Archive for mars 19, 2006

Kinamat 16: Kantonesisk

På min siste dag i Kina er det på tide å komme til bunns i hvorfor så mye norsk kinesisk mat er dårlig.

Teorien jeg ofte hører er at rettene ble tilpasset nordmenn for flere år siden. Når restaurantgåere etterhvert har blitt mer avanserte og ønsker å prøve noe nytt, så har ikke kinesiske kokker klart å henge med.

Mer konkret så er særlig grønnsakene satt sammen veldig tilfeldig (ofte de samme i alle retter) med sterke innslag av hermetikk og frossen vare. Sausene er pregløse og øst over i for store mengder.

1221 i Shanghai er en restaurant som satser på kantonesisk kjøkken og derfor burde være ganske kjent for norske ganer. Servicen var holdt i en vestlig stil, noe som i all hovedsak var utført på en behagelig måte. Kelneren tilbød uoppfordret å servere meg halve porsjoner, slik at jeg kunne smake på flere retter.

Det eneste jeg ikke likte var en litt glorete teservering fra kanner med en meter lang tut hvor innholdet i koppen så pent ut, men smakte temmelig kjedelig.

Men maten er det viktigste…

Smaken på kantonesisk mat er uten tvil mer lavmælt enn mye annet jeg har spist på turen. Forskjellen til Norge er likevel klar.

Biff i chili og paprika er langt fra noen flammekaster, til tross for ingrediensene. Kokken har ikke helt opp i alt han har på kjøkkenet av grønnsaker. Sausen er pikant, men ingrediensene drukner ikke i den.

Tilbakeholdenheten med væske er enda tydeligere på kongerekene. De er kun såvidt dyppet i en søtsterk saus.

For å slutte ringen til mitt første måltid i Kina, kom det noen fantastisk gode bønner på bordet. Navnet på retten sa klart i fra at de var treene, stringy. Kanskje er trådete grønnsaker som med fett på kjøtt, det setter mer smak.

Inkludert i måltidet var også en stor tallerken med søt og klissete, sticky, ris. Etter to uker skjønner jeg tegningen når denne ingrediensen dukker opp. Retten skjuler en hemmelighet. Ganske riktig. Etter et par skjetak dukker det frem en banan, hvalnøtt og noen rosiner.

Etter to uker i Kina er jeg klar for folkeaksjonen for bedre kinesisk mat i Norge. Noen som er melder seg til innsats?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Kinamat 15: Dumplings

Etter å ha kjempet meg gjennom den konstante køen av kinesere som skulle ta med seg hjem dumplings fra Nan Xiang, ble jeg plassert på et bord med tre generasjoner fra en kinesisk-amerikansk familie. Hver gang de var i Shanghai var dette det første stedet de spiste, fortalte den gamle faren.

Joda, alle tegnene på at jeg var kommet på riktig sted var på plass.

En fast meny med et utvalg stedets spesialiteter passet best for en gjest som kom alene.

Suppen besto av en fyldig kraft med egg og vårløk i. Tillegg var den krydret med noe som så ut som små korte hår. Jeg spurte ikke hva det var, men det smakte godt innimellom den andre maten.

Den lille tallerkenen inneholdt ingefær som skulle spises mellom dumplingene for å rense munnen. De var ikke syltet som den japanske varianten man får til sushi, men idéen var omtrent den samme.

På høyresiden ligger to dampstekte boller med kjøtt- og grønnsaksfyll. Godt krydret svinekjøtt er pakket inn i pastalignende deig og snurpet sammen. Den grønne saken er en pakke med sticky ris som gjemmer en kyllingbit, omhyggelig knyttet sammen i et lite palmeblad.

Unn Målfrid lurte på hvordan jeg husket alt når jeg aldri noterte. Svaret er at noen ganger kommer jeg til kort. På tallerken til venstre husker jeg at deigen på dumplingen til høyre er butterdeigaktig, men fyllet er det umulig å finne i hjernekassen.

Bollen øverst er dekket med sesamfrø og har søt bønnemasse inni. Nederst på tallerken ligger en av dumplingene Nan Xiang er mest kjent for, deig rundt en masse av krabbekjøtt.

Når høydepunktet kom på bordet var jeg så borte at jeg til og med glemte å fotografere. 6 dumplings ankom rykende varme i en liten bambusboks etter at jeg hadde kommet halvveis i resten av måltidet.

Hver dumpling inneholdt en liten klump med utsøkt krydret kjøttfarse av svin. I tillegg var det en ekstra overraskelse i form av en liten porsjon suppe. Den varme væsken kom som en overraskelse etter første bit og ga meg et alvorlig tilfelle av pizzagane. Men hver bit var vel verdt lidelsen.

Gårsdagens marerittaktig buffet i Pearl Tower var glemt og parkert lengst bak i hjernen etter dette måltidet bestående av de 14 beste dumplingene jeg noen gang har spist.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: