Archive for mars 18, 2006

Drømmer om kolonitid

En spasertur fra hotellet ned til paradehavnen mot elven, The Bund, er en salig blanding av landsbyaktige områder, spektakulære høyhus og gammel byggestil fra kolonitiden.

For noen måneder siden viste en episode av Smallville (serien om Supermann som tenåring) et Shanghai i form av koselige hus og eksotiske templer. Jeg lo godt av det. Dette er tross alt en moderne storby. Etter å ha trasket gatelangs skjønner jeg at bildet av landsby, gatemarkeder og eksotisk religionsutøvelse er helt korrekt for noen bydeler.

De tusenvis av menneskene som bor i småhus i labyrinter av smug kan godt være fattige, men gamlebyen er langt fra slum. Menneskene ser ut til å være lavere middelklasse. Ingen av bildene jeg tok yter luktene, støyen og livet rettferdighet.

DSCN0256

Vegg-i-vegg med småhusene reiser fantasifulle skyskrapere seg på alle kanter. Elven og gamle kolonihus utgjør en grense opp mot Pudong, et område der alt det gamle er jevnet med jorden og erstattet med enorme kontorbygg, trafikkmaskiner og halvtomme kjøpesentre.

Under elven går det en bane som er glorete hinsides all fornuft. Laserlys, neon og oppblåsbare dukker spretter rundt i alle retninger akkompagnert av synth-musikk og filmtrailer-stemmer. For noen yuan ekstra gir billetten på den undersjøiske banen tilgang til en ‘Cultural Sexual Exhibition’. Jeg følte meg ikke fristet.

DSCN0279

På den andre siden strekker 350 meter med Pearl Tower seg i været. Utsynet over Shanghai fra toppen er fantastisk, men jeg har en følelse av at det ikke bare var uflaks som gjorde at dis begrenset sikten.

Disney-versjonen av kinesisk mat som ble servert på en lunken buffet i den roterende restauranten noen hundre meter over bakken var turens eneste virkelig dårlige matopplevelse.

Hvis jeg ikke allerede har formidlet det, disse timene var den eneste gangen på reisen jeg følte at jeg hadde tatt steget ned i den niende sirkelen av turisthelvete.

Bymuséet i kjelleren av Pearl Tower var eneste lyspunktet. Gjennom modeller, rekonstruksjoner og voksdukker gjenskapte de byens historie. Mesteparten av utstillingen dreide seg om tiden etter opiumskrigene, hvor vestlige makter tilrøvet seg tilgang til store deler av kystområdene i Kina.

Sjeldent har dekadense og imperialisme blitt fremstilt mer attraktivt og tiltrekkende. På veien gjennom utstillingen ble jeg stadig mer spent på hvordan kommunistårene ville se ut. Skuffelsen var derfor stor når fremstillingen tok slutt før vi kom så langt.

Etter å ha trasket gatelangs, sett det moderne nasjonale musséet, en utstilling om byplanlegging, et galleri med Basquiat og det franske kvarteret slår det meg at kommunisme er et ikke-tema og den klassiske kinesiske historien ligger der som en selvfølgelighet. Det byens myndigheter har som ideal og mål er en drøm om Shanghais storhet under kolonitiden.

Legg igjen en kommentar

Følelser over tid og rom

Montasjen i Highlander hvor hovedpersonen blir forelsket i en pike, lever et liv med henne og er like ung når han begraver henne som gammel dame trykker på en av mine mest åpne sentimentale nerver. Tid, rom, død og kjærlighet… Kan det bli mer arketypisk?

Voices of a distant star presser inn to av de største japanske manga/anime-klisjéene på sin halve time: Tenåringer slåss med utenomjordiske i kjemperoboter og barndomskjærester som ikke klarer å glemme hverandre. Likevel har tegnefilmen et personlig preg. Den blir en stille meditasjon over kommunikasjon.

En ung jente reiser stadig lenger ut i rommet for å slåss mot grymme monstre. Jo flere lysår det blir mellom henne og kjæresten, jo lenger tid tar det før meldinger kommer frem. Alderen til jenta som reiser står nesten stille i løpet av filmen, mens gutten blir stadig eldre.

Det meste vi ser på TV-skjermen i dag er laget av komitéer. Uvanlig nok har kun en person laget ‘Voices of a distant star’. Tonen blir derfor tettere og mer personlig. Etter å ha sett i gjennom filmen en gang, kjørte jeg den omgående en runde til.

The New World er Terrence Malicks film, men han må ha hatt god hjelp for å lage denne seriøse versjonen av historien om Pocahontas. Noen vil kanskje si at den er mer pretensiøs enn personlig. Her er det mye å mislike: Dårlig strukturert historie, uklare hopp i kronologien, lange takninger av natur uten mening og en banal fortellerstemme.

Jeg tilgir alt utenom det siste. Med en liten porsjon tålmodighet fungerer helheten veldig bra. Skuespillerne har kastet seg ut i prosjektet med en sånn overbevisning at de eneste valgene er å le rått av det pretensiøse resultatet eller bli betatt.

Stemningen ligner en annen av regissørens filmer og en av mine favoritter, den buddhistiske krigsfilmen The thin red line. Også her er Malick grenseløst opptatt av hvert gresstrå og tre. Vanligvis foretrekker jeg byens stress og larm fremfor landlig idyll, men ingen regel uten unntak.

Romantisering av indianerne ligger mer i fortellerstemmen enn i det som skjer på lerretet. John Smiths møte med naturen speiler seg i han tilbakekomst til Jamestown, og senere Pocahontas møte med England. Det dreier seg vel så mye om reaksjonen på å se noe nytt, og for filmtilskueren å få hjelp til å se sin egen verden med nye øyne.

‘The new world’ er på vei inn blant mine beste filmer i 2006, men jeg skjønner godt de som ender opp med å synes at den er pretensiøs og dårlig.

Til syvende og sist liker jeg noen filmer helt uavhengig av deres objektive kvaliteter. Jackie Chan i The Myth opptrer i en merkelig blanding av episk historisk drama og Indiana Jones action-eventyr. Helten er en slags reinkarnasjon av en legendarisk general. Filmen skifter mellom historiene og binder dem tidvis sammen. Dessverre passer ikke delene helt sammen.

Slåsskampene blir spilt av i høy hastighet for å se bedre ut. Ekstreme idéer og påfunn blir kastet mot publikum raskere enn filmskaperne ser ut til å ha klart å realisere dem fullt ut.

Likevel er dette langt mer sjarmerende enn alt Jackie Chan har gjort i Hollywood. Det minner meg på hvorfor Hong Kong-film var så spennende for meg når jeg oppdaget det på 80-tallet.

Sett dette opp mot Hollywood-filmene asiatiske stjerner har blitt plassert i de siste årene, så ser man kroneksempelet på produksjoner som er kreativt elendig men filmfaglig uangripelig, det vil si uutholdelig kjedelig.

Sjarmerende og underholdende dårlig film med en sang jeg kan bevitne fremdeles er en landeplage i Kina.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: