Lyskespark på guttakveld

Det årlig treffet i kameratgjengen med høy testosteron-faktor ble avholdt på lørdag. Oppskriften er et par filmer gutta setter stor pris på etter litt real mat, øl og akevitt.

Den typiske filmmenyen ville være Schwarzenegger-klassikeren Commando fra 80-tallet (hvor eksplosjonene er så voldsomme at taket blir blåst av hyttene av sprengladninger plassert utenfor bygningen) og Wild things (sleazy svindlerfilm hvor alle ligger med alle i alle tenkelige kombinasjoner, 1 på terningen i alle norske aviser).

Årets middag var reinsdyrsskav med hjemmelaget potetstappe. Rosenkål og gulerøtter kom ikke i nærheten av matbordet. Beinet foran er restene etter tørket reinsdyrsribbe som snacks til den første ølen.

Kodeordet denne gangen var ‘lyskespark’ etter at Arne foreslo temaet slåssfilmer. Selv stilte han med ‘Streetfighter’ og ba noen andre ta med Bruce Lee. Ong-Bak var det bare jeg som hadde sett, og det burde passe som avslutning.

Med stor omhu valgte jeg ut Way of the dragon. Her hadde Bruce Lee stått for store deler av regien selv. Slåssingen kommer bra frem, uten å ha bli satt inn i den litt glattere Hollywood-regien til ‘Enter the dragon’. En ekstra bonus er tidlig Chuck Norris, Texas Ranger selv, med solbriller som dekker halve ansiktet introdusert til rå gitarriff og dundrende pauker.

Tabbe!

Ganske snart kom kravet om spoling. ‘Bonde i byen’-humoren til Bruce Lee ble ikke verdsatt, heller ikke Romas turistattraksjoner. Alle kommentarer fra meg om replikkers og hendelsers kulturelle betydning falt på stengrunn.

Verst var det at Øystein og Kjell ikke en gang respekterte heltens kampsport. Etter en utagerende miming av slåssingen i bakgården følte jeg meg som en muslim etter en Muhammed-karikatur.

Alle var godt fornøyde med at filmen sluttet etter at Bruce Lee hadde spasert fra et grustak utenfor Roma over til Colosseum og røsket Chuckern i hårpryden på brystkassen med dødelig utgang.

Hele tiden underveis i ‘Way of the dragon’ forsikret Arne, ganske riktig, om at handlingen var totalt fraværende i Streetfighter. Ingen grunn til å belemre spekulativ action med for mye historie. Det lille som var gjorde uforklarlige hopp og ga en temmelig surrealistisk følelse. Litt for mye uttværing om forholdet mellom Sonny Chiba og partneren hans var det eneste som ga rykninger i spolefingeren.

Testosteronen fikk skikkelig utløp i teatrale slåsskamper som kunne ende med et utrøsket adamseple eller par baller. Mest spektakulær var en scene med et slag mot hodet hvor et røntgenbilde av den sammenpressede skallen ble klipt inn, fulgt av en liflig blodsprut. Scenen ble selvsagt spilt av i reprise

Helten er definisjonen på badass, en individualist og drittsekk i et samfunn dominert av hierarkier og høflighet. Kvoten for spekulativ omgang med hunkjønn ble forsøksvis fylt med Sonny Chiba som banker damene for deretter å trekke dem til seg i et kyss.

Jeg har sett toern tidligere og skjønner godt Quentin Tarantinos fascinasjon for disse filmene. Kampsporten er ikke så bra, det blir for mye oppsperrede øyne, snerring og primalhyl etter min smak, men det er liten tvil om at Streetfighter kommer fortere til godsakene enn de fleste andre filmer.

Avslutningen med Ong-Bak er det liten grunn til å si noe om. Jeg har skrevet mye om denne filmen allerede. Etter fiaskoen med Bruce Lee var det godt å se at det var null krav om spoling i den første halvtimen uten action. Oppsummeringen fra Arne sier alt: «Dette er den drøyeste slåssfilmen jeg noen gang har sett.»

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: