Tre populære kinesere

Vanligvis kjøper jeg ikke en asiatisk film før jeg har hørt mye bra om den. På Kinatur prøvde jeg noe nytt ved å gå innom en DVD-sjappe med originaler (de finnes!) og tok med meg de som lå på toppen av salgslistene. Et bilde av hva som selges kunne kanskje gi et vel så interessant bilde av landet som de store severdighetene.

Øverst på listen lå ‘The Promise‘. Flere store seriøse kinesiske regissører har de siste årene kjælt for publikum med eventyrfilmer som Crouching Tiger, Hidden Dragon. Min store favoritt er Hero. Nå prøver Chen Kaige seg. Av hans tidligere filmer husker jeg særlig Farvel min konkubine.

Traileren jeg har lenket til over demonstrer at eventyrstemningen er skrudd opp enda et par hakk i forhold til andre filmer i genren som er sluppet i Vesten.

Superslaven til en hærfører får låne rustningen til herren sin og redder en prinsesse som er forbannet med et kjærlighetsløst liv. Når hun så blir forelsket oppstår forvirringen om det er i hærføreren eller slaven. Intrigen kunne vært Shakespeare verdig. Samtidig prøver en annen kriger å kidnappe prinsessen. Denne operaaktige historien fungerer som en bra motor for eventyret.

Chen Kaige har tydeligvis et godt grep om instruksjon av skuespillerne. Alle karakterene er svært troverdig i en historie hvor mye annet flyter i en fremmed eventyrverden. Plottråder som løper i alle retninger holdes i hop av hovedpersoner som spiller med stor overbevisning. Fantastiske kostymer gjør det vanskelig å bevege øynene bort fra skjermen.

Filmen ender likevel opp med å være langt mindre sjarmerende enn The Myth. Mye av scenografien virker stor og tom. Palasset hvor en del av handlingen foregår er og føles som en datagrafikk-modell. Ingen kan tro at noen bor der. Greit at ‘The Promise’ foregår i en eventyrverden, men jeg må tro på den for å være med.

Mest alvorlig er ekstremt dårlige actionscener. Inntrykket mitt er at regissøren overhodet ikke forstår å bruke og klippe sverdkamper inn i handlingen. Temmelig tilfeldig er de strødd rundt i historien uten oppbygging eller sammenheng i med hva som skjer. Scener som krever datagrafikk er smertefulle å se på, dårligere enn dinosaurflokken i King Kong.

Jeg klarer ikke helt å bli med på de fantastiske krumspringene og løse trådene i historien uten gode kampscener til å binde dem sammen. ‘The Promise’ er ikke bra nok til å engasjere, ikke dårlig nok til å sjarmere.

I Dragon Squad blir vi i tegneseriestil introdusert for en gjeng på 5 purker, 5 skurker og en del andre viktige karakterer. Hver av dem får sine små, skisseaktige historier som gir et inntrykk av hvem de er. I kampscenene blir det derfor ikke en helt som skyter mot en haug ansiktsløse folk. Hver involvert person spiller sin rolle.

Synd at regi og klippestil er langt fra å virkeliggjøre ambisjonene bak denne oppbygningen. Action blir en saus av positurer, eksplosjoner, flashback og effekter. Bare sjelden er det mulig å skjønne hva som skjer. Duellene på slutten tyder på at regissøren kunne ha lykkes bedre hvis han hadde kjent sine egne begrensninger.

For å avslutte historiene til et dusin karakterer må også historien bli temmelig enkle og arketypiske. Melodramaet er skrudd opp et par hakk, uten å gi noen følelsemessig uttelling.

Sammo Hung gir filmen et løft med en slåsskamp med skurken spilt av Michael Biehl. Det er tydelig forskjell på en action-veteran og resten av skuespillerne som er avhengig av at klipperen og regissøren gjør jobben for dem.

‘Dragon Squad’ er stort sett et takras av en film.

Mest vellykket av disse filmene synes jeg Saat Po Long var. Første delen er en polititrhiller om lederen av et team som er i ferd med å pensjonere seg. Han er besatt av å få has på den lokale mafiabossen, hvilket gjør at han er villig til å ta i bruk metoder etterfølgeren ikke ser på med blide øyne. Konflikten mellom det etablerte teamet, nykomlingen og skurkene er godt bygget opp.

Med veteranen Sammo Hung som mafiaboss og en av de ledende kampsportstjernene Donnie Yen som nyankommet sjef ligger det kung fu i luften. Siste del av filmen legges pistolene til side. Sluttkampen blir bare sånn passe, men Donnie Yen mot håndlanger i smuget før sluttoppgjøret er noe av det beste jeg har sett siden Ong Bak. En enkel batong mot kniv-kamp hever seg over det meste gjennom solid kampteknikk og treffsikker regi.

De fleste asiatiske filmer bygger historiene rundt melodramatikk og sterke følelser. I Saat Po Long strekker de det likevel litt vel langt. Alle karakterene har en konflikt rundt far/sønn-problematikk og mesteparten av handlingen foregår på farsdag. Denne overdosen av Freud ødelegger for en ellers god film.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: