Følelser over tid og rom

Montasjen i Highlander hvor hovedpersonen blir forelsket i en pike, lever et liv med henne og er like ung når han begraver henne som gammel dame trykker på en av mine mest åpne sentimentale nerver. Tid, rom, død og kjærlighet… Kan det bli mer arketypisk?

Voices of a distant star presser inn to av de største japanske manga/anime-klisjéene på sin halve time: Tenåringer slåss med utenomjordiske i kjemperoboter og barndomskjærester som ikke klarer å glemme hverandre. Likevel har tegnefilmen et personlig preg. Den blir en stille meditasjon over kommunikasjon.

En ung jente reiser stadig lenger ut i rommet for å slåss mot grymme monstre. Jo flere lysår det blir mellom henne og kjæresten, jo lenger tid tar det før meldinger kommer frem. Alderen til jenta som reiser står nesten stille i løpet av filmen, mens gutten blir stadig eldre.

Det meste vi ser på TV-skjermen i dag er laget av komitéer. Uvanlig nok har kun en person laget ‘Voices of a distant star’. Tonen blir derfor tettere og mer personlig. Etter å ha sett i gjennom filmen en gang, kjørte jeg den omgående en runde til.

The New World er Terrence Malicks film, men han må ha hatt god hjelp for å lage denne seriøse versjonen av historien om Pocahontas. Noen vil kanskje si at den er mer pretensiøs enn personlig. Her er det mye å mislike: Dårlig strukturert historie, uklare hopp i kronologien, lange takninger av natur uten mening og en banal fortellerstemme.

Jeg tilgir alt utenom det siste. Med en liten porsjon tålmodighet fungerer helheten veldig bra. Skuespillerne har kastet seg ut i prosjektet med en sånn overbevisning at de eneste valgene er å le rått av det pretensiøse resultatet eller bli betatt.

Stemningen ligner en annen av regissørens filmer og en av mine favoritter, den buddhistiske krigsfilmen The thin red line. Også her er Malick grenseløst opptatt av hvert gresstrå og tre. Vanligvis foretrekker jeg byens stress og larm fremfor landlig idyll, men ingen regel uten unntak.

Romantisering av indianerne ligger mer i fortellerstemmen enn i det som skjer på lerretet. John Smiths møte med naturen speiler seg i han tilbakekomst til Jamestown, og senere Pocahontas møte med England. Det dreier seg vel så mye om reaksjonen på å se noe nytt, og for filmtilskueren å få hjelp til å se sin egen verden med nye øyne.

‘The new world’ er på vei inn blant mine beste filmer i 2006, men jeg skjønner godt de som ender opp med å synes at den er pretensiøs og dårlig.

Til syvende og sist liker jeg noen filmer helt uavhengig av deres objektive kvaliteter. Jackie Chan i The Myth opptrer i en merkelig blanding av episk historisk drama og Indiana Jones action-eventyr. Helten er en slags reinkarnasjon av en legendarisk general. Filmen skifter mellom historiene og binder dem tidvis sammen. Dessverre passer ikke delene helt sammen.

Slåsskampene blir spilt av i høy hastighet for å se bedre ut. Ekstreme idéer og påfunn blir kastet mot publikum raskere enn filmskaperne ser ut til å ha klart å realisere dem fullt ut.

Likevel er dette langt mer sjarmerende enn alt Jackie Chan har gjort i Hollywood. Det minner meg på hvorfor Hong Kong-film var så spennende for meg når jeg oppdaget det på 80-tallet.

Sett dette opp mot Hollywood-filmene asiatiske stjerner har blitt plassert i de siste årene, så ser man kroneksempelet på produksjoner som er kreativt elendig men filmfaglig uangripelig, det vil si uutholdelig kjedelig.

Sjarmerende og underholdende dårlig film med en sang jeg kan bevitne fremdeles er en landeplage i Kina.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: