Archive for mai, 2006

Den romerske keiseren og den kinesiske fattigjenta

Under keiser Tiberius, sjefen til Pontius Pilatus, ble markedet i Roma oversvømt med kinesisk silke. Ingen varer interesserte handelsmennene fra øst, så gullet bare raste ut. Keiseren fant ut at handelen med silke måtte forbys.

Engelskmennene fant på 1800-tallet en annen løsning på samme problemet. De ble narkolangere. Så snart opiumskrigen var vunnet, fikk de all teen og krydderiene det britiske imperium kunne ønske seg i bytte mot narkotika.

President Bush har ikke helt klart å løse problemet. Politikerne i USA rasler med sablene, men det er vanskelig når amerikanerne er mer avhengig av billige varer enn kineserne var av opium for noe over hundre år siden. Europa er ikke helt borte de heller.

Kanskje er det bare Kina selv som kan ødelegge den økonomiske veksten. Mye av suksessen har vært bygd på uendelige mengder med billig arbeidskraft fra landsbygda. Nå viser det seg at ettbarnspolitikken og bedre forhold har gjort det mindre attraktivt å arbeide på fabrikk. Arbeidsgivere klager over at folk aldri blir fornøyde og europeiske innkjøpere ser til andre land (som Vietnam) for billige forbruksvarer.

På sikt er bedre ledelse eneste løsning. Kina driver ikke akkurat etter moderne management metoder og kan til tider være svært lite effektivt. I historien og de konfusianske byråkratene ligger tradisjoner for en kultur mer basert på at prestasjoner belønnes. I dag er forbindelser og penger mer avgjørende.

Det er lett å la seg blende av 60 år med kommunisme, men sekken med kinesisk kultur rommer så mye mer. The dynasties of China av Bamber Gascoigne gir en god oversikt.

Jeg er en stor tilhenger av kongerekker. Det gir et skjellett å henge kunnskap på. Denne rammen var dypt savnet under reisen min i Kina tidligere i år. Mange severdigheter fløyt bare sammen til en suppe fordi jeg ikke klarte å se hvordan forskjellige perioder forholdt seg til hverandre. Ambisjonen var derfor å få tak i en oversiktshistorie så fort som mulig.

Nå viser det seg at Gascoigne er mer ivrig etter å fortelle om de lange linjene enn å lage tabeller med datoer. Kanskje er det like bra. Idéene er vel så viktig for hvordan et land er formet. I løpet av en historie som strekker seg fra 1600 år før vår tid har det skjedd mye som fremdeles påvirker hva som skjer i Kina.

I all hovedsak har jeg lest vestlig historie opp til nå, så da var det mange overraskelser på lur i boken. Song-dynastiet rundt forrige tusenårsskifte fascinerte meg mest, en slags kinesisk renessanse hvor kultur, utdanning og åpen rekruttering til byråkratiet sto i høysete. Her burde det være noe å lære for det moderne Kina.

På 200 sider gir ‘The dynasties of China’ en god og underholdende innføring i kinesisk historie som forhåpentligvis vil komme til nytte når jeg snart går løs på Mao-biografien til Jung Chang og John Halliday.

Legg igjen en kommentar

Gjensyn med klassisk anime

Filmer fra andre land ville ikke være interessante uten misforståelser.
Mamoru Oshii, regissør ‘Ghost in the Shell’

Filmen som opprinnelig hektet meg på japanske tegnefilmer, Akira, har hatt en holdt av plass i DVD-hyllen min alt for lenge. Når jeg endelig fikk kjøpt den var det nerverpirrende om filmen som gjorde et større vestlig publikum oppmerksom på animasjon for voksne fremdeles holdt mål. Samtidig tok jeg en ny titt på Ghost in the Shell for å se hvordan en litt nyere klassiker holder seg.

Til min store glede forsvarer Akira fremdeles opphaussingen rundt den. I motsetning til mye som har kommet senere forteller filmen en komplisert historie veldig effektivt. Karakterene er på kanten til å bli usympatiske, men akkurat nok av bakgrunnen og personligheten kommer frem til at vi bryr oss om hva som skjer.

I de siste minuttene kommer det transcendentale øyeblikket veldig mye japanske anime har, både på lerretet og TV, hvor alt blir helt 2001. Da er det bare å vinke farvel til all logikk. Følelser, melodrama, sjel og ånd er det umulig å komme utenom i japansk kultur. Rasjonalistene får heller lukke øynene de siste minuttene.

Akira begynner å nærme seg 20 år gammel og demonstrer at det er godt mulig å lage god tegnefilm uten datamaskiner i alle bauger og kanter. Musikk og lydbildet er utsøkt.

Jeg diskuterte for noen år siden med en fyr som sa han likte japansk tegnefilm veldig godt. Entusiastisk begynte jeg å spørre hva han hadde sett. Håpet var å få noen tips. Til slutt endte vi opp med at Akira var det enste som havnet i både sett og likt kategorien. Så filmen er et trygt startpunkt, men neppe nok for å gjøre deg til anime-fan.

I Ghost in the shell (originalen og Innocent) er det bare å legge igjen hjernen fra inngangen. Jeg klarer ikke helt å henge med i historien. For å sette det inn i en sammenheng, Memento og Donnie Darko hadde jeg null problemer med etter første møte. Den eksistensialistiske filosofien om hva det menneskelig er i en teknisk verden er fascinerende, men jeg tror man gjør best i å betrakte det som en kulisse.

I et intervju på DVDen sier regissøren Mamoru Oshii at regissører med dårlig råd må legge vekt på historie og karakter. Med så god råd og tid han hadde på Ghost in the shell: Innocence kunne han konsentrere seg om å skape landskap som brant seg fast i hjernen på tilskuerne.

Når disse forbeholdene er ryddet av veien er det opplagt at begge filmene er en overveldende audiovisuell opplevelse. Jeg liker særlig lange scener hvor karakterene reiser gjennom byen kun ledsaget av mystisk musikk. Kombinasjonen av datagrafikk og klassisk animasjon er neppe gjort bedre.

Ghost in the shell er mer en smak du må vende deg til, som oliven og kaffe. Jeg regner nok filmene som en del svakere enn Akira. Pretensiøs bibelsitering, filosofiske diskusjoner og en usammenhengende historie krever en del anstrengelse før jeg kan nyte de fantastiske landskapene.

Legg igjen en kommentar

‘X-men 3: The last stand’ på 25 ord

Mer underholdende og visuelt spennende enn ventet. Karakterer tatt på kornet. Dialog og personinstruksjon stinker. Kunne trengt scriptdoktor Whedon og historiefortelleren Singer for å bli bra.

Legg igjen en kommentar

Halvhjertet markedsøkonomi i miljø

Det er ikke bare amerikanske magasiner som tar for seg miljøet. I forrige uke skrev Ny Tid om problemer med den norske kvotehandelen på CO2-utslipp. 95 % av alle utslipp ble delt ut gratis på bakgrunn av bedriftenes rapportering. Resultatet var oppblåste tall, en kunstig pris og sannsynligvis ingen til få reduksjoner i utslippene.

Industrien er heller ikke fornøyd. Administrerende direktør i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, klager over ustabile priser. Forskjellen mellom miljøbevegelsen og norsk bedriftsliv er at de sistnevnte fikk det akkurat som de ville med et kvotemarked og gratiskvoter.

Skulle stabile priser stå i høysetet er tradisjonelle avgifter på utslipp løsningen. Er markedsøkonomi løsningen burde alle kvoter blitt lagt ut på auksjon. Da hadde nok prisene vært mer reelle og stabilisert seg raskere. Min mistanke er at medlemsbedriftene til Lier-Hansen er mer interessert i subsidierte gratiskvoter enn et effektivt kvotemarked.

Å regulere mengden utslipp er en helt sentral oppgave for staten. Å overlate mengden forurensing til bedriftene er latskap og ansvarsfraskrivelse fra politikerne. Ambisiøse reduksjoner må bakes inn i kvotene som legges ut for salg.

For forurensing kan ikke være gratis. Meningen med et marked er at bedriftene skal vurdere om det lønner seg å kjøpe en kvote eller investere i nytt utstyr. Da må prisen settes fritt på et marked.

Få ting irriterer meg mer enn halvhjertede markedsøkonomer som meler sin egen kake. Det må i så fall være tøffel-politikere. Og et Høyre som for få uker siden lot sjansen gå fra seg til å pusse miljøprofilen på samme måte som de konservative i England.

Legg igjen en kommentar

Filter: Drivhus og Gore i alle kanaler

Nå er det håp om at USA skal vekkes fra sin miljømessig Tornerose-søvn. Al Gore fikk omtale verden over for dokumentaren om sitt korstog de siste årene for å opplyse amerikanerne om drivhuseffekten. Magasinene Vanity Fair og Wired har hatt tema-nummer om miljøspørsmål de siste månedene.

Til forveksling kan Vanity Fair minne om et glossy Se og Hør med Morten Krogvold som fotograf. Omslaget kan villede. Ofte er artiklene dyptpløyende og gode, men ikke denne gangen.

Essayet til Al Gore kan ha gjort seg bra på scenen med audiovisuelle hjelpemidler, men på trykk blir det abstrakt politikerpreik. Mark Hertsgaard vil litt for mye med Mens Washington Sov. Sammen med artikkelen om gruvedrift i Appalachia-fjellene blir det hele indignert og sant nok, men lite matnyttig.

Høydepunktet i mai-nummeret var en grundig artikkel om Suzy Parker, verdens første supermodell. Visstnok var hun inspirasjonen for to klassiske Auderey Hepburn roller, Funny Face og Breakfast at Tiffany’s. Det må sies å være en nedtur for et nummer som skulle være om miljøet. Uansett er det akkurat tatt ut av Narvesen-hyllene.

De siste årene har Wired blitt temmelig tannløse med mange kjendiser på forsiden. Entusiasmen for teknologi i 90-årene var smittende og alltid interessant, selv når den ga seg latterlige utslag. I miljønummeret kribler det litt igjen.

I motsetning til Vanity Fair har redaksjonen en helt klar innfallsvinkel til miljøproblemene som er praktisk og realistisk. Hovedessayet definerer utfordringen som å stoppe forurensende teknologi fordi utslippene er et tegn på ineffektivitet. Kjendistrynet Al Gore blir utfordret litt og en artikkel om de ny-grønne forteller retningen økonomien kan ta med bevisste forbrukere.

Wired klarer langt bedre til å utfordre meg litt enn surpompene i Vanity Fair. Jeg får nesten tro på tekno-optimismen igjen.

Legg igjen en kommentar

Ibsen og jeg

For femten år siden hadde jeg det store Ibsen-rushet. Da ble et par biografier og flere monografier fortært. Likevel gjorde forfatteren Ivo de Figueiredo meg nysgjerrig på Henrik Ibsen Mennesket. Han skrev en av de beste leseropplevelsene jeg har hatt de siste årene, Fri mann.

Alle i Skien har et forhold til bysbarnet Ibsen, enten det er at nå får det bli slutt på maset eller en vedvarende interesse for fyren. Logoer og profilering tyter ut overalt, så jeg forstår de som blir mett. Tenk deg et år som 2006 hver eneste år. Selv ser jeg det fornuftige i at en profilering av Skien som Ibsen-by krever konstant mas for å lykkes.

I 1978 var det 150-års jubileum for forfatterens fødsel (årets feiring gjelder dødsdag, bare sånn for å øke antall markeringer for kjente personer). På skolen satte en skuespiller fra Telemark Teater (som heter Teater Ibsen i dag) opp utdrag fra Peer Gynt med elevene. Broren min spilte scenen med den Grønnkledte og jeg var hovedperson i Dovregubbens hall.

Dermed var jeg vaksinert for Ibsen-hat. Alle senere tvangslesing på skolen gled ned uten den minste avsmak.

For femten år siden holdt jeg mye på med rollespill, også laiving. Gjengen i Grenland brukte tid på temaer utenfor den opptråkkede fantasy- og vampyr-løypen. Lokalhistorie, Andeby og Twin Peaks var noen av suksessene. Hva var vel mer naturlig enn et Ibsen-rollespill? Dessverre var dette et prosjekt som ikke ble realisert, men det førte til at jeg nærleste mye av og om forfatteren.

Eneste irriterende hullet jeg fremdeles har er ‘Keiser og galilæer’, et av Harold Blooms favorittskuespill. Min yndlingskarakter er Hedda Gabler. Både dette og andre skuespill er det gøy å se i nye utgaver på teaterscene. De siste årene har Ibsen blitt satt opp i både bra og dårlige varianter.

Biografien til Ivo de Figueiredo utmerker seg ved å ta den første delen av forfatterens liv, frem til Peer Gynt, grundig for seg og sette det inn i en historisk sammenheng. Jeg tror det er årsaken til de stadige nålestikkene mot reduksjonistiske psykologiske tolkninger. Historie er faget hans, dermed er Figueiredo godt forberedt til å avsløre tidligere biografers klisjé-aktig fremstillinger av den store mannen.

Noen ganger kommenterer biografen tidligere teorier i så stor grad at det ødelegger flyten i fortellingen. Det gjør boken ofte mer egnet for de som allerede kjenner Ibsen. Jeg skulle ønske han hadde stolt mer på egne teorier og eventuelt brukt noteapparatet (som forøvrig virker godt og grundig) til uttalt opposisjon.

Biografien er god nok til at jeg gleder meg til del 2 i 2007. Mulig det er lenge siden jeg leste andre biografier, men jeg følte – i motsetning til en del anmeldere – at jeg fikk mye ny informasjon.

Med unntak av de delene som kommenterer tidligere forskning glir språket og fortellingen fint. Ved å beskrive samfunnet på Ibsens tid, hva han gjorde og sa kommer jeg tettere inn på personen enn teoretiseringer om hva han følte eller hvilke traumer han hadde.

Ivo de Figueiredo viser både i denne og forrige bok at han har et bevisst forhold til hvordan man skal beskrive et menneskes liv. Han tråkker aldri i en klisjé uten først å tenke seg godt om.

Boken anbefales til Ibsen-interesserte, men for de som bare vil ha en god bok og biografi ville jeg lest Fri Mann av samme forfatter først.

Legg igjen en kommentar

Brød og sirkus for historieinteresserte

En to-måneders tur til Italia i 2001 gjorde at jeg ble ganske opptatt av romerriket en stund, derfor kjøpte jeg HBOs serie fra i fjor i en DVD-sjappe i Kina. Under fortæring av kylling i forrige uke klarte vi også å avslutte Rome innimellom mat og øldrikking.

Historisk er den svært autentisk. Alle kjendisene fra fortiden svirrer rundt i de 12 episodene: Mark Anthony, Pompeius, Augustus, Cicero, Brutus og, størst av dem alle, Cæsar. Kleopatra stikker også innom en gang. Spinnesiden blir best representert ved noen adelskvinner som får de verste såpeoperaintriger til å virke koselige.

Scenografien er imponerende, helt ned til grafittien. Fortellingen strekker seg fra Gallerkrigens slutt til attentatet på Cæsar. Noen friheter tar de seg underveis, men disposisjonen kan kjennes igjen fra historiebøkene.

Nå er det lett å la seg lure av gjenkjennelighet. Fortiden er nok mer fremmed enn vi liker å tro når vi ser sandalopera eller andre kostymedramaer. Også dette fanger serien opp, ved å vise handlinger og reaksjoner som både er rasjonelle og eksotiske. Ekstrem sex og vold blir noen ganger beskrevet litt vel entusiastisk, men troverdigheten er godt på plass.

Karakterene gir et godt tverrsnitt av de sosiale lagene romerriket besto av, selv om politikk, adel og militærliv er noe overrepresentert. Sånn må det nok være for at intrigene skal bli saftige nok.

Å beskrive store menn som Cæsar er et minefelt. Tross alt blir de spilt av en skuespiller med et manus skrevet på omgang. Dialogene og handlingene til hærføreren overbeviser om at vi har med en stor mann å gjøre, helt ned til de menneskelige svakhetene. Skuespiller og manus bidrar til dette. Andre karakterer har også dybden vi kjenner igjen fra andre HBO-serier som Sopranos og Six Feet Under.

Likevel ender jeg opp med å være litt lunken. Intrigene blir for opplagt og A4. Rollefigurene er mer spennende enn historiene de opptrer i. For de som allerede er interessert i romerriket gir jeg en uforbeholden anbefaling. Andre bør være klar over at serien er litt tung på labben i fortellingen.

Hvilket ikke vil hindre meg i å se frem til sesong 2, kaoset etter Cæsars død og etableringen av den første romerske keiseren.

Legg igjen en kommentar

Den lange fiskesuppen

I helgen spiste jeg den lengste fiskesuppen jeg har smakt. Vertskapet på Langøya utenfor Langesund satte i gang forberedelsene med innsamling av råvarer i skjærgården klokken 1000 på formiddagen. Etter mye rensing, kutting og koking var det fantastiske resultatet klart 0200 til servering.

Fiskeutstyr og friluftsliv er ikke helt min stil, så i fisketevlingen gikk jeg for en ganske behagelig oppgave. Fiske krabber fra brygga ga nostalgiske minner om skjærgårdssomre. Den største fordelen ved fangstmetoden er fraværet av konstant oppmerksomhet. Jeg bare slang uti noen markellhoder i snøre langs bryggen. Mens jeg ventet på at krabbene skulle bite på gikk tiden til lesing, skravling og å lage noen blingser.

Krabber og masse nysgjerrige spørsmål var mitt eneste bidrag til suppen.

Under opptellingen etter fiskekonkurransen i halv femtiden var det mange som klaget over manglende bytte. Likevel endte vi opp med torsk, hyse, sei, brosme, flyndre og knurr. I tillegg til krabbene hadde folk sanket blåskjell og snegler. Under grillingen, drikkingen og trekkspillmusikken utover kvelden ofret noen i selskapet seg til filetering.

Noen timer senere ble to gryter med kraft ble kokt opp. Den ene putret med alle restene etter fileteringen. Den andre var kveldens mest dramatiske innslag.

En stor kjele ble varmet opp med olivenolje. Krabbefangsten formelig hoppet opp i den varme gryten. For å gjøre lidelsen kort ble de knust med et kjøkkenredskap tatt rett ut av en Conan-film. Skalldyr til kraft blir best med litt bruning, forklarte kokkene. Deretter kokte massen ut til en smakfull kraft med vann og noen grønnsaker.

Nå nærmet tiden seg for nattmat. Løk, hvitløk og chili ble blanket i olje. Sammen med en liter hvitvin putret dette ned til en desiliter. Kraften ble tilsatt og redusert ytterligere. Fennikel, gulrøtter og purre kom opp i gryta senere, slik at disse grønnsakene var gode og tyggbare under servering.

Midnatt var for lengst passert da det var tid for å putte fiskebitene fra 6 fiskeslag oppi væsken. Fløte var ikke å se, suppen var klar. Blåskjellene rakk bare så vidt å bli varme før måltidet kom på bordet klokken 2 med noe persille over og litt brød ved siden av.

Tillegg 23.05.06:
Prosjektlederne Tom Erik og Jon hjalp meg med et par rettelser i oppskriften.

Legg igjen en kommentar

Ikke lever, men fylt kylling

De siste ukene har den harde kjernen jevnlig samlet seg for å se TV-serien Rome. Ambisjonsnivået på maten har vært ganske høyt og denne uken var det min tur.

Etter sosialt press forkastet jeg førstevalget mitt til mat. Roma har bestandig vært en by med mye fintfolk. Den jevne mann ble derfor god til å lage utsøkte retter av andre- og tredjesortering fra dyret. Lever og trippi (oppkuttede tarmer servert med tomatsaus og ost) er noe av det første jeg planlegger å prøve på neste tur til byen. Det sto bra til TV-serien, tenkte jeg, men møtte stor motstand.

På en hyttetur med avdelingen på jobben disket sjefen opp med en nesten like italiensk rett: Fylt kyllingfilet med spaghetti. Mens vennene mine svettet og angret på at de hadde overlatt middagen til meg, forberedte jeg noe litt tryggere enn innmat.

Her er fremgangsmåten for andre som vil prøve det samme:

Ta 1 – 2 kyllingfileter til hver. Antallet er avhengig av hvor glupske gjestene dine er.

Lag en lomme tvers gjennom fileten med en skarp kniv. Jeg valgte å gå inn fra kortsiden, men noen tannpirkere kan redde de fleste tabber. En av filetene endte opp nesten helt åpen, men den lille filla som henger på filten ble med kirurgisk nøyaktighet klistret over åpningen. Unngå tannpirkere med smak, det skal ikke smake tannkrem av kyllingen.

En liten digresjon… Jeg hater baking! Middager er det alltid mulig å redde inn med litt improvisasjon, som sausen senere vil demonstrere.

Få ting er så gøy som å fylle fisk eller kjøtt. Det må i så fall være marinering. Mye rart kunne stappes inn i hullet i fileten. Bacon er for eksempel et vidundermiddel mot tørr og kjedelig kylling. ‘Rome’ tilsier en litt annen variant.

Finn en italiensk salami eller pølse i en butikk med bedre utvalg enn kommunistkolonialen Rimi/Rema. Kjennetegnet på et godt produkt er store flater med kjøtt og spekk. Smaken ligger ofte nærmere en skinke enn norske pølser. Andre muligheter er en parmesanskinke eller norske pålegg.

Putt dette inn sammen med mozzarella og mye basilikum (6 blader kanskje). Jeg sier mye, fordi begge gangene jeg har spist retten har det etter min smak blitt litt tynn urtesmak.

Sy sammen med tannpirkere. Putt på salt og pepper i moderate mengder. Stek deretter slik at stykkene blir brune i stekepannen. Deretter puttes filetene inn i ovnen på 200 grader i 20 minutter.

Sausen er en litt artig variant på sursøt smak. Brun sukker i en kjele, anslagsvis 5 spiseskjeer til 4 personer. Når det søte er i flytende tilstand heller du på med en billig balsamico. Kok dette ut til balansen mellom sur og søt er passe, men pass på at den ikke blir for tykk og sirupsaktig.

Ikke lukt på sausen uten verneutstyr! Dampen er rene tåregassen. Kjør ventilasjonen på maks for å unngå kvelning.

Jeg stekte kyllingene og lagde saus dagen i forveien. Panikken inntrådde når innholdet i glasset med saus ble litt tykkere enn sirup. En pakke rødvinsaus ble dradd med i desperasjon, siden dette skulle serveres et annet sted og jeg var tom for balsamico. Egentlig ville den være for kraftig til kylling, men noe flytende måtte helles over.

Heldigvis var tykkelsen ikke noe problem. Glasset med sirup ble puttet opp i en kjele med vann. I løpet av kort tid var sausen ferdig.

Kort sagt, fin rett å lage i forveien, bare du er klar over stadiene sausen går i gjennom.

Ved siden av retten serverte jeg spaghetti og en enkel tomatsalat med extra virgin olivenolje til. Smakstilsetninger i salaten kan være litt løk og oliven eller restene fra fyllet, men jeg ville ikke blandet disse tingene.

Legg igjen en kommentar

Spise, gå på do og se TV

Noen ganger når folk diskuterer såpeopera og reality med stor innlevelse, prøver jeg å slenge inn følgende kommentar: «Jeg skulle ønske jeg hadde tid til å se mer på den typen programmer, men dessverre bruker jeg for mye tid på å lese bøker, gå på teater og kunstustillinger.»

Ironien er så dyp her at jeg ikke helt vet hvor den stopper. For faktisk ser jeg på populærkultur som viktig og det hadde vært gøy å sett mer Dr Phil og Idol. I konkurranse med andre ting taper likevel denne underholdningen. På den annen side ser jeg jo mye annet skrap på film og TV.

Kommentaren er også ment som en provokasjon for å snu samtalen. Minst en gang ble en person ordentlig fornærmet og tolket det mer som en kritikk enn det strengt tatt var ment.

Jerry Springer er et utslag av det mange kaller søppel-TV. Akkurat dette programmet har vi ikke sett så mye av Norge. Ricki Lake og Dr Phil på TV3 er vel det som ligner mest. En haug med deltakere blir spurt ut av programlederen om sidesprang og seksuelle lyster, mens publikum hjemme og i studio gir klare uttrykk for sympatier og anti-patier.

En komiker kjørte i 2001 et improvisert show med seg selv og et piano kalt ‘Hvordan lage en opera basert på Jerry Springer’. Eksperimentet var så vellykket at en full musikal vokste ut av prosjektet. Først ble det vist på festivaler, så plukket Nasjonalteateret stykke opp og til slutt gikk det to år på en kommersiell scene i West End.

Jerry Springer – The Opera har bevist at kristne lar seg provosere like lett som muslimer. Til sammen 60.000 protester rant inn til BBC når forestillingen ble vist på TV. Flere teatre tok boikott-trusler så seriøst at de avlyste forestillinger under den landsomfattende turnéen.

Forestillingen kan best beskrives om en to-timers episode av South Park med vegg-til-vegg musikk. Musikalen er fantastisk morsom med variert musikk som lett faller i øret. En melodi blir aldri tværet ut og poengene farer rundt som et lass med sprettballer.

Første akt er en gjenskapning av et typisk program, mens andre akt foregår i helvete etter at Jerry Springer blir skutt. Talk showet med Satan, Jesus, Maria, Gud, samt Adam og Eva var utslagsgivende for klagene fra de kristne.

Nå kunne man tro at søppel-TV ensidig blir driti ut og at deltakerne fremstilles som rene idioter. I dokumentarene på DVDen sier komponisten at en lengre fascinasjon for Jerry Springer var utgangspunktet for arbeidet.

Deltakerne blir fremstilt med en form for respekt. De synger fordi de ligner på opera-arketyper. Med avslutningen i helvete knyttes det hele til kristen mytologi. Ta det med ro hvis det høres for seriøst ut. Poenget er bare at skaperne sjelden velger enkle løsninger for å få en billig latter fra publikum.

Musikalen anbefales på det varmeste. Den er tilgjengelig på DVD. Overskriften er refrenget på en av sangene i helvete.

Filmen Confessions of a dangerous mind viser oss hvordan vi endte opp med søppel-TV. Hovedpersonen Chuck Barris påstås å være stamfaren til dagens genre gjennom show som The Dating Game (forklaring er vel unødvendig) og The Gong Show. Det sistnevnte er et talentshow hvor man velger ut de verst mulige deltakerne til et talentshow for å gjøre narr av dem. Eller Big Brother som man kaller det 30 år senere.

Charlie Kaufman, en av de mest spennende manusforfatterne i Hollywood, adapterte en selvbiografi hvor Barris påsto at han hadde jobbet som agent for CIA og drepte 30 personer. Påstanden er vel temmelig tvilsom, men filmen leker seg med muligheten. Billedspråket er viltert og fanger tidsånden fra 30-tallet opp til 80-tallet, perioden filmen spenner over. Confessions er en av de morsomste biografi-filmer jeg har sett.

George Clooney debuterte som regissør med denne filmen. Temaet er det samme som i fjorårets Good night og good luck, men tonen er helt motsatt. På den ene siden er debuten stille og sort(hvitt, på den andre siden er Confessions fargerik og til tider manisk. Regissøren klarer ikke helt å temme Kaufmans manus, men sjarmen gjør at skuta flyter.

I motsetning til ‘Jerry Springer – The Opera’ er tonen moralistisk. Clooney er opptatt av kvaliteten på TV. ‘Filmen gjør narr all verdens Jerry Springere’, sier han på kommentarsporet. Filmskaperne forholder seg til CIA-mordene som om de ikke tar stilling til fortellingen i selvbiografien, men virker de som et symbol på Chuck Barrys dårlige samvittighet for å ha skapt søppel-TV. I moralismen ligger filmens store svakhet for meg.

Mange libertinske filmene har en tendens til å være i overkant moralske. Ta Farlige forbindelser. Slutten er så tung på labben at jeg knapt klarer å glede meg over forførelsene i begynnelsen.

Derfor er det en fornøyelse å se Russell T. Davies CasanovaNRK. Her er den store forføreren full av livskraft i skikkelse av David Tennant. Peter O’Toole som en gammel Casanova er heller ikke verst. Serien har det gøy med forførelsen. Alvoret ligger under uten å bli moralistisk.

Russel Davies har vist hva han kan før. Å lage barne-TV med en bifil, nymfoman mann er et kunststykke (jeg snakker om kaptein Jack på Dr Who). Mannen står også bak den engelske utgaven av homseserien Queer as Folk.

Casanova anbefales på det varmeste. Og så krysser jeg fingrene for at NRK får en av de mest populære TV-serien i England opp på sendeplanen igjen, Dr Who. David Tennant overtok hovedrollen i år blant annet basert på innsatsen i Casanova.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: