke føle seg hjemme i en slik inndeling.

Etter å ha sett The World, en film om dagliglivet til fattige fra byen som jobber i en annen fornøyelsespark i Beijing, var jeg mest opptatt av å se hvordan de ansatte forholdt seg til jobben. Som lavtlønnsarbeidere over hele verden følte de seg nok temmelig fremmedgjort. På vei fra opptredenen hørte jeg noen av guttene gaule utgangsmusikken i en temmelig karikert form. Derfor valgte jeg heller å ta et bilde av de som ventet på å få opptre, fremfor et folkoristisk opptrinn på scenen.

Det er en grunn til parken ikke står i guidebøkene. Litt skuffet ble vi over at det ikke var enda dårligere, men stedet fungerer nok best for norske turister med en meta-holdning.

Turen gikk etterpå til et område med gallerier, Beijings svar på Kvadraturen. Samtidsmuseet hadde en utstilling med moderne kunstnere for et par år siden. Det jeg så her holdt vel så høy kvalitet.

Maleri så ut til å være mest populært. Mange kunstnere kommenterte offisiell mytologi, ofte i en kritisk form. Et eksempel er Mao-byster med ansiktet mot veggen og med tegnet for konge i nakken, samt en Mao med to ansikter. Kritisk kunst er ingen mangelvare.

I en bruktbutikk fant jeg DVDen med The World og en signert poster fra filmen. Kun den første var til salgs, men jeg grabbet den til meg. Den var å se flere steder her, så den må være ganske populær blant et bevisst filmpublikum.

Når det gjelder de mer vanlige turistattraksjonene hopper jeg over å beskrive dem. En hvilken som helst guidebok har all nødvendig informasjon. Men Den Forbudte By og Himmelens Tempel er vel verdt tiden det tar.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: