Sør-Sudan: Bistandsprosjekter er ikke nok

Folkemord i Darfur er temaet som blir forbundet med Sudan for øyeblikket. I januar i fjor var det konflikten mellom regjeringen i nord og opprørere i sør som sto i sentrum. En fredsavtale klarte omsider å temme en lang og blodig konflikt.

Ingenting går av seg selv. Norge, flere andre giverland og frivillige organisasjoner oppmuntrer til å overholdelse av fredsavtalen gjennom å støtte opp om utviklingen i området. I prosessen med å finne penger til dette arbeidet ble det snakket mye om å skape en ‘fredsbonus’ for befolkningen.

Øystein H. Rolandsen er Afrikahistoriker ved Fredsforskningsinstiuttet (PRIO) og forsker på Sudans nyere historie. Han tilbrakte de tre første månedene i år på forskningsreise i dette nord-øst afrikanske landet og han fikk mulighet til å danne seg et inntrykk av hvordan fredsavtalen for Sør-Sudan har blitt fulgt opp og hvor langt en har kommet med å bygge opp de krigsrammede områdene.

«Forventinger om at freden vil føre til økonomisk utvikling og offentlige tjenester deles av de fleste lag av befolkningen i sør,» begynner Rolandsen. «Idéen om en uniform, saliggjørende fredsbonus for alle samfunsgrupper kan kanskje være nyttig for å få givere til å åpne lommeboken, men det kan være en farlig strategi for å sikre en langvarig fred. Den overser hvorfor Sør-Sudan i utgangpunktet gjorde opprør og hvem som sto i spissen for det. Forskjellige grupper har forskjellige meninger om hva fredsbonusen vil bety for dem. Videre så er det viktig å se på flere faktorer enn infrastruktur og sosiale ytelser når en skal vurdere hva disse grupperingene håper at fredsavtalen vil bringe.”

Rolandsen mener at sikkerhet i form av beskyttelse av liv og eiendom er en forutsetning for internasjonal assistanse og etableringen av et effektivt styresett i Sør: » Hittil har ikke den tidligere geriljabevegelsen klart å etablere en effektiv sivil politistyrke i områder under deres kontroll. Styrkene har vært utilstrekkelige i antall og opplæringen mangelfull. I tillegg har tilstedeværelsen av regjeringssoldater i byer og ved andre strategiske punkter i Sør-Sudan minnet lokalbefolkningen om undertrykking under borgerkrigen og skapt spenninger.»

«Opprørssoldatenes forventinger til en fredsbonus kan ofte være annerledes enn hos de sivile. Folk på landsbygda er opptatt av matproduksjon, rent vann og helsetjeneste. Soldater ønsker seg fortsatt sysselsetting i hæren og andre uniformerte institusjoner (politi, fengselsvesen, etc.) eller en omskolering som gir muligheter til en sivil sysselsetting. De har ikke mottatt lønn, knapt nok mat, mens borgerkrigen pågikk. Først i mars i år fikk de sin første lønnsutbetaling. Denne gruppen er det spesielt viktig å følge med på og det er nødvendig at de mottar en fredsbonus som møter de menige og offiserenes behov og forventinger. Det er verdt å minnes at tidligere regjerningssoldater har tilhørt kjernen i begge de tidligere opprørsbevegelsene i Sør-Sudan. »

«Et viktig aspekt av sikkerhetsspørsmålet i Sør-Sudan er tilstedeværelsen av FN-observatører og deres beskyttelsestyrker. For mange i Sør-Sudan er FNs militære nærvær en fredsbonus i seg selv. Mer enn støtten fra hjelpeorganisasjonene blir dette sett på som en garanti for fredsavtalen og det internasjonale samfunnets interesse for fremtiden til Sør-Sudan. Dette er imidlertid en svært kostbar operasjon og vedvarende usikkerhet skapt av mindre militsgrupper, og somling fra både opprørere og regjering i oppfølging av avtalen, har gjort at noen begynner å stille spørsmål ved FN-operasjonens effektivitet.»

En annen gruppe som er viktig for utviklingen av demokrati og godt styresett er unge intellektuelle: «Politiske posisjoner og stillinger i statsadministrasjonen blir fremdeles betraktet som økonomiske og politiske goder. De blir ikke nødvendigvis fordelt på bakgrunn av kvalifikasjoner og arbeidserfaring. Jeg møtte mange unge med utdannelse som hadde kommet tilbake fra utlandet med håp om å kunne bidra til bygging av landet, men som tross et åpenbart behov ikke hadde funnet seg noe å gjøre. Faren er at unge med høy utdanning blir utestengt og at en politisk bevisst generasjon begynner å se etter andre midler for å få sin del av ’kaka’.»

Øystein H. Rolandsen understreker at det er viktig å se bredere på hvordan vestlige land som ønsker å sikre fredsavtalen må tenke: «Så langt har det vært et altfor stort fokus på bygging av veier og vannpumper. Dersom ikke sikkerhet og politiske utvikling blir prioritert, og hvis man ikke klarer å se Sør-Sudan som et sammensatt og komplekst samfunn hvor forskjellige gruppe har ulike behov, er det fare for at freden kan bli kortvarig.”

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: