Drømmer om kolonitid

En spasertur fra hotellet ned til paradehavnen mot elven, The Bund, er en salig blanding av landsbyaktige områder, spektakulære høyhus og gammel byggestil fra kolonitiden.

For noen måneder siden viste en episode av Smallville (serien om Supermann som tenåring) et Shanghai i form av koselige hus og eksotiske templer. Jeg lo godt av det. Dette er tross alt en moderne storby. Etter å ha trasket gatelangs skjønner jeg at bildet av landsby, gatemarkeder og eksotisk religionsutøvelse er helt korrekt for noen bydeler.

De tusenvis av menneskene som bor i småhus i labyrinter av smug kan godt være fattige, men gamlebyen er langt fra slum. Menneskene ser ut til å være lavere middelklasse. Ingen av bildene jeg tok yter luktene, støyen og livet rettferdighet.

DSCN0256

Vegg-i-vegg med småhusene reiser fantasifulle skyskrapere seg på alle kanter. Elven og gamle kolonihus utgjør en grense opp mot Pudong, et område der alt det gamle er jevnet med jorden og erstattet med enorme kontorbygg, trafikkmaskiner og halvtomme kjøpesentre.

Under elven går det en bane som er glorete hinsides all fornuft. Laserlys, neon og oppblåsbare dukker spretter rundt i alle retninger akkompagnert av synth-musikk og filmtrailer-stemmer. For noen yuan ekstra gir billetten på den undersjøiske banen tilgang til en ‘Cultural Sexual Exhibition’. Jeg følte meg ikke fristet.

DSCN0279

På den andre siden strekker 350 meter med Pearl Tower seg i været. Utsynet over Shanghai fra toppen er fantastisk, men jeg har en følelse av at det ikke bare var uflaks som gjorde at dis begrenset sikten.

Disney-versjonen av kinesisk mat som ble servert på en lunken buffet i den roterende restauranten noen hundre meter over bakken var turens eneste virkelig dårlige matopplevelse.

Hvis jeg ikke allerede har formidlet det, disse timene var den eneste gangen på reisen jeg følte at jeg hadde tatt steget ned i den niende sirkelen av turisthelvete.

Bymuséet i kjelleren av Pearl Tower var eneste lyspunktet. Gjennom modeller, rekonstruksjoner og voksdukker gjenskapte de byens historie. Mesteparten av utstillingen dreide seg om tiden etter opiumskrigene, hvor vestlige makter tilrøvet seg tilgang til store deler av kystområdene i Kina.

Sjeldent har dekadense og imperialisme blitt fremstilt mer attraktivt og tiltrekkende. På veien gjennom utstillingen ble jeg stadig mer spent på hvordan kommunistårene ville se ut. Skuffelsen var derfor stor når fremstillingen tok slutt før vi kom så langt.

Etter å ha trasket gatelangs, sett det moderne nasjonale musséet, en utstilling om byplanlegging, et galleri med Basquiat og det franske kvarteret slår det meg at kommunisme er et ikke-tema og den klassiske kinesiske historien ligger der som en selvfølgelighet. Det byens myndigheter har som ideal og mål er en drøm om Shanghais storhet under kolonitiden.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: