Archive for februar, 2006

På knivseggen mellom bra og irriterende

Mange yngre filmentusiaster kan vanskelig tenke seg en tid, ti til femten år tilbake i tid, hvor årets Woody Allen var et av de store høydepunktene. De siste premierenes hans har egnet seg best til å skremme bort nye seere fra å undersøke tidligere verk i klassiker-hyllen.

Rykter om at Match Point er en opptur for nostalgiske fans av Woody Allen er sant og feil:

  • Sant, fordi dette på alle måter er en svært godt laget film. Manus, regi og personinstruktør av skuespillerne er skarpere og mer interessant enn på lenge.
  • Feil, fordi filmen har store svakheter og mange vil savne kjente temaer, for eksempel humoren.

Karakterene blir alt for mye kunstige brikker i et idé-drama. Tidligere har jeg alltid forstått hvor hovedpersonene til Allen kommer fra.

Hovedpersonen viser aldri på lerretet at han er sjarmerende og smart på en måte som sannsynliggjør det som skjer. Scarlett Johansson går fra sexy femme fatale til hysterisk kvinnfolk med minimal forklaring. Og sex-scenene mellom dem var det eneste som fikk meg til å le, uten at det nødvendigvis var meningen.

Starten av filmen ga meg store forhåpninger, men luften gikk fort ut av ballongen. Noen interessante sekvenser mot slutten hjalp ikke. Joda, det er mye veldig bra her, men minst like mye veldig irriterende.

Klassikerne Manhattan og Crimes og Misdemeanor fungerte som oppvarming for meg. Her kretser Woody Allen rundt sine mer typiske besettelser: Smart, sosialt utilpass person som er disillusjonert, forhold til purunge jenter og utroskap. Det siste får vi også i ‘Match Point’.

‘Manhattan’ har tonnevis av New York-stemning og gir en deilig, melankolsk følelse. Likevel sitter jeg igjen med følelsen at dette er en litt overvurdert film. ‘Crimes and dismeanor’ er derimot en fantastisk balanse av komedie og tragedie som rager over fjorårets Melinda & Melinda. Jeg tror det seiler opp til å bli min favoritt fra Allen.

Alle tre filmene gjorde at jeg bet meg merke i en særegenhet jeg ikke har lagt merke til før: Woody Allen bruker soundtracket på en veldig ren og effektiv måte med henholdsvis klassisk opera, Gershwin og Schubert.

Legg igjen en kommentar

Vellykket oversikt over asiatisk pop-kultur

Nå har jeg gått rundt noen måneder og tenkt at et magasin om manga og anime hadde vært gøy å lese. Masse informasjon finnes på internett, men et godt redigert månedelig blad gir bedre oversikt. Og så er det mulig å lese på t-banen.

Plutselig en dag i forrig uke oppdaget jeg Neo i hyllene på Narvesen, et blad som dekker nettopp disse temaene og asiatisk film generelt. Akkurat hva jeg så etter!

Tidligere har jeg forkastet noen kandidater fordi preget av reklame og overfladiske handlingsreferater har vært overveldende. Neo er redigerer effektivt og kritisk. Noen fan-favoritter får gjennomgå, som Yu-Gi-Oh! og Seraphic Feather, mens nye, lovende stemmer blir trukket frem.

Artiklene gir oversikt over større temaer. I det siste nummeret får romantikk i japansk tegnefilm en grundig gjennomgang. I tillegg til kunnskapsrike kritikker, kommentarer og omtaler, gir Neo ofte innsikt i japansk kultur og levemåte. Disse innslagene gir større grunnlag for forståelse av handlingen i anime og manga. Til og med artikkelen om ‘Memoirs of a Geisha’, en film som virker laget av et kulturelt handikappet team, er forholdsvis interessant.

Er kvaliteten på mars-nummeret representativ blir dette et fast innslag på den månedelige magasin-menyen min.

Legg igjen en kommentar

Mer enn Gamle Testamentet

Hasidiske historier gjenfortalt av Martin Buber vekket min interesse for jødiske tradisjoner for noen år siden. Siste kapittel i boken ‘Jødiske skrifter‘ avsluttes med et utvalg av historier om den religiøse bevegelsens leder, Baal Shem Tov. Fokuset på et så begrenset utvalg av et stort materiale er et godt redaksjonsgrep i en samling som favner vidt.

Mirakler av en person noen få hundre år tilbake er fascinerende i seg selv. Historiene lever nok videre vel så mye fordi en personlighet, med styrker og svakheter, kommer så klart frem. Fortellingene inneholder alt fra fantastiske legender (fjellet som hoppet for å hindre at Baal Shem Tov gikk utenfor et stup i religiøs ekstase) til zen-aktige visdomsord.

Kabbalah var en naturlig tråd å nøste videre på etter Bubers historier. Matematikk og stor sans for allegorier er en nødvendighet for å begynne å skrape på overflaten. Misforstå meg ikke, jeg har aldri hatt noen planer om å meditere og prøve å finne Guds hemmelige navn. New Age-varianter har jeg liten sans for. Interessen går heller i retning av religionshistorikeren Gershom Scholem.

Tekstutvalget fra Zohar, en av kabbalismens grunntekster, i ‘Jødiske skrifter’ konsentrer seg veldig om tallmystikk. Greit nok, for det er noe av det mest unike med retningen. Likevel er det synd at man ikke har plukket ut mer fra det rike fortellingsmaterialet.

Historier er vektlagt i utvalget fra Aggada, den delen av tradisjonen som ikke er så lovorientert. Samlingen avrundes med sentral liturgi og Fedrenes Ord. Den sistnevnte inneholder visdomsord, blant annet det som vel må være historiens første 4-felts tabell.

Modellen er velkjent i samfunnsforskning og management-teori. Her kommer originalen fra 200-tallet:

Det finnes fire typer mennesker som oppsøker læresteder: Den som går dit, men ikke studerer; hans vinning er at han går dit. Den som studerer hjemme, men ikke går dit; hans vinning er at han studerer. Den som går dit og studerer; han er en gudfryktig. Den som verken går dit eller studerer; han er ugudelig.

Intet nytt under solen.

Tekstsamlingen Bente Groth har redigert fyller ut bildet man har om at jødene bare leser Gamle Testamentet. De fleste vil nok finne noe som vil engasjere ved å hoppe til det mest fortellingsrelaterte materialet.

Legg igjen en kommentar

Føling med fremtiden i dødsonen

Dead Zone‘ var den første Stephen King-boken jeg leste. På norsk hadde den riktignok fått en ny, mer fantasifull tittel. Tror det var ‘Mørkets krefter’, uten at det spilte noen rolle. Historien om mannen som havner i koma og våkner opp 6 år senere til en verden han ikke kjenner igjen med synske evner, tente en nerdete tenåring i Skien til å lese flere bøker av grøssermesteren.

De som sier at David Cronenbergs A History of Violence er merkelig mainstream til han å være, burde ta en titt på hans Dead Zone fra 1983. Akkurat som Lovecraft er Stephen Kings monstre materialistiske. Drømmer og spøkelser opptrer, men busemannen er oftest veldig konkret og fysisk. Her tror jeg forfatteren og regissøren traff hverandre.

Martin Sheen spiller en langt skumlere presidentkandidat enn Bartlett, og Christoffer Walken spiller en tydelig plaget synsk Johnny Smith. Etter en seriemorder og noen andre utfordringer blir hovedkonflikten et klassisk moralsk dilemma: Kan man drepe en presidentkandidat for å sette i gang tredje verdenskrig flere år inn i fremtiden?

TV-serien har nå klart seg gjennom fire sesonger ved å stille lignende spørsmål til seerne. Johnny Smith oppdager at mer informasjon ikke nødvendigvis gjør det lettere å ta en avgjørelse om hva som må gjøres. En handling bringer med seg uforutsette konsekvenser og selv når man ser alle utgangene er det ikke gitt hva som er riktig.

Ved å utforske hvordan dødsonen virker og aldri gjøre løsningene opplagte, unngår man ‘ukens mord’-syndromet som for eksempel Medium går i. Utfordringen behøver ikke være en forbrytelse eller hindre tredje verdenskrig. Det kan være vel så dramatisk å finne ut hvordan helten kan forhindre at en venn dør av en hjertefeil eller finne gamlekjæresten til en krigsveteran.

Produsentparet bak serien, Michael og Shawn Piller, har den beste sluttlogoen siden Joss Whedons gurglende mutant.
«Nei.»
«Jo.»
«Nei.»
«Jo.»
» Du har husarrest»
Ja, de er far og sønn. Dessverre døde Michael Piller nylig, men sønnen fører skuta videre.

I dokumentarene på DVDene understreker produsentene at stikkordene for serien er horror, humor og heart. Ærlig talt synes jeg ikke de to første er mer enn sånn passe bra ivaretatt. Noen av synene er drømmeaktig skumle, men jeg ville heller kalle serien spennende. Humoren er der som forsiktig krydder.

Hjerte-biten lykkes best. Rundt Johnny Smith er det en stabil gruppe med venner som gir historiene mening. Skuespillerne gir karakterene dybde, med Anthony Michael Hall (nerden fra Breakfast Club og andre ungdomsfilmer fra 80-tallet) i sentrum. Gjesteopptredener fra andre mer eller mindre kjente fjes er også effektivt brukt.

‘Dead Zone’ har ikke samme dedikerte fan-skare som mange andre science fiction-show, noe som gjøre det lett å overse den. Ingen norske kanaler har vist den enda, selv om den har gått svært bra på en mindre kabel TV-kanal i USA. Etter min mening er det en av de mest undervurderte og stabilt gode seriene som går for tiden.

Legg igjen en kommentar

Ytringsfrihet diskuteres ikke i Fremskrittspartiet

Med velvilje kunne man tolket avslutningen av Siv Jensens kronikk i Dagens Næringsliv om regjeringens håndtering av Muhammed-saken som avansert ironi, men jeg tror hun er alvorlig: «[Fremskrittspartiet] diskuterer gjerne politikk, men ytringsfriheten diskuterer vi ikke.»

Det er mange grunner til å kritisere muslimske talsmenn. Både reisende imamer fra Danmark og leder av muslimsk råd i Norge, Muhammed Hamdan, ser ut til å like å tale vertskapet etter munnen. I Vesten er ytringsfriheten bra, blant trosfeller i utlandet overvurdert. Alle som prøver å få uttalelsene til å passe i hop, må lure på hva de egentlig mener.

Alle feilskjær til tross, den norske regjeringen har vært konsistent fra første stund. For all del, kritiser umusikalitet, men jeg vet i hvert fall hvor jeg har Stoltenberg og co. I Danmark var regjeringen drittøff så lenge det ikke hadde konsekvenser, men de la om tonen når næringslivet ble rammet og ambassader begynte å brenne.

Jeg foretrekker konsistens i budskapet, enten det er muslimer eller vestlige politikere.

Mange liberalister i Norge skulle sikkert ønske at Fremskrittspartiet var like ideologisk prinsipielle i saker som kommunepolitikk, næringsstøtte og intern kommunikasjon som når det gjelder Muhammed-saken. Da hadde kanskje til og med jeg stemt på dem.

Legg igjen en kommentar

Selvsagt klarer Norge seg utenfor EU

Blir det mer markedsøkonomi med EU?, spør Trond i en artikkel som ser på hvordan motstandere av organisasjonen vil ordne verdenshandelen.

Selvsagt klarer Norge seg utenfor EU med en tosidig handelsavtale, fordi:

  • Vi er et rikt land. Så lenge oljen gjør at vi kan eksportere forurensing til resten av verden har vi den økonomiske makten som er nødvendig for å få gode avtaler.
  • Norge er hakket mer liberalistisk enn gjennomsnittet i EU, riktignok med selektiv proteksjonisme. Her er vi helt på linje med det eneste landet i Europa med tosidig handelsavtale, Sveits. De er faktisk enda hakket råere enn oss. Akkurat som Japan, en annen av våre nærmeste alliansepartnere i WTO-forhandlingene. Jeg ser gjerne at Norge utvikler seg mer i denne retningen.
  • Vi er flinkeste gutten i klassen til å tilpasse oss EU-regler, bedre enn medlemslandene. Det er tilfelle fordi, ikke på tross av, at vi står utenfor. Landet vårt har ikke så mange måter å innynde oss på.

Så Norge kan stå utenfor EU så lenge vi fortsetter å gjøre oss rike på å øke drivhuseffekten, fører en liberalistisk politikk og tilpasser oss uten å mukke. Fjerner vi oss fra den politikken blir det verre.

Stakkars de landene som ikke har samme økonomiske styrken. En verden med tosidige handelsavtaler har den rike verden alt å tjene på, mens de fattige vil tape. Jagdish Bhagawati (lenken går til siden jeg fant dette på, ikke første side i artikkelen) beskriver hvorfor denne praksisen, som forøvrig EU har vært en pådriver for, er så farlig:

  • Rike land kan presse en nesten hvilken som helst avtale på fattige land. De inkluderer gjerne krav om gjenytelser som ikke har noe med handel å gjøre.
  • Det undergraver respekten og muligheten for multilaterale avtaler generelt, noe EU-motstandere i andre sammenhenger er tilhenger av.
  • Et komplekst spaghetti-system av tosidige avtaler er svært komplekst og dyrt. Det bidrar til å stenge små bedrifter og økonomier ute fra verdenshandelen.
  • Kina og andre mektige land har lært dette trikset og bruker det til å knytte land i Afrika opp til dem på en måte som vil være negativ for verdenshandelen og utviklingen av menneskerettigheter.

Nå er det mange andre grunner til å bli medlem i EU, men jeg har lyst til å nevne en ting motstanderne bestandig sa i alle debatter jeg var med i. Organisasjonen vil aldri kjøre noen dumpinganklager mot norsk laks. Det har de ingen interesse av. Realiteten er at det har vært en dyr serie med saker mot Norge fra EU på akkurat dette området.

Trond og jeg kjenner hverandre forøvrig fra Skien, og det brakte frem noen minner fra EU-kampen. For eksempel er jeg husvakt nå for leiligheten til en kamerat som jeg møtte første gang i en debatt i 1992. Han representerte Nei til EU og jeg Europeisk Ungdom.

Morsomst er det å se landbruksminister Terje Riis-Johansen i media. Vi møttes Telemark rundt til debatter før EU-avstemningen. Jeg synes å huske vi hadde det ganske gøy når vi brakte sammen. Ingen av oss så noen grunn til å gjenta blødmer som man hørte selv på høyt nivå i debatten. En debatt blir morsommere og mer informativ når man slipper å protestere på detaljer, løse påstander og kan gå rett inn i den ideologiske indrefileten.

Legg igjen en kommentar

Den gode, den dårlige og den oppbyggelige

Sammenligninger med Todd Soldonz gjorde at jeg holdt meg unna Me and You and Everybody We Know. Han er en fyr som bør beundres for evnen til å provosere, men det hele blir litt slitsomt i lengden. Flere plasseringer på årets beste lister gjorde at jeg til slutt lusket meg inn på filmen.

Dette var gøy og bra. En avslappet samling historier om ganske alminnelige snurrige mennesker. Her er det også noen velrettede spark til fordommer og tilvante holdninger, men de er gjort med et glimt i øyet og med sympati for hovedpersonene. Latteren føles mye bedre enn i en Soldonz-film, uten å miste skarpheten.

Regissør Miranda July er performance artist, så jeg fryktet en forferdelig slitsom og pretensiøs affære. Her har hun imidlertid tatt med seg akkurat nok fra andre kunstformer til å tilføre idéene og det visuelle litt ekstra energi. Eneste irritasjonsmomentet er et soundtrack som høres ut som en sliten miks av amerikanske independent-filmer fra 90-tallet.

Alvorlig moro som har et akkurat passe skjevt blikk på virkeligheten for meg.

Min tålmodighet med tåket plot, usammenhengende actionscener og uendelig filosofering er ganske stor i japansk tegnefilm. Å løfte hele teknikken til levende film faller på trynet, i hvert fall i Casshern.

Anime sparer ofte penger ved å være oppfinnsom i billedutsnitt, frosset action og bevegelse i kamera. Estetikken kan være spennende, selv i ganske påkostede prosjekter. Levende film er et eget medium og man må vite akkurat hva man gjør for å få det til å fungere.

Nå er det ganske mye pent å se på i blandingen av skuespillere og 3D-grafikk. Historien har et ekko av noe som kunne være interessant. Til tross for at jeg synes filmen er dårlig, var den verdt å se for sin erke-japanske stil.

Ambisjonene er så tiltalende at jeg kaller ‘Casshern’ et sympatisk mageplask.

Thirteen days er en godt laget thriller fra Cuba-krisen. Gode skuespillere og en drevne håndverkere har laget en lærerik film. Og det er kanskje noe av problemet. Jeg føler at den passer bedre i en skoleklasse enn som kveldsunderholdning, til tross for min store interesse for perioden.

Flere andre filmer om amerikansk politikk fra 60-årene har engasjert meg langt mer.

Legg igjen en kommentar

Kunsten å kritisere

Takke meg til Iain Spears kjappe kriminalbøker fremfor de mer pretensiøse ‘Et skilt ved korsveien’ og ‘Scipios drøm’. Den siste fikk skandaløst gode anmeldelser i norske aviser.

Gleden min var derfor stor når den siste boken til forfatteren, ‘The Portrait‘, klarte seg med 200 sider. Historien om en kunstner som av en mystisk grunn trekker seg tilbake til en øde øy i havgapet er ingen kriminalroman. Konfrontasjonen med en tidligere kritiker og venn fungerer likevel som en underholdende psykologisk thriller.

Formen har ett litt sjenerende anstrøk av å være hakket for pretensiøs: Alt fortelles som en monolog til den besøkende. I starten kan denne ‘du vet…’ stilen være litt irriterende. For å være psykologisk troverdig tar hovedpersonen seg god tid for å komme til saken. Ganske snart ble jeg likevel fanget inn i gåten om hva som hadde forårsaket tilbaketrekningen fra London.

Kombinasjonen av spennende karakterer og idéer tenner alltid min interesse. Konflikten mellom kunstnere og kritikere er et opplagt tema, men mekanismen kan godt kjennes igjen fra andre sammenhenger:

Ta en hvilken som helst betydelig kunstner og understrek en svakhet, virkelig eller oppkonstruert. Bygg deg selv opp ved å nedvurdere andre som er bedre enn deg selv. Kritikerens triks. Så hva var det jeg sa igjen? Manet ville vært en stor kunstner hvis han bare kunne kontrollere streken. Rembrandts manglende skulpturering gjør at han aldri kan regnes som et virkelig geni. Raphael’s svakhet er at han manglet en Venezianers forståelse av farge. Noe lignende sludder.

Og til min overraskelse så jeg at folk nikket, uten mot til å si det opplagte, at jeg snakket tull. Ikke fordi de var enig med meg heller, men fordi jeg snakket med slik overbevisning. Jeg fikk lov til å vrøvle i vei, ble til og med oppmuntret til å gjøre det.

Den engelske pocketugaven er ypperlig. Brettet inn i coveret er bilder av alle maleriene det blir snakket om. Iain Pears er kunsthistoriker og sørger bestandig for at leseren sitter igjen litt smartere.

Sannsynligvis vil forfatteren forbanne meg for det, men jeg lengter tilbake til serien med kunsthistorie-mysterier jeg oppdaget på reise i Italia etter å ha lest ‘Et skilt ved korsveien’ (kunne noen se å få oversatt disse til norsk?).

‘The Portrait’ blir aldri mer enn passe engasjerende og velskrevet etter en litt tung start.

Legg igjen en kommentar

Mer bevilgninger, dårligere tilbud

Selvsagt lønner anbud i kollektivtransporten seg! Samferdselsdepartementet har fått klar melding fra en rapport regjeringen har bestilt av Transportøkonomisk Institutt. Konkurransen gjør at kostnadene har gått ned med 10 %.

For å feire gladnyheten om at Norge får mer transport ut av hver krone, sender Samferdselsminister Navarsete denne entusiastiske pressemeldingen:

«Kva blir verknadene for tilbodet til dei reisande når ein tar i bruk anbodskonkurranse i rutebiltransporten? Og kva for verknader får slik konkurranse for løns- og arbeidsforholda for dei som arbeider i rutebilnæringa? Slike spørsmål må vi få nærmare greie på når vi skal ta for oss erfaringane med bruk av anbodskonkurranse.»

Og dette er innledningen. Jeg tuller ikke. Får ikke regjeringen det resultatet de ønsker av en utredning, er det bare å lage en ny.

Den rød-grønne regjeringen har sagt i Soria Moria-avtalen at dette bør vi slutte med. Konsekvensen er at bevilgningene må opp med 10 % før vi kan regne med at publikum får et bedre tilbud.

Heldigvis har regjeringen foreløpig ikke gjort alvor av trusselen om å prøve å få fylkeskommunene til å stoppe med anbud mens de pisker opp en negativ rapport. Det ville være en prinsipielt tvilsom undergraving av lokaldemokratiet.

Helseforetakene begynner å få bukt med sykehuskøer på flere områder. Også i andre sektorer har konkurranse gitt konkrete besparelser. Hvor mye vil den rødgrønne regjeringen være villig til å betale for å stoppe utviklingen? Og hvilke områder vil de stramme inn på for å få det til?

Les også lederartikkelen i Dagens Næringsliv:

«I stedet for å glede seg over at konkurransen har redusert kostnadene, sendte Navarsete ut en pressemelding som oser av skepsis. Hun er bekymret for både ansatte og passasjerer.»

Legg igjen en kommentar

Respekter musikalen

Musikalen er en av de viktigste byggestene i moderne filmteknikk:

  • Første lyden på kinolerretet var en sang i The Jazz Singer.
  • I nesten alle filmer og TV-serier er det minst en episode som spiller en sang for å illustrere hovedpersonenes følelser. Et eksempel på hvor nærme dette er musikalen er øyeblikket der alle synger Aimee Mann sammen i Magnolia.
  • Asiatisk kampsport er ikke eneste inspirasjonskilde for Matrix. I de sentrale actionscene er blandingen av bevegelser og musikk nærmere Gene Kelly enn Hong Kong.

Så gi musikalen den respekten den fortjener.

Fred Ut arrangerte nettopp en Tordendomen for å kåre hvilken av filmene han hadde sett i fjor som var best. Til min store glede røk King Kong og Star Wars ut i først runde. Singing in the rain feide helt inn i finalen, men tapte i kampen med Monty Python og ridderne av det runde bord. Her er endelig en blasfemi det er verdt å brenne flagg for.

Fremdeles har jeg en del hull å fylle i genren. Sharkbait nevner blant annet On the town i en livlig diskusjon under Tordendomen. Og så er jeg temmelig svak på Fred Astaire. Med The Band Wagon har jeg i hvert fall sett en Fred Astaire-film som velfortjent regnes som en klassiker.

Først og fremst er denne ‘la oss lage et show’-musikalen ekstremt morsom. Jeg har ikke ledd så mye siden The 40-year Virgin. For regissør Vincent Minelli (faren til Liza) har det sikkert vært en befrielse å lage en film som feirer det enkle og underholdende etter den overpretensiøse An American in Paris.

Første timen beskriver ypperlig det kreative kaoset i arbeidet med å sy sammen en forestilling. Sang- og dansenumrene glir naturlig inn i handlingen. Skuespillerne er villig med på leken og viser upåklagelig timing. Nå synes jeg selskapsdansen til Fred Astaire er kjedeligere enn Gene Kelly, men det er vanskelig å ikke la seg rive med av den tilfeldige elegansen i et nummer som Dancer in the Dark.

Problemet er siste delen hvor numrene i forestillingen passerer i revy, uten noen relevans til handlingen. Den sentrale film noir-dansen på slutten er poengløs, både i seg selv og som en refleksjon av resten av historien.

‘The Band Wagon’ er pokker så underholdende, men får ingen plass på min musikal-kanon liste.

Tor Andrés ‘musikal på film’-kanon

  1. Paraplyene i Cherbourg (1964)
    Aldri har sang virket mer naturlig enn i denne Cannes-vinneren. Cathrine Deneuve er en av verdens peneste. Eneste grunn til tvil er at dette er Ingeborg Moræus Hansens favoritt.
  2. Singing in the rain (1952)
    Mange vil vel plassere denne på toppen av listen over musikaler, og den er et fantastisk overflødighetshorn av sang, dans og underholdning. Og alt er godt integrert i handlingen.
  3. Moulin Rouge (2001)
    De fleste klassiske film-musikalene er laget på samme måte: Sleng sammen noen populære låter, lag en underholdende historie og legg til masse glamour. At de i tillegg klarte å få inn litt tragedie er imponerende.
  4. The Wizard of Oz (1939)
    Enormt fascinerende barnefilm. Judy Garland finnes ikke andre steder på listen, men er sammen med Gene Kelly et navn å se etter for å finne musikaler som er verdt å se.
  5. Dilwale Dulhania Le Jayenge (1995)
    India er mesteren på musikaler nå. I Bollywood er dette et ganske trygt valg, omtrent som Singing in the Rain. Likevel har Fred Ut og jeg hatt noen sammenstøt om denne filmen.
  6. Gypsy (1962)
    Dessverre er det vanskelig å plassere Stephen Sondheims musikk på denne listen, til tross for at han er min favoritt. En av de beste biograf-musikalene er nesten episk i sin fortelling av en livshistorie og om overgangen til en ny tid. Og favoritt-komponisten min står i det minste for teksten.
  7. Gigi (1958)
    Om ikke Band Wagon når opp, så får Vincent Minelli en liten revansj med denne ‘Pretty Woman’-lignende historien om et romantisk Paris med musikk av folkene bak My Fair Lady.
  8. Beauty and the beast (1991)
    Disney lanserte med sine tegnede musikaler en ny konvensjon, ‘Side 20’-sangen, hvor den kvinnelige hovedpersonen fortalte om sine aspirasjoner. Min favoritt Disney-film.
  9. 42nd Street (1933)
    En av de første ‘vi setter opp et show’-musikalene er kanskje ikke så bra som ‘The Band Wagon’, men er vel så sjarmerende i sin optimisme. Ingen kanon-liste ville heller være fullstendig uten koreografi av Busby Berkeley. Helt tydelig laget som en kur mot de harde 30-årene.
  10. West Side Story (1961)
    En pløsete helt senker nesten filmen, men musikk, koreografi og andre medvirkende er bra nok til å veie opp. Og så er det Stephen Sondheims første forsøk som tekstforfatter.

Grease, The Sound of music og My fair lady har en del temmelig irriterende svakheter som gjør at de faller utenfor listen min. Kiss Me Kate krever et gjensyn for å avgjøre om den fortjener en plass i kanonen.

Andre forslag eller synspunkter på hva som bør med?

Tillegg 14.02.:
Nils J. Nesse minner meg i kommentarene på All That Jazz (1979), en favoritt som ved et uhell ble glemt. Dermed lar jeg meg påvirke av sharkbaits politisk korrekte innsigelser mot Gigi, hiver ut den og plasserer All That Jazz på femte plass på listen.

Legg igjen en kommentar

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: