Archive for april, 2006

Dramatisk pub-karaoke

Velvilligheten min til musikaler strekker seg langt. Få ga Phantom of the opera så velvillig kritikk som meg. De-lovely var langt fra vellykket, men idéen var krystallklar, fortalte en interessant historie og hadde mye bra musikk. Sceneversjonen av Rent har jeg et intenst hatforhold til, så jeg sto over filmen, men selv der er noen av melodiene ganske bra.

Grensen for min tålmodighet stopper ved Romance and cigarettes. Den var så dårlig at jeg for første gang på år vurderte å gå under forestillingen. Stopp her hvis du har svakt hjerte, for her kommer de skarpe knivene frem.

Frustrasjonen min bunner nok i at regissør John Turturro helgarderer på en måte som gjør prosjektet hans uforståelig og uklart.

Jeg ville tro at det er meningen vi skal føle med arbeiderfamilien som elsker, bedrar og krangler, til tross for en nedlatende og distansert tone. Hele tiden undergraves alvoret av noe som skal forestille humor eller parodi. Verken blandingen eller delene hver for seg fungerer særlig bra.

Hele idéen bak filmen virker lite gjennomtenkt. Det er den eneste grunnen jeg kan finne til all kavingen.

Nå tyder ikke musikalscenene på at Turturro ville klart å håndtere verken en mer alvorlig eller morsom versjon. De mangler rytme og mening. Overgangen mellom handling og sangnumre er klønete. Syngingen over vokalistene som opprinnelig sang musikken gir en følelse av dårlig karaoke.

Virkemidler og overentusiastiske dansescener blir slengt på mer energisk enn i Moulin Rouge i håp om at noe skal feste seg. I all hovedsak gjør det ikke det.

Pokker heller! Christopher Walken har tidligere gjort en fantastisk danseopptreden i en musikkvideo. Susan Sarandon slo i gjennom i en musikal. Å se disse skuespillerne – sammen med resten av de spennende ansikten regissøren har fått med seg – slå seg løs i en musikal hadde vært en drøm. Istedenfor blir det et mareritt John Turturro får ta ansvaret for.

Årets hittil dårligste filmopplevelse. Muligens hadde det noe med forhåpninger å gjøre, men ‘Romance and cigarettes’ er uansett et takras.

Legg igjen en kommentar

Fredsarbeid krever sterk mage

Selvransakelse kombinert med store visjoner preger Jonas Gahr Støres foredrag om norsk fredsarbeid på mandag på Norges Fredssenter.

Nordmenn er ikke spesielt fredelige, men historiske og geografiske omstendigheter gjør at vi er i en spesielt god posisjon til å megle, mener utenriksministeren:

«Det er noe med vårt utgangspunkt som land, beliggenhet, generasjoners arbeid for samfunnsbygging, internasjonal sikkerhet rundt oss, og må vi kunne legge til; et politisk system med stor grad av konsensus rundt de store samfunnsspørsmål og verdier.I dag lever vi i fred, vi har ikke konflikter med andre land, og vi har en opplevelse av plikt og ansvar for å bidra til utvikling og fred for andre. Dette er en viktig ressurs vi må vite å utnytte.»

Støre heller isvann i blodet på de mest overivrige fredsfyrstene:

«Av [dette] framkommer påstanden om at vi er en ”humanitær stormakt”. Men jeg vil benytte anledningen i dag til å si meg grunnleggende skeptisk til dette begrepet.»

På mange måter presenterer utenriksministeren en visjon som både er storslagen og konkret, akkurat sånn som jeg ønsket meg på flere politiske områder før valget. Norge har selvsagt lenge ført en målrettet politikk på området, men foredraget gir en god samlet presentasjon av regjeringens politikk.

Å trekke opp arbeiderbevegelsen som inspirasjon virker nesten litt smålåtent i denne sammenhengen, men mannen er tross alt politiker fra et parti med tradisjoner å selge.

Nordmenn må forberede seg på at skal vi lykkes med fredsarbeid må vi også regne med å bli skitne på fingrene. Etter smilebildene med statsledere kommer det daglige arbeidet og de brutte våpenhvilene. Fredsarbeid kan være like farefylt og frustrerende som en militær operasjon.

Sikkerhet vil alltid være et viktig element i moderne bistandsarbeid. I mange områder av verden når ikke hjelpen frem uten støtte av militære styrker.

Jeg er skuffet over at Norge ikke har fått sjanse til å følge opp signalene fra desember i fjor om å sende FN-tropper til Darfur. Så lenge Kina holder igjen i sikkerhetsrådet var det kanskje et billig løfte. Beskrivelsen i foredraget av situasjonen i Sudan er vag i forhold til tidligere uttalelser:

«På norsk side gjør vi en innsats blant annet gjennom vår støtte til AUs politimisjon, AMIS, og FNs overvåking av våpenhvilen, UNMIS. Men det er behov for ytterligere bidrag fra det internasjonale samfunn. «

Jeg kunne ønske en enda mer markert støtte (inkludert øremerkede penger) til AU, den Afrikanske Union, for å gi militære styrker legitimitet.

For meg inkluderer støtten til en markert norsk fredsinnsats å ønske private initiativ, inkludert Bondeviks fredssenter, velkommen. Alt surret om å granske bevilgninger vil, sammen med manglende forståelse for nødvendige tilbakeslag, svekke innsatsen.

Er dette grensen for hva vi tåler har vi neppe mage for utfordringene fredsarbeid krever.

Legg igjen en kommentar

Filter: Sand velter president

Fortellinger om militære operasjoner er endeløst fascinerende for å få et bilde av hvordan mennesker håndterer usikkerhet, skjønner at noe er i ferd med å gå galt og klarer å improviserer for å komme seg ut av en livstruende situasjon.

I siste utgave av Atlantic Monthly (observert i Narvesen nå) har Mark Bowden skrevet en artikkel om redningsaksjonen president Carter satt i verk for å redde ut amerikanske gisler fra Iran i 1980. Den er kjent for å være hendelsen som gjorde at han ikke ble gjenvalgt og bidro til at han er en fotnote i amerikansk historie.

Artikkelen er som en action-film, men uten klare helter og en oppbyggelig finale. Det tekniske utstyret får en del sand i maskineriet. Resultatet er flere døde mennesker og en spektakulært mislykket redningsaksjon. Jeg synes det hele oppsummeres bra i beskrivelsen av hva som skjer når beskjeden når Det Hvite Hus: Presidentens rådgiver løper inn på do og spyr.

Mark Bowden har tidligere skrevet boken Black Hawk Down bygger på, så han er vel vant med å skildre mislykkede militæraksjoner. Artikkelen er et utdrag fra en bok og er ribbet for all analyse. Konklusjonene overlates i stor grad til leseren. Det gjør bare artikkelen mer effektiv.

Memo kommenterte for to uker siden at motivasjonen til Atlantic Monthly for å publisere artikkelen kunne være en advarsel mot aksjoner i Iran. Jeg tror det er en overfortolkning og velger derfor å heve innsatsen.

Historien er vel så mye en demonstrasjon av hvordan dårlig kjennskap til lokale forhold kan velte en godt planlagt aksjon, og i verste fall en president. Sånn sett er hendelsen i Iran i 1980 vel så mye en kommentar til situasjonen i Irak.

Legg igjen en kommentar

‘Slipp Jimmy fri’ på 25 ord

Interessante karakterer tatt på kornet, treffsikker dialog, empati, sort humor og detaljrik verden overdøver noe stiv animasjon og dårlig oppbygging. Klar anbefaling, blant årets beste.

Legg igjen en kommentar

Unødvendig kulturlov

Endelig litt action fra Trond Giske, tenker sikkert mange kultur-entusiaster. En egen lov for området innen 2007 har blitt proklamert i alle kanaler siste uke.

Så lenge kulturministeren ikke ser ut til å vite nøyaktig hvorfor Norge trenger en kulturlov, ser jeg ingen behov for å vedta den. Alle mediautspillene har vært temmelig vage i programerklæringer. Uttalelsene tyder så langt på at dette blir symbolpolitikk uten prioriteringer til å gi konkrete resultater.

Grunnen til at tiltaket kan være direkte skadelig er at lover vedtatt av Stortinget binder lokalpolitikken, noe som skaper mindre lokalt selvstyre. Trond Giske er tydeligvis klar over denne kritikken i en uttalelse til Scenekunst.no, men aveiningen han gjør får loven til å virke enda mer unødvendig:

Den skal gjelde fylker og kommuner. Vi skal lovfeste det offentlige ansvaret for at kultur er et like viktig felt som skole og helse. Loven skal ikke være veldig detaljert når det gjelder bevilgningsnivå for kommunene. Det vil være å gripe for sterkt inn i det kommunale selvstyre. Den skal heller ikke bestemme kunst- eller kulturprioriteringer lokalt, men jeg er åpen for å diskutere begge deler.

Hadde kommunene nedprioritert kultur, kunne jeg forstått behovet, men så er ikke tilfelle. Undersøkelser fra Statistisk Sentralbyrå viser at denne sektoren vil få størst prosentvis økning dersom lokalpolitikken får øket de frie midlene med 1 %.

Konklusjonen fra empirien må derfor være at færre lover og bundne midler kombinert med høyere bevilgninger er mest effektivt for å styrke kulturen. Et lite forbehold må være at det er tilfelle i dagens situasjon innenfor et allerede gjennomregulert lokaldemokrati.

Så her har jeg den første prøvestenen på hvordan Stortinget vil prioritere lokalpolitikken. Inntil Trond Giske kommer med en helt klar grunn til at vi trenger en kulturlov, regner jeg dette som en unødvendig binding på handlingsfriheten til kommunene.

Legg igjen en kommentar

Politikertesten 2007

Den store testen for hvor stemmeseddelen min havner i lokalvalget neste år vil være hvem som synes engasjementet mitt er noe verdt . En konkret sak vil den nærmeste tiden demonstrere hvor viktig partiene på Stortinget synes lokalt engasjement er, nemlig hvordan nye regioner skal organiseres.

Fylkene har få konkrete oppgaver igjen. Rammene politikerne kan bevege seg innenfor er veldig trange. Fylkene blir for puslete til å ta seg av organisering av næringsutvikling, samferdsel og utdanning. Derfor har det kommet et forslag om å slå dem sammen til større regioner. Hvilke oppgaver politikerne skal stelle med her ligger fremdeles på tegneblokken.

Tonen fra kommunalministeren har så langt vært svært positive for lokalpolitikkentusiaster. Hun ønsker å overføre oppgaver fra fylkesmannen (som er statens representant) til regionene.

Mange ønsker å ha politikere kun på to nivåer, kommuner og Stortinget. Det er en helt grei løsning for meg, så lenge resultatet er delegering av makt til lokalpolitikken og institusjoner. Fremskrittspartiet har lenge ønsket å legge ned fylkene, men makten skal overføres opp i systemet til Stortinget. Det sier jeg nei takk til.

Jeg velger å være nøytral til antall forvaltningsnivået. Hvor godt endringene oppmuntrer til lokalt engasjement og ansvar er viktigst.

Viktigst er det at alle velgere sjekker opp hvor alvorlig politikerne tar stemmene deres. Vil Stortingspolitikerne holde makten hos seg selv, er det heller ingen vits for meg å engasjere meg gjennom stemmeseddelen. Med diskusjonene rundt regionene tror jeg vi får en sak hvor det vil være mulig å se klare forskjeller på partiene i hvor seriøst de tar lokalsamfunnene.

Legg igjen en kommentar

Kinesisk historie med høye kneløft

Med fare for å få kung fu-filmene Once upon a time in China til å virke kjedelig, her er det mye interessant historie og bakgrunn for å forstå landets kultur.

På 80-tallet var det komisk kampsport og purker med pistoler som dominerte i Hong Kong. Ærverdige tradisjoner for nærkamp i historiske miljøer var gått av moten. Jet Li startet karrieren med kung fu-kjempende munker i Shaolin Tempel-filmene. Det var imidlertid først med sagaen om folkehelten Wong Fei-hung både skuespilleren slo i gjennom og kostymedrama med høye kneløft fikk et realt comeback.

Stuntkoreografen bak Matrix og Crouching Tiger, Hidden Dragon, Yuen Woo-ping, holder beina på bakken i starten av filmen. Kablene og den mest spektakulære kampdansingen kommer først i finaleslåssingen. Stuntkoreografien finner en god balanse mellom klassisk martial arts der utøverens dyktighet er viktigst og en mer akrobatisk turning.

Det vil si, dette gjelder først og fremst i de to første delene. I ‘Once upon a time in China 3’ synker kvaliteten merkbart. Hva som skjer i slåssingen blir langt mer uklart, særlig fordi store deler av slåssingen foregår inne i tradisjonelle kinesiske løvedrakter. Stjernen Jet Li gir seg etter denne filmen.

Historisk er ikke filmene så interessante fordi folkehelten Wong Fei-hung er en virkelig person. Den håndfaste dokumentasjonen for hvem han er og hva han gjorde er temmelig tynn. Mer interessant er hvordan forskjellige politiske grupper står mot hverandre. Historiene gjenspeiler hvordan kinesere prøvde å definere sin egen identitet på slutten av 1800-tallet når handlingen foregår, på 1990-tallet når de ble produsert og i dag.

I første film havner heltene mellom utenlandske koloniherrer og de herskende Manchuene som kineserne i sør regnet som inntrengere. En lokal bande og en Kung Fu-utøver ristes inn i en komplisert handling, vel verdt å se et par ganger for å få med seg alle detaljene. Historien henger godt sammen. Hele filmen er gjennomgående godt håndverk, selv om mye vil virke fremmed for Asia-noviser.

Andre film bruker fremdeles Manchuene og engelskmennene for å skape konflikter. En ny motstander er den mystiske sekten, Hvite Lotus, som kan minne om Boxerne som gjorde opprør i Beijing i 1900. Hovedplottet dreier seg om en gruppe som jobber med å gjøre Kina til en demokratisk republikk, også basert på historiske realiteter.

Igjen er tredje film ganske svak. Dronningmoren som sparker handlingen i gang er lite sentral i det som skjer. Hun er svært mye omtalt i Kina, fordi hun håndterte overgangen fra keiserdømme til republikk i 1911. Det hjelper lite når den historiske konteksten er så uklar.

Først og fremst er filmene god underholdning, enda bedre enn førstegangs forsøk på å vikle ut plot-trådene kan tyde på. 1 og 2 får solide femmere på terningen, 3 en toer.

Finner du en utgave med kommentarspor av Bey Logan er det bare å slå til. Han gir mye og god bakgrunnsinformasjon. Han forklarer for eksempel hvorfor så mange av kampene må skje høyt oppe i luften (enten det er en stabel med bord i toeren eller brennende påler i Iron Monkey). Kung Fu-slåsskjempen får mer energi uten å være i kontakt med bakken. Jo høyere de er, jo mer kraft har de.

Legg igjen en kommentar

Homer på Mars, Shakespeare rundt Saturn

Den eneste sanne reisen, den eneste Ungdomskilden, ville ikke være å reise i fremmede land, men i å ha andre øyne, å se universet med øynene til en annen person, til hundrevis av andre, og å se de hundrevis av universene hver av dem ser, som hver av dem er.

På sporet av den tapte tid, Marcel Proust

Realisme har sine klare begrensninger. I litteraturens historie er den like ny som VG-singelen til det siste tenåringsidolet. Mytene er genren som har vært ute en vinternatt eller to. Om realismen har overlevelsesevne utover den siste Idol-vinneren vil tiden vise.

De store fortellingene lever videre i science fiction. Åpningssitatet var ikke bare jåleri. Dan Simmons to bøker Ilium og Olympos klarer å lure inn relevante diskusjoner om Proust, Homer, Shakespeare og andre klassikere inn i en heidundrende historie. Akkurat som i Hyperion-bøkene klarer han å lage underholdende miks av eventyr, action, filosofi og litteratur uten å virke alt for pretensiøs.

Flere tusen år inn i fremtiden har restene av menneskeheten skilt seg i tre distinkte kulturer. På jorden lever noen tusen i en verden som er en mellomting mellom barnehage og paradis. Langt ute i solsystemet har roboter sendt ut i en fjern fortid utviklet en egen kultur. Mars er terraformet av vesener som ligner på greske guder travelt opptatt med å påvirke slaget om Troja.

Hvordan menneskeheten har havnet i denne suppen og hvorfor det ikke er særlig bra finner vi ut gjennom to bøker og 1400 sider. Begreper som kvanteteknologi og AI sitter løst, men det er spørsmålet om hva det betyr å være menneske som står i sentrum. Science fiction er først og fremst litteratur om idéer og mytologi.

Under reise i Kina og London gledet jeg meg hver kveld til et par timer med Ilium. Bøkene var ikke fullt så intense som Hyperion-bøkene (kanskje den største leseopplevelsen min de siste 20 årene), men morsommere enn det meste.

Genrens store svakhet er at alt må være i serier. På slutten av Ilium bråstopper handlingen på det mest spennende. Få av de store spørsmålene har blitt oppklart og folkene på jorda har ikke kommet i kontakt med de andre handlingstrådene. Olympos bruker 200 sider på å få meg inn i historien igjen, selv om jeg leste bøkene rett etter hverandre.

På det mest vellykkede formidles personer og idéer i lettleste dialoger og en handling som flyter fint. Dan Simmons har imidlertid en tendens til å skrive lange, unødvendige beskrivelser når han mister retningen (for eksempel i Endymion-bøkene). Lange kampbeskrivelser som i Iliaden og en scene hvor en person blir matet med informasjon fra alle verdens bøker gjennom William Blake-dikt er stilistisk interessante, men altfor ofte blir det langhalm fra pulpskuffen.

Karakterene er mer interessante jo mer fremmede de er. Fortellingen fungerer bedre som myte enn roman. Jeg skjønner for eksempel ikke hvorfor noen av karakterene som lever i paradis er så ivrig etter å grave i en nærmest perfekt verden. Det virker mer som en nødvendighet for plottet enn for hovedpersonene.

Konklusjonen er likevel at bøkene er en bragd for en ambisiøs forfatter. Olympos er dedikert til litteraturkritikeren Harold Bloom. I boken hans om Shakespeare er påstanden at skalden fra England skapte hva vi forstår som menneskelig. Gjennom bruken av klassikerne viser Dan Simmons hvordan de felles historiene skaper virkeligheten og hva det sier oss om hva det betyr å være menneske.

Jeg kan sette pris på realisme og da. Faktum er imidlertid at hver gang jeg føler at film, TV og teknologi er mer interessant enn litteratur, er det science fiction som gjør meg interessert i bøker igjen. Myter og idéer i denne genren hjelper meg mer å se verden fra nye perspektiver enn noe annet jeg gjør.

Legg igjen en kommentar

Film med god samvittighet

Politikk blir dårlig kunst, var mitt motto tidligere. Jeg elsker å få generaliseringene mine tilbakevist. I det siste har jeg sett politiske filmer som har vært svært gode.

Likevel er det en overhengende fare for at kritikere godtar det meste hvis noen har hjertet på rett sted. Greit for dem som ser filmen gratis i en rolig kinosal. Mer ugreit for meg som må bla opp nærmere en hundrelapp og sitte i en sal med drittunger som snakker i mobiltelefonen.

Sophie Shcolls siste dager, nok en film fra andre verdenskrig, høres kjedelig ut. Bygget på rettsprotokoller og nye arkivfunn, proklameres på starten. Her gjør man tydeligvis alt for å senke folks forventninger.

Enkelheten taler imidlertid til Sophie Shcolls fordel. Her er det aldri fare for å miste det vesentlige av syne. Alt fokuseres på de idealistiske ungdommenes møte med overmakten, hvordan de og myndighetene reagerer på et lite, enkelt opprør.

En annen politisk film, Edukators, endte opp på andreplass på favorittlisten min for 2005. Julia Jentsch spiller hovedrollen begge steder. Forskjellene i idealistene overbeviser meg om at hun er en skuespiller å holde øye med.

Forhørene hos Gestapo tar opp største delen av filmen. Skuespillerne får det hele til å gnistre. Forhørsleder Robert Mohr er langt fra noen Indiana Jones-nazist.

Dom: Femmer på terningen. En solid, oppbyggelig erfaring med rom for egne refleksjoner.

Tsotsi gir meg mer følelsen av å bli manipulert. Starten er helt tydelig laget for å forsikre publikum om at hovedpersonen har gjort mye slemt. I løpet av kort tid glir det hele over i Tre menn og en baby.

Evnen til å vise hva som skjer med hovedpersonen i møtet med et forsvarsløst barn, fremfor å mate oss med teskjeer, hever filmen et par hakk. Alt er godt fortalt, men psykologisering og Lost-flashback blir litt for påtrengende. Det eneste som gir det amoralske gangster-rushet er tøff afrikansk rap. Ikke nok for å overbevise meg.

Dom: Firer på terningen. Se heller City of God.

Good night and good luck var en grei film å se gratis på flyet fra Kina. George Clooney imponerer i faglig dyktighet og engasjement. Jeg har ikke en ting å utsette på det tekniske.

Hele filmen virker markedstilpasset Oscar-avstemning med sin smakfulle svart/hvitt-scenografi, seriøse tema og uavhengige tilnærming. Opptakene av senator McCarthy fikk meg til å føle at en dokumentar hadde vært mer interessant.

Til tross for insistering på hvor aktuell problemstillingen om medias uavhengighet er, overbeviser ikke filmen. Jeg føler ikke temaet er skrudd nok til for at det som skjer føles viktig og relevant.

Dom: Treer på terningen. Vent til den kommer på TV.

Og Syriana virker som en oppfølger til Traffic, men som de fleste resirkuleringer fungerer idéen dårligere på andre forsøk. Jeg hadde ingen problemer med å følge historien, men den er unødvendig kryptisk satt sammen. Til tross for flere tråder som flettet seg inn i hverandre, var enkeltscenene ofte klisjémessig forutsigbare. Tykke lag med far/sønn-problematikk virket kunstig.

Stephen Gaghan gjør en langt dårligere jobb enn Soderbergh i Traffic. Scenene er dårlig klipt i sammen og livlig som lava. Skuespillerne er ivrig, men klarer sjelden å løfte rollene. Det eneste som klarte å vekke meg fra likegyldigheten var Alexander Siddig (doktoren i Deep Space Nine) med sin idealisme for hva araberstaten han var prins i kunne utrette.

Dom: Toer på terningen. Styr unna, med mindre den gode saken er viktigere enn smaken.

Legg igjen en kommentar

Prisen for Se og Hør

Oppslaget i Her og Nå om graviditeten som viste seg å ha endt i spontanabort er selvsagt ikke unik. Blant mange oppslag jeg har lest de siste årene, tisket litt om, knist litt av har det sikkert ofte vært store private tragedier bak.

Politikeren som har fått terningkast to og blitt omtalt som blek og kjedelig kan nettopp ha opplevd at sønnen gjorde selvmord. Den overfladiske blondinen som har gått i fra den ålreite fyren kan ha gjort det fordi han har banket henne opp med jevne mellomrom. Oppslag de siste dagene og i A-magasinet i morgen tyder på at alt ikke nødvendigvis har vært fryd og gammen etter at kameraene har vært slått av etter at Tore har vært på sporet.

En ting er at folk sladrer privat. Det har alltid skjedd. En annen ting er at det blir brettet ut offentlig med begrunnelsen om at sånn skal og bør det være. Dagbladet ser ut til å ta det som en selvfølge at en privat SMS fra advokat Meling er mer forkastelig enn å be Otto Jespersen kommentere den.

Prisen for kjendiskulturen slipper ingen unna. Det er som med skatt. Selv de som aldri leser Se og Hør må betale. Kun total medieisolasjon hjelper. I motsetning til med andre skatter er det vanskelig å planlegge seg bort fra den. Noen ganger rammer det tilfeldig. Ofte betaler rike og kjente betaler den høyeste prisen.

Det er vanskelig å vite hva jeg kan gjøre for å unngå å bli med på kjøret. La være å kjøpe Se og Hør, Her og Nå og aviser som synes dette er viktig, selvsagt. Stå i mot medieregien som forteller hvem jeg skal synes synd på og hva jeg skal mene. Men er det nok?

Kanskje er det ikke så farlig en gang.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: