Mer uklarhet, takk

Noen ganger er ambivalens av det gode, så lenge den blir servert på lerretet i ordnede former. Tre filmer på kino nå hadde tjent på å servere uklarhetene i mer kontrollerte former.

Ane Dahl Torp brenner formelig gjennom lerretet i siste del av Gymnaslærer Pedersen. Den delen av historien som fungerer best er Nina Skåtøys tragiske selv-proletarisering med påfølgende frafall av gamle kamerater. Der halliken i Hustle and flow trekker seg selv opp av elendigheten for å vise sin indre storhet, gjør medlemmene i AKP (m-l) på 70-tallet alt for å høvle ned egen verdighet.

Resten av filmen er en fiasko. Manusforfatter Hans Petter Blad og regissør Hans Petter Moland får dele skylden for alt som går galt: Overdreven bruk av svulstige fantasisekvenser og dokumentarklipp, humor som går på trynet og en tidvis oppstyltet teaterstil. Innimellom får vi hvileskjær som bringer historien fremover. Ane Dahl Torp er eneste positive i filmen.

Jeg synes Moland var en uklar regissør i ‘Beautiful Country’ også. Noen scener er godt levert, men det blir ingen film av det. Det virker ikke helt som om han vet hvor kjernen i historien er i alle delene.

Skulle filmen lykkes måtte den få oss til å skjønne hvorfor bevegelsen var så attraktiv, samtidig som den viste galskapen. Jeg skjønner at det er grunnen til de utallige drømmescenene, slapsticken og melodramaet. Alt sammen hjelper lite når det aldri smelter sammen til en helhet.

Stephen Spielberg klarer heller ikke å bringe de forskjellige trådene i Munich i sammen. Terroristangrepet gjentas om og om igjen gjennom filmen. På slutten er det liten tvil om at all bruk av vold skaper nye problemer. Akkurat når vi begynner å komme inn i en interessant følelse av tvil og usikkerhet, slår Spielberg oss i hodet med noe hardt.

Et av de få fornuftige grepene som ble gjort var å kutte Lillehammer-attentatene. Hvis ikke hadde aksjonen for å hevne terroristangrepene blitt opplagt feil på en måte som hadde undergravet tema i filmen fullstendig.

Først og fremst kjedet jeg meg under mesteparten av filmen. Alle vinklene saken skulle sees fra virket mer som helgarderinger enn utforskning av et spennende tema. De eneste gangene jeg våknet litt opp var når jeg kjente igjen Tony Kushners monologer og dialoger.

For nesten 20 år siden leste jeg tegneserien V for Vendetta. Den var bra, men kilte seg ikke fast i hjernen min som mye fra den perioden som var langt dårligere.

Problemet med filmen er at jeg ikke klarer å engasjere meg i noen av personene fra starten. Porselenmasken til V er bedre enn den til Grønne Trollet, men det er vanskelig å tro på en karakter med en evig grimase og som snakker i Shakespeare-sitater.

Fra Evey blir satt i fangeleir blir filmen mer engasjerende. Karakterene og konfliktene er plutselig interessante. Alt det andre er fortsatt stivt som i en tegneserie. Jeg synes å huske flere av bildene som blir skapt på lerretet. Action og humor klarer imidlertid aldri å sette adrenalinet skikkelig i gang.

Jeg gir filmen ekstrapoeng for fryktløs omgang med terrorister, men motet står ikke til evnen.

Terningkast? Ok da, men bare for å gjøre vurderingene tydeligere. 3 til V for Vendetta og Gymnaslærer Pedersen, 2 til Munich.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: