Archive for mars 26, 2006

‘The producers’ på 25 ord

Beste filmmusikal siden Moulin Rouge. Tradisjonelle musikalsanger pakket inn i blødmer, groviser, nazivitser og parodi gjort med stor kjærlighet til genren. Originalskuespillerne fra Broadway + Hollywoodforsterkninger.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Mattilsynet: Kylling i brun saus

Noen trodde kanskje at min oppfordring til en Folkeaksjonen for bedre kinesisk mat i Norge var en spøk uten konkrete planer? Neida. Jeg har tenkt å gå ganske konkret til verks fremover for å fortelle hva jeg liker og ikke liker ved mat på restaurant.

Fredag spiste jeg en asiatisk rett før V for vendetta. Opplevelsen var så nedslående at jeg besluttet å komme tilbake dagen etter med kamera. Det kunne også være greit å sjekke om det var dagsform som gjorde retten så kjedelig.

Etter en del overveielser har jeg kommet til at spisestedets navn ikke behøver å nevnes. Poenget mitt er mer å skape diskusjon og bevisstgjøring enn å henge noen ut.

Retten sto beskrevet som kylling i en saus med ingefær, sitrongress og chili med wokede grønnsaker.

Sausen var kjedelig, til tross for en litt emmen sterk smak. Ingefær smakte det ingenting av første gang jeg prøvde retten, for lite andre gang. Sitrongress var fraværende. Konsistensen var lys og kremet på en måte som virket fremmed. Mengden druknet de andre ingrediensene.

Sammensetningen av grønnsaker virket sammenrasket: Rødløk, fersk champignon, sukkererter, paprika og minimais. Den siste grønnsaken passer ikke til noe, etter min mening, og senker kvaliteten på all mat den opptrer sammen med. Rødløk virker fremmed i en wok. Sukkererter, champignon og paprika er uangripelig i og for seg, men virker temmelig tilfeldig.

Koriander kan redde en hvilken som helst rett, men jeg føler meg ikke helt komfortabel med kvasten til en kremet saus. Den virket mer som en vanemessig pynt enn smakstilsetning.

Risen var tørr og lite klebrig. Assosiasjonene gikk i retning av hurtigris.

Kyllingretten var absolutt spiselig, men ga assosiasjoner til kjedelig hverdagswok med posesaus som en velmenende kjøkkenhjelper helte minimais og fløte oppe i før noen med bedre matvett stoppet dem. Utespisende bør kreve mer enn dette av en middag til kr 155,- på et sentralt sted i Norges hovedstad.

Comments (1)

Filter: Memo gjør et rykk

I hvilken grad de nye magasinene vil overleve i et vanskelig norsk mediamarked er vanskelig å si, men hemmelighold av opplag er et dårlig tegn.

Etter andre nummer har Memo rykket fra konkurrenten Ny Tid i mine øyne. Allerede forrige uke så jeg et langt større potensiale i nykommeren. Nivået i artiklene var høyere og redigeringen bedre. De lange og grundige historiene er magasinets styrke.

Denne uken vakte temaene også større interesse og nysgjerrighet. Instinktet mitt er å be om enda lengre artikler enn fortellingen om den potensielle regjeringskrisen i Bondevik II, men den var egentlig perfekt disponert og formidlet historien på en ypperlig måte.

Notisene var organisert rundt de samme oppfinnsomme redaksjonelle grepene som forrige uke, men var spisset på en måte som gjorde at de ble mer enn tilfeldige nyhetsmeldinger.

Nettutgaven til Memo er fremdeles et problem. Lederartikkelen er det umulig å lenke til, selv om den ligger på nettet, fordi all teksten ligger på flash. I skrivende stund er den ikke oppdatert med noe om ukens nummer.

Jeg prøvde å finne et bilde av siste forside for å illustrere denne artikkelen, men det var umulig. Disse enkle grepene på websidene må da være langt billigere og mer målrettet markedsføring enn å trykke magasinet i hendene på tilfeldige t-banereisende. Teknikken gir assosiasjoner til Jehovas Vitner.

Markedsrettet feminisering av norske medier er en interessant diskusjon, men jeg synes ikke den rammer de nye magasinene i særlig grad. Jarle Petterson på Depesjer bekymrer seg ubegrunnet for Kristine Moody i Memo. Hun har så langt representert en sunn redaksjonell linje. Hytteartikkelen ser jeg mer som et tegn på interesse for økonomisk journalistikk enn feministisk forbrukerstoff.

Martine Aurdal har jeg stor sans for, men hun er neppe den rette personen til å stramme opp Ny Tid til å skrive lengre og mer seriøse artikler. Jeg har tid til å vente et par nummer på å felle dommen over hennes redaktørgjerning. Spørsmålet er om et permanent redaktørskifte kan ta lenger tid til enn nyhetsmagasinet har tid til å vente på.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: