Archive for mars 20, 2006

Verdens raskeste tog

På vei ut av Shanghai måtte jeg prøve verdens raskest tog. Turen fra Pudong til flyplassen går i en kjøredoning på magnetskinner i halsbrekkende fart.

Ut fra stasjonen akselererer toget i løpet av noen minutter opp til 450 km/t. Toppfarten holdes i så kort tid at jeg ikke rakk å ta bilde før toget sakte bremset ned. Vognene glir behagelig av gårde på magneter over bakken.

Det skal bli vanskelig å ta inn prislappen på 1,2 milliarder dollar på billettprisene. En halvtimes tur fra sentrum med taxi eller kollektivtrafikk for å komme til stasjonen gjør ikke denne reiseruten så veldig attraktiv.

Jeg tok toget mer fordi verdens raskeste tog hørtes gøy ut enn at det var særlig praktisk. På toppen av det hele går det rykter om at banen er bygd på sump og er i ferd med å synke.

Maglev er nok et eksempel på kinesisk gigantomani. Norge kjenner også til prosjekter ute av kontroll, men prislappen og byplanleggingen her er hinsides. En europeer som gjorde forretninger i Kina fortalte at ledelsen i bedrifter knapt gjorde grunnleggende ting som budsjettering og risikoanalyser før noe ble satt i gang.

Når arbeidsmarkedet i landet nå begynner å stramme seg til, må kineserne begynne å tenke smartere for å lykkes. Immigranter fra landet vil ikke kunne sørge for vekst i økonomien i all evighet.

Uansett, togturen var gøy!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filter: Magasinduellen

Da er tiden kommet til å legge Ny Tid og Memo ved siden av hverandre. Jeg har tid til en infopakke til utenom den faste menyen med Aftenposten, Morgenbladet og Dagens Næringsliv.

Memo har fått noe hardere medfart enn de strengt tatt fortjener, men redaksjonen er skyld i det selv. Ved å legge vekt på hvor annerledes magasinet er og hvordan de serverer sakene fra andre vinkler, har de hausset opp en forventning de langt fra innfrir.

Kvaliteten og lengden på artiklene er svært god, bedre enn det meste som presenteres som featurestoff i Norge. Lange tekster er en kunst svært få behersker her til lands. Synd at lengden sjelden gir ny og dypere innsikt.

I småstoffet er det en del redigering jeg liker: Omtale av hva som står i andre magasiner, en liten bloggrevy, notater plassert på verdenskart, beregning av odds på nyheter og punktering av kvasivitenskap. Disse påfunnene burde vært brukt i enda større grad for å strukturere notisene.

Ny Tid er langt bedre på å finne gode saker og lage gode vinklinger på dem. Saken fremstilles som litt større skandaler enn det er dekning for, men skitt au.

Lengden på artiklene nærmer seg det latterlige og skraper ofte bare i overflaten. I siste utgave er knapt noen av artiklene lenger enn noe VG kunne ha trykt. Noe skikkelig å bite i er mitt hovedkriterium for å kjøpe et magasin, så dette blir for tynt.

Memo er tykt, grundig og kjedelig. Ny Tid føles fremdeles friskt og interessant, men nesten mer overfladisk enn de første numrene. Eneste forbedring jeg ser på 2 måneder er litt friskere billedbruk.

Jeg blåser egentlig i de mer objektive analysene. Mitt fokus er om de er verdt å kjøpe for meg. Konklusjonen så langt er ingen abonnement og Klassekampen lørdag kan fort gå av med seieren for hva jeg kjøper som helgelektyre.

Memos webside er forøvrige under en hver kritikk og et stort minus i margen. Det eneste som finnes der er en reklame for siste nummer og lederen. Jeg gidder ikke kommentere på bloggen en artikkel det er umulig å lenke til.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: