Film med god samvittighet

Politikk blir dårlig kunst, var mitt motto tidligere. Jeg elsker å få generaliseringene mine tilbakevist. I det siste har jeg sett politiske filmer som har vært svært gode.

Likevel er det en overhengende fare for at kritikere godtar det meste hvis noen har hjertet på rett sted. Greit for dem som ser filmen gratis i en rolig kinosal. Mer ugreit for meg som må bla opp nærmere en hundrelapp og sitte i en sal med drittunger som snakker i mobiltelefonen.

Sophie Shcolls siste dager, nok en film fra andre verdenskrig, høres kjedelig ut. Bygget på rettsprotokoller og nye arkivfunn, proklameres på starten. Her gjør man tydeligvis alt for å senke folks forventninger.

Enkelheten taler imidlertid til Sophie Shcolls fordel. Her er det aldri fare for å miste det vesentlige av syne. Alt fokuseres på de idealistiske ungdommenes møte med overmakten, hvordan de og myndighetene reagerer på et lite, enkelt opprør.

En annen politisk film, Edukators, endte opp på andreplass på favorittlisten min for 2005. Julia Jentsch spiller hovedrollen begge steder. Forskjellene i idealistene overbeviser meg om at hun er en skuespiller å holde øye med.

Forhørene hos Gestapo tar opp største delen av filmen. Skuespillerne får det hele til å gnistre. Forhørsleder Robert Mohr er langt fra noen Indiana Jones-nazist.

Dom: Femmer på terningen. En solid, oppbyggelig erfaring med rom for egne refleksjoner.

Tsotsi gir meg mer følelsen av å bli manipulert. Starten er helt tydelig laget for å forsikre publikum om at hovedpersonen har gjort mye slemt. I løpet av kort tid glir det hele over i Tre menn og en baby.

Evnen til å vise hva som skjer med hovedpersonen i møtet med et forsvarsløst barn, fremfor å mate oss med teskjeer, hever filmen et par hakk. Alt er godt fortalt, men psykologisering og Lost-flashback blir litt for påtrengende. Det eneste som gir det amoralske gangster-rushet er tøff afrikansk rap. Ikke nok for å overbevise meg.

Dom: Firer på terningen. Se heller City of God.

Good night and good luck var en grei film å se gratis på flyet fra Kina. George Clooney imponerer i faglig dyktighet og engasjement. Jeg har ikke en ting å utsette på det tekniske.

Hele filmen virker markedstilpasset Oscar-avstemning med sin smakfulle svart/hvitt-scenografi, seriøse tema og uavhengige tilnærming. Opptakene av senator McCarthy fikk meg til å føle at en dokumentar hadde vært mer interessant.

Til tross for insistering på hvor aktuell problemstillingen om medias uavhengighet er, overbeviser ikke filmen. Jeg føler ikke temaet er skrudd nok til for at det som skjer føles viktig og relevant.

Dom: Treer på terningen. Vent til den kommer på TV.

Og Syriana virker som en oppfølger til Traffic, men som de fleste resirkuleringer fungerer idéen dårligere på andre forsøk. Jeg hadde ingen problemer med å følge historien, men den er unødvendig kryptisk satt sammen. Til tross for flere tråder som flettet seg inn i hverandre, var enkeltscenene ofte klisjémessig forutsigbare. Tykke lag med far/sønn-problematikk virket kunstig.

Stephen Gaghan gjør en langt dårligere jobb enn Soderbergh i Traffic. Scenene er dårlig klipt i sammen og livlig som lava. Skuespillerne er ivrig, men klarer sjelden å løfte rollene. Det eneste som klarte å vekke meg fra likegyldigheten var Alexander Siddig (doktoren i Deep Space Nine) med sin idealisme for hva araberstaten han var prins i kunne utrette.

Dom: Toer på terningen. Styr unna, med mindre den gode saken er viktigere enn smaken.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: