Archive for mars 17, 2006

Kinamat 14: Gatemat

Shanghai uten guide førte til mer trasking på gaten og utforskning av kollektivtrafikken. Kanskje er det grunnen til inntrykket mitt av et mer aktivt miljø for gatemat. At hotellet var plassert i en hovedgate som skar gjennom gamlebyen gjorde nok også sitt.

‘Er det så trygt å spise gatemat?’, spurte en del når jeg kom hjem. Jeg klarte meg gjennom to uker uten magesjau, men det kan være greit å bruke sunt folkevett. Halvvarme grillspidd med all slags uidentifisert kjøtt bør nok en tur innom frityrgryta før spising. Selv tenkte jeg som så at steder med jevnlig kø langs hovedgaten var forholdsvis trygge.

Favoritten min var en brødleiv med et tynt lag av forskjellige typer fyll, gjerne sterkt krydret på en måte som minte meg om Midt-Østen. I guideboken henviste de til Shanghai-gatemat som ble kalt nang. Siden jeg ikke hadde sett dette før og syntes det så ut som et nan-brød, forestilte jeg meg at dette var navnet på min faste lunsjmat disse tre dagene.

Gutta på bildet holdt til på et hjørne jeg gikk forbi hver dag og ganske fort ble på hils med.

Dumplings av alle slag var også populær gatemat. Jeg ble svært nysgjerrig på en bolle med en avskylig grønnfarge som så ut til å være en populær spesialitet i en sjappe rett bortenfor hotellet.

Bollen var klissete tvers i gjennom og hadde to lag. Utenpå var et lag som sannsynligivs var laget av sjøgress eller tang. En suppe jeg hadde fått identifisert tidligere gjorde at jeg assosierte til denne ingrediensen. I midten var en stor klump med den søte bønnemassen som gikk igjen i utallige kaker og søtsaker.

Kombinasjonen av disse smakene ble for mye for meg. Bollen gikk i søplekassen etter et par biter.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Kinamat 13: Sjømat

‘Gamle Soldat’ er en folkelig restaurant i Quanzhou med sjømat som spesialitet. Antrekket for kelnere er gamle uniformer, uten at militær disiplin preget miljøet på spisestedet.

Før bestilling er det viktig å ta matvarene i nærmere øyensyn. Fisk og skalldyr svømmer i akvarier, andre ferske varer finnes i baljer og to bord bugner over av skjell av alle slag. Med god hjelp av vertskapet, en kinesisk venn og kelnerne pekte vi oss i gjennom en rikholdig meny med hva vi ønsket på bordet.

Fisk blir nesten uten unntak servert helstekt og uten særlig fiksfakserier. I Beijing så jeg en del sprøstekte retter, men noen advarte meg om at ferskvannsvariantene i nord smakte mer mudder. Denne fisken var utsøkt hvit og saftig. Navnet fikk jeg ikke spurt om før den forlot akvariet sitt.

Et annet eksempel på en naturlig tilbereding av dyret er disse blekksprutene. Hver del av dyret – armene, hodet og kroppen – hadde litt forskjellig smak. Et par stykker var gode, men så ble jeg litt lei av dem. Beinet som gikk tvers gjennom dyret var en overraskelse.

En lokal spesialitet er en grov sjøpølse. Og her snakker vi om en tilberedt og stappet variant, ikke dyret. Pølser i Kina har en tendens til å være søte. Med kjøtt synes jeg det kan bli litt kvalmende, men denne blandingen av fisk, sjømat og krydder var riktig vellykket.

Favoritten på ‘Gamle Soldat’ var et fat fullt av noen rørformede skjell. De hadde noe av den samme søtlige chilisausen som sneglene, men var langt lettere å spise. Jeg plukket i de små snadderbitene til lenge etter at magen var mett.

Legg igjen en kommentar

Elitisme for integrering

Ingen burde bli overrasket over Trond Giskes platte oppfatning av kulturpolitikken som et redskap for sosialdemokratiet. Han er bare en halvradikal utgave av Valgerd hvor den eneste forskjellen er hvilken ideologi som skal være veiviser for bevilgninger.

Kulturløftet han sto i spissen for i høst viste hvor retningsløs sosialistisk kulturpolitikk er. Nedvurderingen av kulturens egenverdi, mangelen på politiske initiativ og konkrete forslag henger nøye sammen med uklare løfter om mer penger.

Siden han forteller at idealet er at en pakistaner får rollen som Peer Gynt, kan det være morsomt å nevne et eksempel fra et sted hvor dette allerede er realiteten.

I den knallharde kommersielle konkurransen på West End i London har nye gutter fått muligheten til å spille Billy Elliot. Hoverollen er nettopp gitt til etniske asiatiske og afrikanske gutter. Det ville nok vært et fremmed syn blant streikende arbeidere i Nord-England, ikke desto mindre har det private teateret gått for en fargeblind rolle besetning.

Grunnen er sannsynligvis at rollen stiller skyhøye krav. Gutten må være rundt 12 år, kunne synge, være skuespiller, steppe og danse ballett på høyt nivå. Å finne talenter som kan underholde på dette nivået er ingen lett oppgave. Da har man ikke råd til å avvise noen på grunn av hudfarge.

I en teaterkultur hvor man reiser seg og applauderer til all slags søppel bare fordi en kjendis spiller hovedrollen, er det lite håp om at den beste skuespilleren får rollen. Så lenge et norsk navn er viktigere enn karakterer og egnethet for å få en jobb, vil Norge fortsette å velte seg i middelmådighet.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: