Archive for april 11, 2006

Film med god samvittighet

Politikk blir dårlig kunst, var mitt motto tidligere. Jeg elsker å få generaliseringene mine tilbakevist. I det siste har jeg sett politiske filmer som har vært svært gode.

Likevel er det en overhengende fare for at kritikere godtar det meste hvis noen har hjertet på rett sted. Greit for dem som ser filmen gratis i en rolig kinosal. Mer ugreit for meg som må bla opp nærmere en hundrelapp og sitte i en sal med drittunger som snakker i mobiltelefonen.

Sophie Shcolls siste dager, nok en film fra andre verdenskrig, høres kjedelig ut. Bygget på rettsprotokoller og nye arkivfunn, proklameres på starten. Her gjør man tydeligvis alt for å senke folks forventninger.

Enkelheten taler imidlertid til Sophie Shcolls fordel. Her er det aldri fare for å miste det vesentlige av syne. Alt fokuseres på de idealistiske ungdommenes møte med overmakten, hvordan de og myndighetene reagerer på et lite, enkelt opprør.

En annen politisk film, Edukators, endte opp på andreplass på favorittlisten min for 2005. Julia Jentsch spiller hovedrollen begge steder. Forskjellene i idealistene overbeviser meg om at hun er en skuespiller å holde øye med.

Forhørene hos Gestapo tar opp største delen av filmen. Skuespillerne får det hele til å gnistre. Forhørsleder Robert Mohr er langt fra noen Indiana Jones-nazist.

Dom: Femmer på terningen. En solid, oppbyggelig erfaring med rom for egne refleksjoner.

Tsotsi gir meg mer følelsen av å bli manipulert. Starten er helt tydelig laget for å forsikre publikum om at hovedpersonen har gjort mye slemt. I løpet av kort tid glir det hele over i Tre menn og en baby.

Evnen til å vise hva som skjer med hovedpersonen i møtet med et forsvarsløst barn, fremfor å mate oss med teskjeer, hever filmen et par hakk. Alt er godt fortalt, men psykologisering og Lost-flashback blir litt for påtrengende. Det eneste som gir det amoralske gangster-rushet er tøff afrikansk rap. Ikke nok for å overbevise meg.

Dom: Firer på terningen. Se heller City of God.

Good night and good luck var en grei film å se gratis på flyet fra Kina. George Clooney imponerer i faglig dyktighet og engasjement. Jeg har ikke en ting å utsette på det tekniske.

Hele filmen virker markedstilpasset Oscar-avstemning med sin smakfulle svart/hvitt-scenografi, seriøse tema og uavhengige tilnærming. Opptakene av senator McCarthy fikk meg til å føle at en dokumentar hadde vært mer interessant.

Til tross for insistering på hvor aktuell problemstillingen om medias uavhengighet er, overbeviser ikke filmen. Jeg føler ikke temaet er skrudd nok til for at det som skjer føles viktig og relevant.

Dom: Treer på terningen. Vent til den kommer på TV.

Og Syriana virker som en oppfølger til Traffic, men som de fleste resirkuleringer fungerer idéen dårligere på andre forsøk. Jeg hadde ingen problemer med å følge historien, men den er unødvendig kryptisk satt sammen. Til tross for flere tråder som flettet seg inn i hverandre, var enkeltscenene ofte klisjémessig forutsigbare. Tykke lag med far/sønn-problematikk virket kunstig.

Stephen Gaghan gjør en langt dårligere jobb enn Soderbergh i Traffic. Scenene er dårlig klipt i sammen og livlig som lava. Skuespillerne er ivrig, men klarer sjelden å løfte rollene. Det eneste som klarte å vekke meg fra likegyldigheten var Alexander Siddig (doktoren i Deep Space Nine) med sin idealisme for hva araberstaten han var prins i kunne utrette.

Dom: Toer på terningen. Styr unna, med mindre den gode saken er viktigere enn smaken.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Prisen for Se og Hør

Oppslaget i Her og Nå om graviditeten som viste seg å ha endt i spontanabort er selvsagt ikke unik. Blant mange oppslag jeg har lest de siste årene, tisket litt om, knist litt av har det sikkert ofte vært store private tragedier bak.

Politikeren som har fått terningkast to og blitt omtalt som blek og kjedelig kan nettopp ha opplevd at sønnen gjorde selvmord. Den overfladiske blondinen som har gått i fra den ålreite fyren kan ha gjort det fordi han har banket henne opp med jevne mellomrom. Oppslag de siste dagene og i A-magasinet i morgen tyder på at alt ikke nødvendigvis har vært fryd og gammen etter at kameraene har vært slått av etter at Tore har vært på sporet.

En ting er at folk sladrer privat. Det har alltid skjedd. En annen ting er at det blir brettet ut offentlig med begrunnelsen om at sånn skal og bør det være. Dagbladet ser ut til å ta det som en selvfølge at en privat SMS fra advokat Meling er mer forkastelig enn å be Otto Jespersen kommentere den.

Prisen for kjendiskulturen slipper ingen unna. Det er som med skatt. Selv de som aldri leser Se og Hør må betale. Kun total medieisolasjon hjelper. I motsetning til med andre skatter er det vanskelig å planlegge seg bort fra den. Noen ganger rammer det tilfeldig. Ofte betaler rike og kjente betaler den høyeste prisen.

Det er vanskelig å vite hva jeg kan gjøre for å unngå å bli med på kjøret. La være å kjøpe Se og Hør, Her og Nå og aviser som synes dette er viktig, selvsagt. Stå i mot medieregien som forteller hvem jeg skal synes synd på og hva jeg skal mene. Men er det nok?

Kanskje er det ikke så farlig en gang.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: