Archive for februar, 2006

Norsk omvendelse i Damaskus

Flere norske aviser hadde artikler om nordmannen som talte foran demonstrerende muslimer i Damaskus. Det engelske tidsskriftet Prospect har en god artikkel som beskriver miljøet disse studentene er en del av og omstendighetene rundt hendelsene grundigere.

Legg igjen en kommentar

Den forbudte bloggen

Vel fremme i Beijing kan jeg konstantere at internett-tilgangen blir bra. Riktignok er tilkoblingen via USB og programvare, hvilket betyr at jeg ikke ko bleropp min egen maskin. Er ikke godt å vite hva slags uhumskheter en slik oppkobling fører med seg. Det betyr jevnlige oppdateringer, men rikholdig bildemateriale blir lagt ut senere.

Typisk Tor Andre er sperret i Kina. I mine våte drømmer sitter den kinesiske ambassaden og leser nøye hva jeg skriver om landets rolle i Afrika og fører meg opp på en svarteliste, men la oss være realistiske. Alle blogspot-adresser har problemer. Film- og dagbokblogger er like vanskelig å lese herfra som Vampus og andre hardtslående politiske rabulister.

Jeg får likevel med meg det meste i Bloglines. I hvert fall til de som publiserer hele artikkelen i feeden.

Blogger og Spurl fungerer som juling, så det går greit å legge ut nye poster og oppdatere artikkelfilteret. Kommentarer følger jeg med på fra Haloscan. Å bidra på andres blogger er det verre med, så la meg si til Fred Ut at jeg er enig i at ‘Secretary’ og ‘Fog of War’ er knakende gode filmer.

Det blir ingen hardtslående politiske artikler fra Kina. Fokuset mitt de neste ukene blir nok heller mat og artige kulturforskjeller.

Legg igjen en kommentar

Reisefeber

I morgen drar jeg på en noe over to ukers ferie til Beijing, Xiamen og Shanghai, med en 3 dagers mellomlanding i London på tilbaketuren. Underveis blir det forhåpentligvis tid til litt blogging, men tilgangen til internett er vanskelig å forutsi. Hvis jeg blir borte en stund, så har Kina skylden.

Legg igjen en kommentar

På knivseggen mellom bra og irriterende

Mange yngre filmentusiaster kan vanskelig tenke seg en tid, ti til femten år tilbake i tid, hvor årets Woody Allen var et av de store høydepunktene. De siste premierenes hans har egnet seg best til å skremme bort nye seere fra å undersøke tidligere verk i klassiker-hyllen.

Rykter om at Match Point er en opptur for nostalgiske fans av Woody Allen er sant og feil:

  • Sant, fordi dette på alle måter er en svært godt laget film. Manus, regi og personinstruktør av skuespillerne er skarpere og mer interessant enn på lenge.
  • Feil, fordi filmen har store svakheter og mange vil savne kjente temaer, for eksempel humoren.

Karakterene blir alt for mye kunstige brikker i et idé-drama. Tidligere har jeg alltid forstått hvor hovedpersonene til Allen kommer fra.

Hovedpersonen viser aldri på lerretet at han er sjarmerende og smart på en måte som sannsynliggjør det som skjer. Scarlett Johansson går fra sexy femme fatale til hysterisk kvinnfolk med minimal forklaring. Og sex-scenene mellom dem var det eneste som fikk meg til å le, uten at det nødvendigvis var meningen.

Starten av filmen ga meg store forhåpninger, men luften gikk fort ut av ballongen. Noen interessante sekvenser mot slutten hjalp ikke. Joda, det er mye veldig bra her, men minst like mye veldig irriterende.

Klassikerne Manhattan og Crimes og Misdemeanor fungerte som oppvarming for meg. Her kretser Woody Allen rundt sine mer typiske besettelser: Smart, sosialt utilpass person som er disillusjonert, forhold til purunge jenter og utroskap. Det siste får vi også i ‘Match Point’.

‘Manhattan’ har tonnevis av New York-stemning og gir en deilig, melankolsk følelse. Likevel sitter jeg igjen med følelsen at dette er en litt overvurdert film. ‘Crimes and dismeanor’ er derimot en fantastisk balanse av komedie og tragedie som rager over fjorårets Melinda & Melinda. Jeg tror det seiler opp til å bli min favoritt fra Allen.

Alle tre filmene gjorde at jeg bet meg merke i en særegenhet jeg ikke har lagt merke til før: Woody Allen bruker soundtracket på en veldig ren og effektiv måte med henholdsvis klassisk opera, Gershwin og Schubert.

Legg igjen en kommentar

Vellykket oversikt over asiatisk pop-kultur

Nå har jeg gått rundt noen måneder og tenkt at et magasin om manga og anime hadde vært gøy å lese. Masse informasjon finnes på internett, men et godt redigert månedelig blad gir bedre oversikt. Og så er det mulig å lese på t-banen.

Plutselig en dag i forrig uke oppdaget jeg Neo i hyllene på Narvesen, et blad som dekker nettopp disse temaene og asiatisk film generelt. Akkurat hva jeg så etter!

Tidligere har jeg forkastet noen kandidater fordi preget av reklame og overfladiske handlingsreferater har vært overveldende. Neo er redigerer effektivt og kritisk. Noen fan-favoritter får gjennomgå, som Yu-Gi-Oh! og Seraphic Feather, mens nye, lovende stemmer blir trukket frem.

Artiklene gir oversikt over større temaer. I det siste nummeret får romantikk i japansk tegnefilm en grundig gjennomgang. I tillegg til kunnskapsrike kritikker, kommentarer og omtaler, gir Neo ofte innsikt i japansk kultur og levemåte. Disse innslagene gir større grunnlag for forståelse av handlingen i anime og manga. Til og med artikkelen om ‘Memoirs of a Geisha’, en film som virker laget av et kulturelt handikappet team, er forholdsvis interessant.

Er kvaliteten på mars-nummeret representativ blir dette et fast innslag på den månedelige magasin-menyen min.

Legg igjen en kommentar

Mer enn Gamle Testamentet

Hasidiske historier gjenfortalt av Martin Buber vekket min interesse for jødiske tradisjoner for noen år siden. Siste kapittel i boken ‘Jødiske skrifter‘ avsluttes med et utvalg av historier om den religiøse bevegelsens leder, Baal Shem Tov. Fokuset på et så begrenset utvalg av et stort materiale er et godt redaksjonsgrep i en samling som favner vidt.

Mirakler av en person noen få hundre år tilbake er fascinerende i seg selv. Historiene lever nok videre vel så mye fordi en personlighet, med styrker og svakheter, kommer så klart frem. Fortellingene inneholder alt fra fantastiske legender (fjellet som hoppet for å hindre at Baal Shem Tov gikk utenfor et stup i religiøs ekstase) til zen-aktige visdomsord.

Kabbalah var en naturlig tråd å nøste videre på etter Bubers historier. Matematikk og stor sans for allegorier er en nødvendighet for å begynne å skrape på overflaten. Misforstå meg ikke, jeg har aldri hatt noen planer om å meditere og prøve å finne Guds hemmelige navn. New Age-varianter har jeg liten sans for. Interessen går heller i retning av religionshistorikeren Gershom Scholem.

Tekstutvalget fra Zohar, en av kabbalismens grunntekster, i ‘Jødiske skrifter’ konsentrer seg veldig om tallmystikk. Greit nok, for det er noe av det mest unike med retningen. Likevel er det synd at man ikke har plukket ut mer fra det rike fortellingsmaterialet.

Historier er vektlagt i utvalget fra Aggada, den delen av tradisjonen som ikke er så lovorientert. Samlingen avrundes med sentral liturgi og Fedrenes Ord. Den sistnevnte inneholder visdomsord, blant annet det som vel må være historiens første 4-felts tabell.

Modellen er velkjent i samfunnsforskning og management-teori. Her kommer originalen fra 200-tallet:

Det finnes fire typer mennesker som oppsøker læresteder: Den som går dit, men ikke studerer; hans vinning er at han går dit. Den som studerer hjemme, men ikke går dit; hans vinning er at han studerer. Den som går dit og studerer; han er en gudfryktig. Den som verken går dit eller studerer; han er ugudelig.

Intet nytt under solen.

Tekstsamlingen Bente Groth har redigert fyller ut bildet man har om at jødene bare leser Gamle Testamentet. De fleste vil nok finne noe som vil engasjere ved å hoppe til det mest fortellingsrelaterte materialet.

Legg igjen en kommentar

Føling med fremtiden i dødsonen

Dead Zone‘ var den første Stephen King-boken jeg leste. På norsk hadde den riktignok fått en ny, mer fantasifull tittel. Tror det var ‘Mørkets krefter’, uten at det spilte noen rolle. Historien om mannen som havner i koma og våkner opp 6 år senere til en verden han ikke kjenner igjen med synske evner, tente en nerdete tenåring i Skien til å lese flere bøker av grøssermesteren.

De som sier at David Cronenbergs A History of Violence er merkelig mainstream til han å være, burde ta en titt på hans Dead Zone fra 1983. Akkurat som Lovecraft er Stephen Kings monstre materialistiske. Drømmer og spøkelser opptrer, men busemannen er oftest veldig konkret og fysisk. Her tror jeg forfatteren og regissøren traff hverandre.

Martin Sheen spiller en langt skumlere presidentkandidat enn Bartlett, og Christoffer Walken spiller en tydelig plaget synsk Johnny Smith. Etter en seriemorder og noen andre utfordringer blir hovedkonflikten et klassisk moralsk dilemma: Kan man drepe en presidentkandidat for å sette i gang tredje verdenskrig flere år inn i fremtiden?

TV-serien har nå klart seg gjennom fire sesonger ved å stille lignende spørsmål til seerne. Johnny Smith oppdager at mer informasjon ikke nødvendigvis gjør det lettere å ta en avgjørelse om hva som må gjøres. En handling bringer med seg uforutsette konsekvenser og selv når man ser alle utgangene er det ikke gitt hva som er riktig.

Ved å utforske hvordan dødsonen virker og aldri gjøre løsningene opplagte, unngår man ‘ukens mord’-syndromet som for eksempel Medium går i. Utfordringen behøver ikke være en forbrytelse eller hindre tredje verdenskrig. Det kan være vel så dramatisk å finne ut hvordan helten kan forhindre at en venn dør av en hjertefeil eller finne gamlekjæresten til en krigsveteran.

Produsentparet bak serien, Michael og Shawn Piller, har den beste sluttlogoen siden Joss Whedons gurglende mutant.
«Nei.»
«Jo.»
«Nei.»
«Jo.»
» Du har husarrest»
Ja, de er far og sønn. Dessverre døde Michael Piller nylig, men sønnen fører skuta videre.

I dokumentarene på DVDene understreker produsentene at stikkordene for serien er horror, humor og heart. Ærlig talt synes jeg ikke de to første er mer enn sånn passe bra ivaretatt. Noen av synene er drømmeaktig skumle, men jeg ville heller kalle serien spennende. Humoren er der som forsiktig krydder.

Hjerte-biten lykkes best. Rundt Johnny Smith er det en stabil gruppe med venner som gir historiene mening. Skuespillerne gir karakterene dybde, med Anthony Michael Hall (nerden fra Breakfast Club og andre ungdomsfilmer fra 80-tallet) i sentrum. Gjesteopptredener fra andre mer eller mindre kjente fjes er også effektivt brukt.

‘Dead Zone’ har ikke samme dedikerte fan-skare som mange andre science fiction-show, noe som gjøre det lett å overse den. Ingen norske kanaler har vist den enda, selv om den har gått svært bra på en mindre kabel TV-kanal i USA. Etter min mening er det en av de mest undervurderte og stabilt gode seriene som går for tiden.

Legg igjen en kommentar

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: