Archive for mai, 2006

Den romerske keiseren og den kinesiske fattigjenta

Under keiser Tiberius, sjefen til Pontius Pilatus, ble markedet i Roma oversvømt med kinesisk silke. Ingen varer interesserte handelsmennene fra øst, så gullet bare raste ut. Keiseren fant ut at handelen med silke måtte forbys.

Engelskmennene fant på 1800-tallet en annen løsning på samme problemet. De ble narkolangere. Så snart opiumskrigen var vunnet, fikk de all teen og krydderiene det britiske imperium kunne ønske seg i bytte mot narkotika.

President Bush har ikke helt klart å løse problemet. Politikerne i USA rasler med sablene, men det er vanskelig når amerikanerne er mer avhengig av billige varer enn kineserne var av opium for noe over hundre år siden. Europa er ikke helt borte de heller.

Kanskje er det bare Kina selv som kan ødelegge den økonomiske veksten. Mye av suksessen har vært bygd på uendelige mengder med billig arbeidskraft fra landsbygda. Nå viser det seg at ettbarnspolitikken og bedre forhold har gjort det mindre attraktivt å arbeide på fabrikk. Arbeidsgivere klager over at folk aldri blir fornøyde og europeiske innkjøpere ser til andre land (som Vietnam) for billige forbruksvarer.

På sikt er bedre ledelse eneste løsning. Kina driver ikke akkurat etter moderne management metoder og kan til tider være svært lite effektivt. I historien og de konfusianske byråkratene ligger tradisjoner for en kultur mer basert på at prestasjoner belønnes. I dag er forbindelser og penger mer avgjørende.

Det er lett å la seg blende av 60 år med kommunisme, men sekken med kinesisk kultur rommer så mye mer. The dynasties of China av Bamber Gascoigne gir en god oversikt.

Jeg er en stor tilhenger av kongerekker. Det gir et skjellett å henge kunnskap på. Denne rammen var dypt savnet under reisen min i Kina tidligere i år. Mange severdigheter fløyt bare sammen til en suppe fordi jeg ikke klarte å se hvordan forskjellige perioder forholdt seg til hverandre. Ambisjonen var derfor å få tak i en oversiktshistorie så fort som mulig.

Nå viser det seg at Gascoigne er mer ivrig etter å fortelle om de lange linjene enn å lage tabeller med datoer. Kanskje er det like bra. Idéene er vel så viktig for hvordan et land er formet. I løpet av en historie som strekker seg fra 1600 år før vår tid har det skjedd mye som fremdeles påvirker hva som skjer i Kina.

I all hovedsak har jeg lest vestlig historie opp til nå, så da var det mange overraskelser på lur i boken. Song-dynastiet rundt forrige tusenårsskifte fascinerte meg mest, en slags kinesisk renessanse hvor kultur, utdanning og åpen rekruttering til byråkratiet sto i høysete. Her burde det være noe å lære for det moderne Kina.

På 200 sider gir ‘The dynasties of China’ en god og underholdende innføring i kinesisk historie som forhåpentligvis vil komme til nytte når jeg snart går løs på Mao-biografien til Jung Chang og John Halliday.

Legg igjen en kommentar

Gjensyn med klassisk anime

Filmer fra andre land ville ikke være interessante uten misforståelser.
Mamoru Oshii, regissør ‘Ghost in the Shell’

Filmen som opprinnelig hektet meg på japanske tegnefilmer, Akira, har hatt en holdt av plass i DVD-hyllen min alt for lenge. Når jeg endelig fikk kjøpt den var det nerverpirrende om filmen som gjorde et større vestlig publikum oppmerksom på animasjon for voksne fremdeles holdt mål. Samtidig tok jeg en ny titt på Ghost in the Shell for å se hvordan en litt nyere klassiker holder seg.

Til min store glede forsvarer Akira fremdeles opphaussingen rundt den. I motsetning til mye som har kommet senere forteller filmen en komplisert historie veldig effektivt. Karakterene er på kanten til å bli usympatiske, men akkurat nok av bakgrunnen og personligheten kommer frem til at vi bryr oss om hva som skjer.

I de siste minuttene kommer det transcendentale øyeblikket veldig mye japanske anime har, både på lerretet og TV, hvor alt blir helt 2001. Da er det bare å vinke farvel til all logikk. Følelser, melodrama, sjel og ånd er det umulig å komme utenom i japansk kultur. Rasjonalistene får heller lukke øynene de siste minuttene.

Akira begynner å nærme seg 20 år gammel og demonstrer at det er godt mulig å lage god tegnefilm uten datamaskiner i alle bauger og kanter. Musikk og lydbildet er utsøkt.

Jeg diskuterte for noen år siden med en fyr som sa han likte japansk tegnefilm veldig godt. Entusiastisk begynte jeg å spørre hva han hadde sett. Håpet var å få noen tips. Til slutt endte vi opp med at Akira var det enste som havnet i både sett og likt kategorien. Så filmen er et trygt startpunkt, men neppe nok for å gjøre deg til anime-fan.

I Ghost in the shell (originalen og Innocent) er det bare å legge igjen hjernen fra inngangen. Jeg klarer ikke helt å henge med i historien. For å sette det inn i en sammenheng, Memento og Donnie Darko hadde jeg null problemer med etter første møte. Den eksistensialistiske filosofien om hva det menneskelig er i en teknisk verden er fascinerende, men jeg tror man gjør best i å betrakte det som en kulisse.

I et intervju på DVDen sier regissøren Mamoru Oshii at regissører med dårlig råd må legge vekt på historie og karakter. Med så god råd og tid han hadde på Ghost in the shell: Innocence kunne han konsentrere seg om å skape landskap som brant seg fast i hjernen på tilskuerne.

Når disse forbeholdene er ryddet av veien er det opplagt at begge filmene er en overveldende audiovisuell opplevelse. Jeg liker særlig lange scener hvor karakterene reiser gjennom byen kun ledsaget av mystisk musikk. Kombinasjonen av datagrafikk og klassisk animasjon er neppe gjort bedre.

Ghost in the shell er mer en smak du må vende deg til, som oliven og kaffe. Jeg regner nok filmene som en del svakere enn Akira. Pretensiøs bibelsitering, filosofiske diskusjoner og en usammenhengende historie krever en del anstrengelse før jeg kan nyte de fantastiske landskapene.

Legg igjen en kommentar

‘X-men 3: The last stand’ på 25 ord

Mer underholdende og visuelt spennende enn ventet. Karakterer tatt på kornet. Dialog og personinstruksjon stinker. Kunne trengt scriptdoktor Whedon og historiefortelleren Singer for å bli bra.

Legg igjen en kommentar

Halvhjertet markedsøkonomi i miljø

Det er ikke bare amerikanske magasiner som tar for seg miljøet. I forrige uke skrev Ny Tid om problemer med den norske kvotehandelen på CO2-utslipp. 95 % av alle utslipp ble delt ut gratis på bakgrunn av bedriftenes rapportering. Resultatet var oppblåste tall, en kunstig pris og sannsynligvis ingen til få reduksjoner i utslippene.

Industrien er heller ikke fornøyd. Administrerende direktør i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, klager over ustabile priser. Forskjellen mellom miljøbevegelsen og norsk bedriftsliv er at de sistnevnte fikk det akkurat som de ville med et kvotemarked og gratiskvoter.

Skulle stabile priser stå i høysetet er tradisjonelle avgifter på utslipp løsningen. Er markedsøkonomi løsningen burde alle kvoter blitt lagt ut på auksjon. Da hadde nok prisene vært mer reelle og stabilisert seg raskere. Min mistanke er at medlemsbedriftene til Lier-Hansen er mer interessert i subsidierte gratiskvoter enn et effektivt kvotemarked.

Å regulere mengden utslipp er en helt sentral oppgave for staten. Å overlate mengden forurensing til bedriftene er latskap og ansvarsfraskrivelse fra politikerne. Ambisiøse reduksjoner må bakes inn i kvotene som legges ut for salg.

For forurensing kan ikke være gratis. Meningen med et marked er at bedriftene skal vurdere om det lønner seg å kjøpe en kvote eller investere i nytt utstyr. Da må prisen settes fritt på et marked.

Få ting irriterer meg mer enn halvhjertede markedsøkonomer som meler sin egen kake. Det må i så fall være tøffel-politikere. Og et Høyre som for få uker siden lot sjansen gå fra seg til å pusse miljøprofilen på samme måte som de konservative i England.

Legg igjen en kommentar

Filter: Drivhus og Gore i alle kanaler

Nå er det håp om at USA skal vekkes fra sin miljømessig Tornerose-søvn. Al Gore fikk omtale verden over for dokumentaren om sitt korstog de siste årene for å opplyse amerikanerne om drivhuseffekten. Magasinene Vanity Fair og Wired har hatt tema-nummer om miljøspørsmål de siste månedene.

Til forveksling kan Vanity Fair minne om et glossy Se og Hør med Morten Krogvold som fotograf. Omslaget kan villede. Ofte er artiklene dyptpløyende og gode, men ikke denne gangen.

Essayet til Al Gore kan ha gjort seg bra på scenen med audiovisuelle hjelpemidler, men på trykk blir det abstrakt politikerpreik. Mark Hertsgaard vil litt for mye med Mens Washington Sov. Sammen med artikkelen om gruvedrift i Appalachia-fjellene blir det hele indignert og sant nok, men lite matnyttig.

Høydepunktet i mai-nummeret var en grundig artikkel om Suzy Parker, verdens første supermodell. Visstnok var hun inspirasjonen for to klassiske Auderey Hepburn roller, Funny Face og Breakfast at Tiffany’s. Det må sies å være en nedtur for et nummer som skulle være om miljøet. Uansett er det akkurat tatt ut av Narvesen-hyllene.

De siste årene har Wired blitt temmelig tannløse med mange kjendiser på forsiden. Entusiasmen for teknologi i 90-årene var smittende og alltid interessant, selv når den ga seg latterlige utslag. I miljønummeret kribler det litt igjen.

I motsetning til Vanity Fair har redaksjonen en helt klar innfallsvinkel til miljøproblemene som er praktisk og realistisk. Hovedessayet definerer utfordringen som å stoppe forurensende teknologi fordi utslippene er et tegn på ineffektivitet. Kjendistrynet Al Gore blir utfordret litt og en artikkel om de ny-grønne forteller retningen økonomien kan ta med bevisste forbrukere.

Wired klarer langt bedre til å utfordre meg litt enn surpompene i Vanity Fair. Jeg får nesten tro på tekno-optimismen igjen.

Legg igjen en kommentar

Ibsen og jeg

For femten år siden hadde jeg det store Ibsen-rushet. Da ble et par biografier og flere monografier fortært. Likevel gjorde forfatteren Ivo de Figueiredo meg nysgjerrig på Henrik Ibsen Mennesket. Han skrev en av de beste leseropplevelsene jeg har hatt de siste årene, Fri mann.

Alle i Skien har et forhold til bysbarnet Ibsen, enten det er at nå får det bli slutt på maset eller en vedvarende interesse for fyren. Logoer og profilering tyter ut overalt, så jeg forstår de som blir mett. Tenk deg et år som 2006 hver eneste år. Selv ser jeg det fornuftige i at en profilering av Skien som Ibsen-by krever konstant mas for å lykkes.

I 1978 var det 150-års jubileum for forfatterens fødsel (årets feiring gjelder dødsdag, bare sånn for å øke antall markeringer for kjente personer). På skolen satte en skuespiller fra Telemark Teater (som heter Teater Ibsen i dag) opp utdrag fra Peer Gynt med elevene. Broren min spilte scenen med den Grønnkledte og jeg var hovedperson i Dovregubbens hall.

Dermed var jeg vaksinert for Ibsen-hat. Alle senere tvangslesing på skolen gled ned uten den minste avsmak.

For femten år siden holdt jeg mye på med rollespill, også laiving. Gjengen i Grenland brukte tid på temaer utenfor den opptråkkede fantasy- og vampyr-løypen. Lokalhistorie, Andeby og Twin Peaks var noen av suksessene. Hva var vel mer naturlig enn et Ibsen-rollespill? Dessverre var dette et prosjekt som ikke ble realisert, men det førte til at jeg nærleste mye av og om forfatteren.

Eneste irriterende hullet jeg fremdeles har er ‘Keiser og galilæer’, et av Harold Blooms favorittskuespill. Min yndlingskarakter er Hedda Gabler. Både dette og andre skuespill er det gøy å se i nye utgaver på teaterscene. De siste årene har Ibsen blitt satt opp i både bra og dårlige varianter.

Biografien til Ivo de Figueiredo utmerker seg ved å ta den første delen av forfatterens liv, frem til Peer Gynt, grundig for seg og sette det inn i en historisk sammenheng. Jeg tror det er årsaken til de stadige nålestikkene mot reduksjonistiske psykologiske tolkninger. Historie er faget hans, dermed er Figueiredo godt forberedt til å avsløre tidligere biografers klisjé-aktig fremstillinger av den store mannen.

Noen ganger kommenterer biografen tidligere teorier i så stor grad at det ødelegger flyten i fortellingen. Det gjør boken ofte mer egnet for de som allerede kjenner Ibsen. Jeg skulle ønske han hadde stolt mer på egne teorier og eventuelt brukt noteapparatet (som forøvrig virker godt og grundig) til uttalt opposisjon.

Biografien er god nok til at jeg gleder meg til del 2 i 2007. Mulig det er lenge siden jeg leste andre biografier, men jeg følte – i motsetning til en del anmeldere – at jeg fikk mye ny informasjon.

Med unntak av de delene som kommenterer tidligere forskning glir språket og fortellingen fint. Ved å beskrive samfunnet på Ibsens tid, hva han gjorde og sa kommer jeg tettere inn på personen enn teoretiseringer om hva han følte eller hvilke traumer han hadde.

Ivo de Figueiredo viser både i denne og forrige bok at han har et bevisst forhold til hvordan man skal beskrive et menneskes liv. Han tråkker aldri i en klisjé uten først å tenke seg godt om.

Boken anbefales til Ibsen-interesserte, men for de som bare vil ha en god bok og biografi ville jeg lest Fri Mann av samme forfatter først.

Legg igjen en kommentar

Brød og sirkus for historieinteresserte

En to-måneders tur til Italia i 2001 gjorde at jeg ble ganske opptatt av romerriket en stund, derfor kjøpte jeg HBOs serie fra i fjor i en DVD-sjappe i Kina. Under fortæring av kylling i forrige uke klarte vi også å avslutte Rome innimellom mat og øldrikking.

Historisk er den svært autentisk. Alle kjendisene fra fortiden svirrer rundt i de 12 episodene: Mark Anthony, Pompeius, Augustus, Cicero, Brutus og, størst av dem alle, Cæsar. Kleopatra stikker også innom en gang. Spinnesiden blir best representert ved noen adelskvinner som får de verste såpeoperaintriger til å virke koselige.

Scenografien er imponerende, helt ned til grafittien. Fortellingen strekker seg fra Gallerkrigens slutt til attentatet på Cæsar. Noen friheter tar de seg underveis, men disposisjonen kan kjennes igjen fra historiebøkene.

Nå er det lett å la seg lure av gjenkjennelighet. Fortiden er nok mer fremmed enn vi liker å tro når vi ser sandalopera eller andre kostymedramaer. Også dette fanger serien opp, ved å vise handlinger og reaksjoner som både er rasjonelle og eksotiske. Ekstrem sex og vold blir noen ganger beskrevet litt vel entusiastisk, men troverdigheten er godt på plass.

Karakterene gir et godt tverrsnitt av de sosiale lagene romerriket besto av, selv om politikk, adel og militærliv er noe overrepresentert. Sånn må det nok være for at intrigene skal bli saftige nok.

Å beskrive store menn som Cæsar er et minefelt. Tross alt blir de spilt av en skuespiller med et manus skrevet på omgang. Dialogene og handlingene til hærføreren overbeviser om at vi har med en stor mann å gjøre, helt ned til de menneskelige svakhetene. Skuespiller og manus bidrar til dette. Andre karakterer har også dybden vi kjenner igjen fra andre HBO-serier som Sopranos og Six Feet Under.

Likevel ender jeg opp med å være litt lunken. Intrigene blir for opplagt og A4. Rollefigurene er mer spennende enn historiene de opptrer i. For de som allerede er interessert i romerriket gir jeg en uforbeholden anbefaling. Andre bør være klar over at serien er litt tung på labben i fortellingen.

Hvilket ikke vil hindre meg i å se frem til sesong 2, kaoset etter Cæsars død og etableringen av den første romerske keiseren.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: