Ibsen og jeg

For femten år siden hadde jeg det store Ibsen-rushet. Da ble et par biografier og flere monografier fortært. Likevel gjorde forfatteren Ivo de Figueiredo meg nysgjerrig på Henrik Ibsen Mennesket. Han skrev en av de beste leseropplevelsene jeg har hatt de siste årene, Fri mann.

Alle i Skien har et forhold til bysbarnet Ibsen, enten det er at nå får det bli slutt på maset eller en vedvarende interesse for fyren. Logoer og profilering tyter ut overalt, så jeg forstår de som blir mett. Tenk deg et år som 2006 hver eneste år. Selv ser jeg det fornuftige i at en profilering av Skien som Ibsen-by krever konstant mas for å lykkes.

I 1978 var det 150-års jubileum for forfatterens fødsel (årets feiring gjelder dødsdag, bare sånn for å øke antall markeringer for kjente personer). På skolen satte en skuespiller fra Telemark Teater (som heter Teater Ibsen i dag) opp utdrag fra Peer Gynt med elevene. Broren min spilte scenen med den Grønnkledte og jeg var hovedperson i Dovregubbens hall.

Dermed var jeg vaksinert for Ibsen-hat. Alle senere tvangslesing på skolen gled ned uten den minste avsmak.

For femten år siden holdt jeg mye på med rollespill, også laiving. Gjengen i Grenland brukte tid på temaer utenfor den opptråkkede fantasy- og vampyr-løypen. Lokalhistorie, Andeby og Twin Peaks var noen av suksessene. Hva var vel mer naturlig enn et Ibsen-rollespill? Dessverre var dette et prosjekt som ikke ble realisert, men det førte til at jeg nærleste mye av og om forfatteren.

Eneste irriterende hullet jeg fremdeles har er ‘Keiser og galilæer’, et av Harold Blooms favorittskuespill. Min yndlingskarakter er Hedda Gabler. Både dette og andre skuespill er det gøy å se i nye utgaver på teaterscene. De siste årene har Ibsen blitt satt opp i både bra og dårlige varianter.

Biografien til Ivo de Figueiredo utmerker seg ved å ta den første delen av forfatterens liv, frem til Peer Gynt, grundig for seg og sette det inn i en historisk sammenheng. Jeg tror det er årsaken til de stadige nålestikkene mot reduksjonistiske psykologiske tolkninger. Historie er faget hans, dermed er Figueiredo godt forberedt til å avsløre tidligere biografers klisjé-aktig fremstillinger av den store mannen.

Noen ganger kommenterer biografen tidligere teorier i så stor grad at det ødelegger flyten i fortellingen. Det gjør boken ofte mer egnet for de som allerede kjenner Ibsen. Jeg skulle ønske han hadde stolt mer på egne teorier og eventuelt brukt noteapparatet (som forøvrig virker godt og grundig) til uttalt opposisjon.

Biografien er god nok til at jeg gleder meg til del 2 i 2007. Mulig det er lenge siden jeg leste andre biografier, men jeg følte – i motsetning til en del anmeldere – at jeg fikk mye ny informasjon.

Med unntak av de delene som kommenterer tidligere forskning glir språket og fortellingen fint. Ved å beskrive samfunnet på Ibsens tid, hva han gjorde og sa kommer jeg tettere inn på personen enn teoretiseringer om hva han følte eller hvilke traumer han hadde.

Ivo de Figueiredo viser både i denne og forrige bok at han har et bevisst forhold til hvordan man skal beskrive et menneskes liv. Han tråkker aldri i en klisjé uten først å tenke seg godt om.

Boken anbefales til Ibsen-interesserte, men for de som bare vil ha en god bok og biografi ville jeg lest Fri Mann av samme forfatter først.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: