Alle folkene i Kina

Til tross for et kjempeanlegg med moderne museumsprinsipper som interaktivitet og utforskning, står ‘Chinese Ethnic Culture Park‘ i få guidebøker. Det kan være flere grunner til det:

  • Mye i Kina får fort få en ufrivillig kitsch-faktor. Dansende ungdommer som skal representere forskjellige deler av landet, for eksempel, er nok mer fargerik amatørunderholdning enn autentisk folkedans.
  • Propagandamaskinen kjører på med sitater fra grunnloven som forteller hvor godt alle folkegrupper har det i landet.
  • Første etniske gruppe som møter oss på vei inn er tibetanere, taiwanesere finne i en annen del av parken. Noe sier meg at ikke alle godtar den versjonen.

En kombinasjon av at vertskapet er sosialantropolog og mitt ønske om å se noe ekstremt kitschy gjorde at vi tok turen, i håp om å kunne klage og le i skjønn forening.

Nå var faktisk parken bedre enn våre lave forventninger. Området har informasjon til å fylle en hel dag. Bygningene er i beste Norsk Folkemuseumstil eksempler på bygge-teknikk over hele landet. Det som ofte mangler er innhold i husene som viser mer av dagliglivet.

Offisielt sies det at Kina har 55 etniske folkegrupper. Dette ble temmelig kunstig konstruert under Mao-tiden på bakgrunn av et klassifiseringssystem for folkegrupper utarbeidet av Stalin. Metoden er neppe den mest solide, og mange vil nok ikke føle seg hjemme i en slik inndeling.

Etter å ha sett The World, en film om dagliglivet til fattige fra byen som jobber i en annen fornøyelsespark i Beijing, var jeg mest opptatt av å se hvordan de ansatte forholdt seg til jobben. Som lavtlønnsarbeidere over hele verden følte de seg nok temmelig fremmedgjort. På vei fra opptredenen hørte jeg noen av guttene gaule utgangsmusikken i en temmelig karikert form. Derfor valgte jeg heller å ta et bilde av de som ventet på å få opptre, fremfor et folkoristisk opptrinn på scenen.

Det er en grunn til parken ikke står i guidebøkene. Litt skuffet ble vi over at det ikke var enda dårligere, men stedet fungerer nok best for norske turister med en meta-holdning.

Turen gikk etterpå til et område med gallerier, Beijings svar på Kvadraturen. Samtidsmuseet hadde en utstilling med moderne kunstnere for et par år siden. Det jeg så her holdt vel så høy kvalitet.

Maleri så ut til å være mest populært. Mange kunstnere kommenterte offisiell mytologi, ofte i en kritisk form. Et eksempel er Mao-byster med ansiktet mot veggen og med tegnet for konge i nakken, samt en Mao med to ansikter. Kritisk kunst er ingen mangelvare.

I en bruktbutikk fant jeg DVDen med The World og en signert poster fra filmen. Kun den første var til salgs, men jeg grabbet den til meg. Den var å se flere steder her, så den må være ganske populær blant et bevisst filmpublikum.

Når det gjelder de mer vanlige turistattraksjonene hopper jeg over å beskrive dem. En hvilken som helst guidebok har all nødvendig informasjon. Men Den Forbudte By og Himmelens Tempel er vel verdt tiden det tar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: