Archive for mars, 2006

Masala-Ibsen med nan

Arrangerte ekteskap i gamle klassikere gjør seg bra i en Bollywood-setting. Bride and prejudice er den første filmen jeg låner ut til folk som viser interesse for indisk populærkultur. Den nesten logiske idéen om å gjøre Ibsen om til musikal er det jeg har gledet meg mest til i årets teatersesong.

Stemningen i Fruen fra det indiske hav er drømmeaktig og tatt langt ut. Fantasifulle sekvenser med sang og dans bringer inn den avdøde fruen i huset og den fremmede på et tidlig tidspunkt. Musikken er en Bollywood hit-parade som burde falle lett i ørene selv for uvante nordmenn.

Lys, speil og scenografi gjør den forholdsvis kjente historien om til teater som taler mer til følelsene enn enn vanlige Ibsen-forestilling ville gjort. Det kler stykket overraskende bra.
Overgangene mellom scener og numre er alt for stiv. Handlingen stopper ofte helt opp. Andre akt flyter bedre. Til tross for at musikken er god og underholdende tror jeg første akt hadde tjent på mindre Bollywood og en innstramning.

Spillestilene er svært forskjellig blant skuespillerne. Helheten fungerer bra, men jeg er litt skuffet over Duc-Mai The som har lagt til seg en litt sutrete på autopilot-stil. Jeg husker godt å ha lagt merke til han i en liten Hamlet-rolle i 1992 og samme stykke i fjor. På den annen side spiller han mot en strålende taus og dansende frue som svever i sin egen verden. Det kan ikke være lett.

Kritikken i Dagsavisen om at Oslo Nye burde ha satset større på forestillingen er riktig nok, men jeg er godt fornøyd med at den blir satt opp av et institusjonsteater. Med litt bedre bearbeiding av stoffet, hvor oppmerksomheten i større grad holdes på å formidle historien i første akt, ville dette blitt veldig bra. Andre akt viser hvor helstøpt forestillingen kunne blitt.

Velg Bollywood Ibsen fremfor West Side Story. Kombinasjonen av klassisk teater og medrivende musikal gir god valuta for tid og penger.

Legg igjen en kommentar

Tre populære kinesere

Vanligvis kjøper jeg ikke en asiatisk film før jeg har hørt mye bra om den. På Kinatur prøvde jeg noe nytt ved å gå innom en DVD-sjappe med originaler (de finnes!) og tok med meg de som lå på toppen av salgslistene. Et bilde av hva som selges kunne kanskje gi et vel så interessant bilde av landet som de store severdighetene.

Øverst på listen lå ‘The Promise‘. Flere store seriøse kinesiske regissører har de siste årene kjælt for publikum med eventyrfilmer som Crouching Tiger, Hidden Dragon. Min store favoritt er Hero. Nå prøver Chen Kaige seg. Av hans tidligere filmer husker jeg særlig Farvel min konkubine.

Traileren jeg har lenket til over demonstrer at eventyrstemningen er skrudd opp enda et par hakk i forhold til andre filmer i genren som er sluppet i Vesten.

Superslaven til en hærfører får låne rustningen til herren sin og redder en prinsesse som er forbannet med et kjærlighetsløst liv. Når hun så blir forelsket oppstår forvirringen om det er i hærføreren eller slaven. Intrigen kunne vært Shakespeare verdig. Samtidig prøver en annen kriger å kidnappe prinsessen. Denne operaaktige historien fungerer som en bra motor for eventyret.

Chen Kaige har tydeligvis et godt grep om instruksjon av skuespillerne. Alle karakterene er svært troverdig i en historie hvor mye annet flyter i en fremmed eventyrverden. Plottråder som løper i alle retninger holdes i hop av hovedpersoner som spiller med stor overbevisning. Fantastiske kostymer gjør det vanskelig å bevege øynene bort fra skjermen.

Filmen ender likevel opp med å være langt mindre sjarmerende enn The Myth. Mye av scenografien virker stor og tom. Palasset hvor en del av handlingen foregår er og føles som en datagrafikk-modell. Ingen kan tro at noen bor der. Greit at ‘The Promise’ foregår i en eventyrverden, men jeg må tro på den for å være med.

Mest alvorlig er ekstremt dårlige actionscener. Inntrykket mitt er at regissøren overhodet ikke forstår å bruke og klippe sverdkamper inn i handlingen. Temmelig tilfeldig er de strødd rundt i historien uten oppbygging eller sammenheng i med hva som skjer. Scener som krever datagrafikk er smertefulle å se på, dårligere enn dinosaurflokken i King Kong.

Jeg klarer ikke helt å bli med på de fantastiske krumspringene og løse trådene i historien uten gode kampscener til å binde dem sammen. ‘The Promise’ er ikke bra nok til å engasjere, ikke dårlig nok til å sjarmere.

I Dragon Squad blir vi i tegneseriestil introdusert for en gjeng på 5 purker, 5 skurker og en del andre viktige karakterer. Hver av dem får sine små, skisseaktige historier som gir et inntrykk av hvem de er. I kampscenene blir det derfor ikke en helt som skyter mot en haug ansiktsløse folk. Hver involvert person spiller sin rolle.

Synd at regi og klippestil er langt fra å virkeliggjøre ambisjonene bak denne oppbygningen. Action blir en saus av positurer, eksplosjoner, flashback og effekter. Bare sjelden er det mulig å skjønne hva som skjer. Duellene på slutten tyder på at regissøren kunne ha lykkes bedre hvis han hadde kjent sine egne begrensninger.

For å avslutte historiene til et dusin karakterer må også historien bli temmelig enkle og arketypiske. Melodramaet er skrudd opp et par hakk, uten å gi noen følelsemessig uttelling.

Sammo Hung gir filmen et løft med en slåsskamp med skurken spilt av Michael Biehl. Det er tydelig forskjell på en action-veteran og resten av skuespillerne som er avhengig av at klipperen og regissøren gjør jobben for dem.

‘Dragon Squad’ er stort sett et takras av en film.

Mest vellykket av disse filmene synes jeg Saat Po Long var. Første delen er en polititrhiller om lederen av et team som er i ferd med å pensjonere seg. Han er besatt av å få has på den lokale mafiabossen, hvilket gjør at han er villig til å ta i bruk metoder etterfølgeren ikke ser på med blide øyne. Konflikten mellom det etablerte teamet, nykomlingen og skurkene er godt bygget opp.

Med veteranen Sammo Hung som mafiaboss og en av de ledende kampsportstjernene Donnie Yen som nyankommet sjef ligger det kung fu i luften. Siste del av filmen legges pistolene til side. Sluttkampen blir bare sånn passe, men Donnie Yen mot håndlanger i smuget før sluttoppgjøret er noe av det beste jeg har sett siden Ong Bak. En enkel batong mot kniv-kamp hever seg over det meste gjennom solid kampteknikk og treffsikker regi.

De fleste asiatiske filmer bygger historiene rundt melodramatikk og sterke følelser. I Saat Po Long strekker de det likevel litt vel langt. Alle karakterene har en konflikt rundt far/sønn-problematikk og mesteparten av handlingen foregår på farsdag. Denne overdosen av Freud ødelegger for en ellers god film.

Legg igjen en kommentar

Kongelig kunsttitting

‘Se og Hør’ er selvsagt fraværende i min mediemeny. Kjendiser er helt uinteressant. Så jeg var helt uanfektet når jeg rundet et hjørne på Astrup Fearnley Museet og fikk en uventet utsikt. På høyre hånd en partert ku, på venstre hånd Kronprins Håkon, Mette Marit og ungeflokken.

Jeg mener, de er jo mennesker som alle andre. Og det var kunsten jeg var kommet for å se. Tra-la-la…. Helt normalt, dette. Jada. Fantastisk kunst. Hehe… Det er bildene jeg skal se på.

Nå fanget et stort foto av Thomas Struth oppmerksomheten min ganske fort. Var det ikke noe kjent…? Joda, det var en gate i Shanghai. Nå skal jeg ikke garantere at jeg hadde tråkket der, men det minte om en gangbro rett nedenfor hotellet litt i utkanten av gamlebyen.

Bildet fra 1997 inneholdt lett gjenkjennelige elementer, for eksempel barn i skoleuniformer som så ut som trengingsdrakter. Mye er forandret også. Design, reklame og biler ga meg assosiasjoner til bilder fra Oslo på 80-tallet. Shanghai har vært gjennom en rivende utvikling.

Unger som snubler, skriker og blir trøstet av kronprinsen med frue tar litt mye oppmerksomhet. Jeg får komme meg ut.

I første etasje viser Astrup Fearnley foto og video fra samlingen. Blant klassikere som Vibeke Tandberg og Paul McCarthy (ikke eks-Beatlesen) merket jeg meg Cao Fei. Hun dokumenterer Cosplay-kulturen i japan, der ungdom kler seg ut som sine fantasihelter, i et bilde og en 8 minutter lang video.

Som eks-laiver og anime-entusiast var dette gøy. En evne til å både fange ungdommenes iscenesettelse, øyeblikk innimellom poseringen og kontrastere det til en storbyvirkelighet hevet dokumentasjonen til noe interessant.

Hovedutstillingen, Tom Sachs, interesserte meg mindre. Jeg liker ikke den amerikanske vendingen i Astrup Fearnley. Lucian Freud har museet solgt. mens Francis Bacon og Anselm Kiefer sjeldent blir tatt frem. De er langt mer interessant enn popkunsten som har dominert de siste årene.

Utstillingen som trakk meg ut av sofaen på en søndag var imidlertid Fragmenter med Lars Hertevig på Nasjonalmuseet. Av de norske klassikerne er det bare Peder Cappelen jeg finner mer fascinerende. De ville urskogsmotivene hans finnes også hos Hertevig, men her går de fra å være romantiske og biologiske til å bli åndelige.

Jon Fosse har gitt liv til malerens biografi gjennom Melancholica. Her får vi møte Lars Hertevig akkurat i det han får et psykisk sammenbrudd under studier i Düsseldorf. Kan man tenke seg en mer arketypisk kunstnerhistorie enn det følsomme sinn som ikke tåler møtet med en hard virkelighet og deretter ble glemt og oppdaget etter sin død? Ikke desto mindre var det dette som ble hans skjebne.

Bildene på utstillingen er hovedsaklig skisser laget etter at han ble utskrevet som ikke helbredet. Lyset og formene i bildene har noe fremmed og overjordisk over seg, til tross for at det er gjenkjennelige norske landskaper. De religiøse motivene minner meg nesten om William Blake.

Utstillingen er svært god. Nettsidene til Nasjonalmuseet gir et godt inntrykk av bildene, selv om Lars Hertevig selvsagt kun kan ytes rettferdighet i originalene på en vegg.

Legg igjen en kommentar

‘The producers’ på 25 ord

Beste filmmusikal siden Moulin Rouge. Tradisjonelle musikalsanger pakket inn i blødmer, groviser, nazivitser og parodi gjort med stor kjærlighet til genren. Originalskuespillerne fra Broadway + Hollywoodforsterkninger.

Legg igjen en kommentar

Mattilsynet: Kylling i brun saus

Noen trodde kanskje at min oppfordring til en Folkeaksjonen for bedre kinesisk mat i Norge var en spøk uten konkrete planer? Neida. Jeg har tenkt å gå ganske konkret til verks fremover for å fortelle hva jeg liker og ikke liker ved mat på restaurant.

Fredag spiste jeg en asiatisk rett før V for vendetta. Opplevelsen var så nedslående at jeg besluttet å komme tilbake dagen etter med kamera. Det kunne også være greit å sjekke om det var dagsform som gjorde retten så kjedelig.

Etter en del overveielser har jeg kommet til at spisestedets navn ikke behøver å nevnes. Poenget mitt er mer å skape diskusjon og bevisstgjøring enn å henge noen ut.

Retten sto beskrevet som kylling i en saus med ingefær, sitrongress og chili med wokede grønnsaker.

Sausen var kjedelig, til tross for en litt emmen sterk smak. Ingefær smakte det ingenting av første gang jeg prøvde retten, for lite andre gang. Sitrongress var fraværende. Konsistensen var lys og kremet på en måte som virket fremmed. Mengden druknet de andre ingrediensene.

Sammensetningen av grønnsaker virket sammenrasket: Rødløk, fersk champignon, sukkererter, paprika og minimais. Den siste grønnsaken passer ikke til noe, etter min mening, og senker kvaliteten på all mat den opptrer sammen med. Rødløk virker fremmed i en wok. Sukkererter, champignon og paprika er uangripelig i og for seg, men virker temmelig tilfeldig.

Koriander kan redde en hvilken som helst rett, men jeg føler meg ikke helt komfortabel med kvasten til en kremet saus. Den virket mer som en vanemessig pynt enn smakstilsetning.

Risen var tørr og lite klebrig. Assosiasjonene gikk i retning av hurtigris.

Kyllingretten var absolutt spiselig, men ga assosiasjoner til kjedelig hverdagswok med posesaus som en velmenende kjøkkenhjelper helte minimais og fløte oppe i før noen med bedre matvett stoppet dem. Utespisende bør kreve mer enn dette av en middag til kr 155,- på et sentralt sted i Norges hovedstad.

Comments (1)

Filter: Memo gjør et rykk

I hvilken grad de nye magasinene vil overleve i et vanskelig norsk mediamarked er vanskelig å si, men hemmelighold av opplag er et dårlig tegn.

Etter andre nummer har Memo rykket fra konkurrenten Ny Tid i mine øyne. Allerede forrige uke så jeg et langt større potensiale i nykommeren. Nivået i artiklene var høyere og redigeringen bedre. De lange og grundige historiene er magasinets styrke.

Denne uken vakte temaene også større interesse og nysgjerrighet. Instinktet mitt er å be om enda lengre artikler enn fortellingen om den potensielle regjeringskrisen i Bondevik II, men den var egentlig perfekt disponert og formidlet historien på en ypperlig måte.

Notisene var organisert rundt de samme oppfinnsomme redaksjonelle grepene som forrige uke, men var spisset på en måte som gjorde at de ble mer enn tilfeldige nyhetsmeldinger.

Nettutgaven til Memo er fremdeles et problem. Lederartikkelen er det umulig å lenke til, selv om den ligger på nettet, fordi all teksten ligger på flash. I skrivende stund er den ikke oppdatert med noe om ukens nummer.

Jeg prøvde å finne et bilde av siste forside for å illustrere denne artikkelen, men det var umulig. Disse enkle grepene på websidene må da være langt billigere og mer målrettet markedsføring enn å trykke magasinet i hendene på tilfeldige t-banereisende. Teknikken gir assosiasjoner til Jehovas Vitner.

Markedsrettet feminisering av norske medier er en interessant diskusjon, men jeg synes ikke den rammer de nye magasinene i særlig grad. Jarle Petterson på Depesjer bekymrer seg ubegrunnet for Kristine Moody i Memo. Hun har så langt representert en sunn redaksjonell linje. Hytteartikkelen ser jeg mer som et tegn på interesse for økonomisk journalistikk enn feministisk forbrukerstoff.

Martine Aurdal har jeg stor sans for, men hun er neppe den rette personen til å stramme opp Ny Tid til å skrive lengre og mer seriøse artikler. Jeg har tid til å vente et par nummer på å felle dommen over hennes redaktørgjerning. Spørsmålet er om et permanent redaktørskifte kan ta lenger tid til enn nyhetsmagasinet har tid til å vente på.

Legg igjen en kommentar

Mer uklarhet, takk

Noen ganger er ambivalens av det gode, så lenge den blir servert på lerretet i ordnede former. Tre filmer på kino nå hadde tjent på å servere uklarhetene i mer kontrollerte former.

Ane Dahl Torp brenner formelig gjennom lerretet i siste del av Gymnaslærer Pedersen. Den delen av historien som fungerer best er Nina Skåtøys tragiske selv-proletarisering med påfølgende frafall av gamle kamerater. Der halliken i Hustle and flow trekker seg selv opp av elendigheten for å vise sin indre storhet, gjør medlemmene i AKP (m-l) på 70-tallet alt for å høvle ned egen verdighet.

Resten av filmen er en fiasko. Manusforfatter Hans Petter Blad og regissør Hans Petter Moland får dele skylden for alt som går galt: Overdreven bruk av svulstige fantasisekvenser og dokumentarklipp, humor som går på trynet og en tidvis oppstyltet teaterstil. Innimellom får vi hvileskjær som bringer historien fremover. Ane Dahl Torp er eneste positive i filmen.

Jeg synes Moland var en uklar regissør i ‘Beautiful Country’ også. Noen scener er godt levert, men det blir ingen film av det. Det virker ikke helt som om han vet hvor kjernen i historien er i alle delene.

Skulle filmen lykkes måtte den få oss til å skjønne hvorfor bevegelsen var så attraktiv, samtidig som den viste galskapen. Jeg skjønner at det er grunnen til de utallige drømmescenene, slapsticken og melodramaet. Alt sammen hjelper lite når det aldri smelter sammen til en helhet.

Stephen Spielberg klarer heller ikke å bringe de forskjellige trådene i Munich i sammen. Terroristangrepet gjentas om og om igjen gjennom filmen. På slutten er det liten tvil om at all bruk av vold skaper nye problemer. Akkurat når vi begynner å komme inn i en interessant følelse av tvil og usikkerhet, slår Spielberg oss i hodet med noe hardt.

Et av de få fornuftige grepene som ble gjort var å kutte Lillehammer-attentatene. Hvis ikke hadde aksjonen for å hevne terroristangrepene blitt opplagt feil på en måte som hadde undergravet tema i filmen fullstendig.

Først og fremst kjedet jeg meg under mesteparten av filmen. Alle vinklene saken skulle sees fra virket mer som helgarderinger enn utforskning av et spennende tema. De eneste gangene jeg våknet litt opp var når jeg kjente igjen Tony Kushners monologer og dialoger.

For nesten 20 år siden leste jeg tegneserien V for Vendetta. Den var bra, men kilte seg ikke fast i hjernen min som mye fra den perioden som var langt dårligere.

Problemet med filmen er at jeg ikke klarer å engasjere meg i noen av personene fra starten. Porselenmasken til V er bedre enn den til Grønne Trollet, men det er vanskelig å tro på en karakter med en evig grimase og som snakker i Shakespeare-sitater.

Fra Evey blir satt i fangeleir blir filmen mer engasjerende. Karakterene og konfliktene er plutselig interessante. Alt det andre er fortsatt stivt som i en tegneserie. Jeg synes å huske flere av bildene som blir skapt på lerretet. Action og humor klarer imidlertid aldri å sette adrenalinet skikkelig i gang.

Jeg gir filmen ekstrapoeng for fryktløs omgang med terrorister, men motet står ikke til evnen.

Terningkast? Ok da, men bare for å gjøre vurderingene tydeligere. 3 til V for Vendetta og Gymnaslærer Pedersen, 2 til Munich.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: