Kongelig kunsttitting

‘Se og Hør’ er selvsagt fraværende i min mediemeny. Kjendiser er helt uinteressant. Så jeg var helt uanfektet når jeg rundet et hjørne på Astrup Fearnley Museet og fikk en uventet utsikt. På høyre hånd en partert ku, på venstre hånd Kronprins Håkon, Mette Marit og ungeflokken.

Jeg mener, de er jo mennesker som alle andre. Og det var kunsten jeg var kommet for å se. Tra-la-la…. Helt normalt, dette. Jada. Fantastisk kunst. Hehe… Det er bildene jeg skal se på.

Nå fanget et stort foto av Thomas Struth oppmerksomheten min ganske fort. Var det ikke noe kjent…? Joda, det var en gate i Shanghai. Nå skal jeg ikke garantere at jeg hadde tråkket der, men det minte om en gangbro rett nedenfor hotellet litt i utkanten av gamlebyen.

Bildet fra 1997 inneholdt lett gjenkjennelige elementer, for eksempel barn i skoleuniformer som så ut som trengingsdrakter. Mye er forandret også. Design, reklame og biler ga meg assosiasjoner til bilder fra Oslo på 80-tallet. Shanghai har vært gjennom en rivende utvikling.

Unger som snubler, skriker og blir trøstet av kronprinsen med frue tar litt mye oppmerksomhet. Jeg får komme meg ut.

I første etasje viser Astrup Fearnley foto og video fra samlingen. Blant klassikere som Vibeke Tandberg og Paul McCarthy (ikke eks-Beatlesen) merket jeg meg Cao Fei. Hun dokumenterer Cosplay-kulturen i japan, der ungdom kler seg ut som sine fantasihelter, i et bilde og en 8 minutter lang video.

Som eks-laiver og anime-entusiast var dette gøy. En evne til å både fange ungdommenes iscenesettelse, øyeblikk innimellom poseringen og kontrastere det til en storbyvirkelighet hevet dokumentasjonen til noe interessant.

Hovedutstillingen, Tom Sachs, interesserte meg mindre. Jeg liker ikke den amerikanske vendingen i Astrup Fearnley. Lucian Freud har museet solgt. mens Francis Bacon og Anselm Kiefer sjeldent blir tatt frem. De er langt mer interessant enn popkunsten som har dominert de siste årene.

Utstillingen som trakk meg ut av sofaen på en søndag var imidlertid Fragmenter med Lars Hertevig på Nasjonalmuseet. Av de norske klassikerne er det bare Peder Cappelen jeg finner mer fascinerende. De ville urskogsmotivene hans finnes også hos Hertevig, men her går de fra å være romantiske og biologiske til å bli åndelige.

Jon Fosse har gitt liv til malerens biografi gjennom Melancholica. Her får vi møte Lars Hertevig akkurat i det han får et psykisk sammenbrudd under studier i Düsseldorf. Kan man tenke seg en mer arketypisk kunstnerhistorie enn det følsomme sinn som ikke tåler møtet med en hard virkelighet og deretter ble glemt og oppdaget etter sin død? Ikke desto mindre var det dette som ble hans skjebne.

Bildene på utstillingen er hovedsaklig skisser laget etter at han ble utskrevet som ikke helbredet. Lyset og formene i bildene har noe fremmed og overjordisk over seg, til tross for at det er gjenkjennelige norske landskaper. De religiøse motivene minner meg nesten om William Blake.

Utstillingen er svært god. Nettsidene til Nasjonalmuseet gir et godt inntrykk av bildene, selv om Lars Hertevig selvsagt kun kan ytes rettferdighet i originalene på en vegg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: