Spise, gå på do og se TV

Noen ganger når folk diskuterer såpeopera og reality med stor innlevelse, prøver jeg å slenge inn følgende kommentar: «Jeg skulle ønske jeg hadde tid til å se mer på den typen programmer, men dessverre bruker jeg for mye tid på å lese bøker, gå på teater og kunstustillinger.»

Ironien er så dyp her at jeg ikke helt vet hvor den stopper. For faktisk ser jeg på populærkultur som viktig og det hadde vært gøy å sett mer Dr Phil og Idol. I konkurranse med andre ting taper likevel denne underholdningen. På den annen side ser jeg jo mye annet skrap på film og TV.

Kommentaren er også ment som en provokasjon for å snu samtalen. Minst en gang ble en person ordentlig fornærmet og tolket det mer som en kritikk enn det strengt tatt var ment.

Jerry Springer er et utslag av det mange kaller søppel-TV. Akkurat dette programmet har vi ikke sett så mye av Norge. Ricki Lake og Dr Phil på TV3 er vel det som ligner mest. En haug med deltakere blir spurt ut av programlederen om sidesprang og seksuelle lyster, mens publikum hjemme og i studio gir klare uttrykk for sympatier og anti-patier.

En komiker kjørte i 2001 et improvisert show med seg selv og et piano kalt ‘Hvordan lage en opera basert på Jerry Springer’. Eksperimentet var så vellykket at en full musikal vokste ut av prosjektet. Først ble det vist på festivaler, så plukket Nasjonalteateret stykke opp og til slutt gikk det to år på en kommersiell scene i West End.

Jerry Springer – The Opera har bevist at kristne lar seg provosere like lett som muslimer. Til sammen 60.000 protester rant inn til BBC når forestillingen ble vist på TV. Flere teatre tok boikott-trusler så seriøst at de avlyste forestillinger under den landsomfattende turnéen.

Forestillingen kan best beskrives om en to-timers episode av South Park med vegg-til-vegg musikk. Musikalen er fantastisk morsom med variert musikk som lett faller i øret. En melodi blir aldri tværet ut og poengene farer rundt som et lass med sprettballer.

Første akt er en gjenskapning av et typisk program, mens andre akt foregår i helvete etter at Jerry Springer blir skutt. Talk showet med Satan, Jesus, Maria, Gud, samt Adam og Eva var utslagsgivende for klagene fra de kristne.

Nå kunne man tro at søppel-TV ensidig blir driti ut og at deltakerne fremstilles som rene idioter. I dokumentarene på DVDen sier komponisten at en lengre fascinasjon for Jerry Springer var utgangspunktet for arbeidet.

Deltakerne blir fremstilt med en form for respekt. De synger fordi de ligner på opera-arketyper. Med avslutningen i helvete knyttes det hele til kristen mytologi. Ta det med ro hvis det høres for seriøst ut. Poenget er bare at skaperne sjelden velger enkle løsninger for å få en billig latter fra publikum.

Musikalen anbefales på det varmeste. Den er tilgjengelig på DVD. Overskriften er refrenget på en av sangene i helvete.

Filmen Confessions of a dangerous mind viser oss hvordan vi endte opp med søppel-TV. Hovedpersonen Chuck Barris påstås å være stamfaren til dagens genre gjennom show som The Dating Game (forklaring er vel unødvendig) og The Gong Show. Det sistnevnte er et talentshow hvor man velger ut de verst mulige deltakerne til et talentshow for å gjøre narr av dem. Eller Big Brother som man kaller det 30 år senere.

Charlie Kaufman, en av de mest spennende manusforfatterne i Hollywood, adapterte en selvbiografi hvor Barris påsto at han hadde jobbet som agent for CIA og drepte 30 personer. Påstanden er vel temmelig tvilsom, men filmen leker seg med muligheten. Billedspråket er viltert og fanger tidsånden fra 30-tallet opp til 80-tallet, perioden filmen spenner over. Confessions er en av de morsomste biografi-filmer jeg har sett.

George Clooney debuterte som regissør med denne filmen. Temaet er det samme som i fjorårets Good night og good luck, men tonen er helt motsatt. På den ene siden er debuten stille og sort(hvitt, på den andre siden er Confessions fargerik og til tider manisk. Regissøren klarer ikke helt å temme Kaufmans manus, men sjarmen gjør at skuta flyter.

I motsetning til ‘Jerry Springer – The Opera’ er tonen moralistisk. Clooney er opptatt av kvaliteten på TV. ‘Filmen gjør narr all verdens Jerry Springere’, sier han på kommentarsporet. Filmskaperne forholder seg til CIA-mordene som om de ikke tar stilling til fortellingen i selvbiografien, men virker de som et symbol på Chuck Barrys dårlige samvittighet for å ha skapt søppel-TV. I moralismen ligger filmens store svakhet for meg.

Mange libertinske filmene har en tendens til å være i overkant moralske. Ta Farlige forbindelser. Slutten er så tung på labben at jeg knapt klarer å glede meg over forførelsene i begynnelsen.

Derfor er det en fornøyelse å se Russell T. Davies CasanovaNRK. Her er den store forføreren full av livskraft i skikkelse av David Tennant. Peter O’Toole som en gammel Casanova er heller ikke verst. Serien har det gøy med forførelsen. Alvoret ligger under uten å bli moralistisk.

Russel Davies har vist hva han kan før. Å lage barne-TV med en bifil, nymfoman mann er et kunststykke (jeg snakker om kaptein Jack på Dr Who). Mannen står også bak den engelske utgaven av homseserien Queer as Folk.

Casanova anbefales på det varmeste. Og så krysser jeg fingrene for at NRK får en av de mest populære TV-serien i England opp på sendeplanen igjen, Dr Who. David Tennant overtok hovedrollen i år blant annet basert på innsatsen i Casanova.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: