Lege og monster på TV

«Det er ikke TV, det er HBO«, er mottoet til kabelstasjonen som står bak Sopranos, Six Feet Under, Rome og andre seriøse serier. Kanalen har gjort det stuerent for de høyere utdannede klasser å følge med på kopekassen.

Jeg har stor sans for disse seriene, men de kan bli litt for pretensiøse. Å se en episode er nærmest håpløst uten å studere alle tidligere sesonger og lese en analyse av karakterene. Ikke uten grunn gjør seriene seg best på DVD. Dette er ikke TV du bare kan slippe deg ned i godstolen for å se.

En stund virket det som om god TV måtte ha historier som strakk seg over flere år for å bli tatt seriøst. CSI (Las Vegas-utgaven) er et eksempel på ypperlig manus, regi, skuespillere og effekter kan lage en time med god, solid underholdning uten å kreve at seerne holder seg hjemme hver uke. Avleggerne i New York og Miami er mer på det jevne, men jeg er svært imponert over kvaliteten og variasjonen i originalen de siste årene.

Min nye favoritt innen ordentlig TV tegner til å bli sykehusserien House. Akutten og Chicago Hope fanget aldri min interesse, men karakterene og detektivdramaturgien i denne serien gjorde meg raskt interessert. Manuset tyter over av bitende sarkasmer og dramatiske vendinger. X-men regissør Bryan Singer er aktiv produsent. Selv står han for to episoder og en gjesterolle.

I sentrum står legen Gregory House. Han er marerittversjonen av helsvesenet: Ufølsom, arrogant, medisinavhengig, uetisk, kort sagt en av de verste drittsekkene du kan tenke deg. House blir som regel holdt langt unna pasientene, for det ender som regel med munnhuggeri («Sykdommene er interessante, ikke pasientene»). På den annen side er House engasjert, plagsomt dyktig og merkelig sjarmerende for seeren som betrakter det hele fra utsiden.

Hver episode er konstruert som en detektivgåte. En pasient med en interessant samling symptomer dukker opp. Så må teamet til House finne ut hva som har skjedd. Det kan høres ut som om du har sett det før, men historiene virker friske selv når mønsteret begynner å avsløre seg. Moralske dilemmaer fyller ut bildet uten å bli for dominerende.

Midtveis i første sesong dukker det også opp noen lengre tråder i handlingen, uten at det noen gang tar fokus bort fra ukens mysterium. En ny styreleder med ønske om å drive et effektivt sykehus legger House for hat og i de to siste episodene legger en eks-kjæreste ut følelsmessige snubletråder for vår rasjonelle anti-helt. Alle historier blir nennsomt avsluttet før sesongen er ferdig.

House er min mest helhjertede TV-anbefaling på lenge. Gregory House blir spilt med fantastisk timing og følelseregister av den engelske komikeren Hugh Laurie. Resten av skuespillerne støtter godt opp om hovedrollen for å skape en fascinerende sykehusverden med kun et lite stenk av såpe.

Merkelig hvordan en serie kan demonstrere så effektivt hva som er galt med Supernatural. Den enkle idéen er at to brødre kjemper seg gjennom alle grøsserklisjéene du kan tenke deg for å skape en bedre verden.

Misforstå ikke, hver episode er fra under til over middels underholdende. En del av episodene er både skumle og engasjerende. Overflaten er det lite å si på med McG som en av produsentene. Han har blant annet stått for siste utgave av Charlie Angels på kino og O.C.

Spørsmålet mitt er mer hva de skal gjøre når de mest opplagte idéene er brukt opp. Så langt har ingen originale vinklinger eller monstre dukket opp. Det flørtes hele tiden med en større historie, men så langt har det vært vanskelig å oppdage en sammenhengende mytologi. En død mor og en forsvunnet far virker mer som idéene til en rollespillende tenåring enn super-produsenter.

Så langt er de eneste faste personene to brødre på reisefot i USA og stemmen til far over telefonen. Eneste erstatningen for et ensemble er ukens yppige blondine i nød. Uten et fast galleri av karakterer er jeg redd for at interessen daler ganske fort.

Den siste tiden har det dukket opp noen antydninger om en større historie, men alt virker temmelig tilfeldig. Det er enda håp, så fremt flere faste karakterer og en plan for bilturen snart begynner å avtegne seg.

La meg ta en rask oppsummering av andre TV-serier som går i Norge…

Prison break er morsom, men ingen helhjertet anbefaling. Manusarbeidet er drevet etter prinsippet ‘hadde det ikke vært kult om…’ Karakterer og logikk ofres for en sprø historievending. ’24’ lider noen ganger av samme svakhet, men der går det så raskt at det er lett å overse. Nå har hovedpersonene krøpet rundt i samme korridorer gjennom en hel sesong. Jeg begynner å bli lei.

Commander of chief er en skuffelse jeg ikke har satt opp på titteplanen min. Konflikter blir stort sett løst ved å drite i realiteter og kjøre over folk. Republikaneren Donald Sutherland spiller er på nippet til å bryte ut i ‘gal viteskapsmann’-latter hvert øyeblikk. Det hele blir for enkelt etter flere år med ‘West Wing’, nesten som å spille Commodore 64-spill etter X-box. At ABC skiftet leder for manusarbeidet oftere enn de fleste skifter underbukse underveis gjør ikke saken bedre.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: