Archive for mai 26, 2006

Halvhjertet markedsøkonomi i miljø

Det er ikke bare amerikanske magasiner som tar for seg miljøet. I forrige uke skrev Ny Tid om problemer med den norske kvotehandelen på CO2-utslipp. 95 % av alle utslipp ble delt ut gratis på bakgrunn av bedriftenes rapportering. Resultatet var oppblåste tall, en kunstig pris og sannsynligvis ingen til få reduksjoner i utslippene.

Industrien er heller ikke fornøyd. Administrerende direktør i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, klager over ustabile priser. Forskjellen mellom miljøbevegelsen og norsk bedriftsliv er at de sistnevnte fikk det akkurat som de ville med et kvotemarked og gratiskvoter.

Skulle stabile priser stå i høysetet er tradisjonelle avgifter på utslipp løsningen. Er markedsøkonomi løsningen burde alle kvoter blitt lagt ut på auksjon. Da hadde nok prisene vært mer reelle og stabilisert seg raskere. Min mistanke er at medlemsbedriftene til Lier-Hansen er mer interessert i subsidierte gratiskvoter enn et effektivt kvotemarked.

Å regulere mengden utslipp er en helt sentral oppgave for staten. Å overlate mengden forurensing til bedriftene er latskap og ansvarsfraskrivelse fra politikerne. Ambisiøse reduksjoner må bakes inn i kvotene som legges ut for salg.

For forurensing kan ikke være gratis. Meningen med et marked er at bedriftene skal vurdere om det lønner seg å kjøpe en kvote eller investere i nytt utstyr. Da må prisen settes fritt på et marked.

Få ting irriterer meg mer enn halvhjertede markedsøkonomer som meler sin egen kake. Det må i så fall være tøffel-politikere. Og et Høyre som for få uker siden lot sjansen gå fra seg til å pusse miljøprofilen på samme måte som de konservative i England.

Legg igjen en kommentar

Filter: Drivhus og Gore i alle kanaler

Nå er det håp om at USA skal vekkes fra sin miljømessig Tornerose-søvn. Al Gore fikk omtale verden over for dokumentaren om sitt korstog de siste årene for å opplyse amerikanerne om drivhuseffekten. Magasinene Vanity Fair og Wired har hatt tema-nummer om miljøspørsmål de siste månedene.

Til forveksling kan Vanity Fair minne om et glossy Se og Hør med Morten Krogvold som fotograf. Omslaget kan villede. Ofte er artiklene dyptpløyende og gode, men ikke denne gangen.

Essayet til Al Gore kan ha gjort seg bra på scenen med audiovisuelle hjelpemidler, men på trykk blir det abstrakt politikerpreik. Mark Hertsgaard vil litt for mye med Mens Washington Sov. Sammen med artikkelen om gruvedrift i Appalachia-fjellene blir det hele indignert og sant nok, men lite matnyttig.

Høydepunktet i mai-nummeret var en grundig artikkel om Suzy Parker, verdens første supermodell. Visstnok var hun inspirasjonen for to klassiske Auderey Hepburn roller, Funny Face og Breakfast at Tiffany’s. Det må sies å være en nedtur for et nummer som skulle være om miljøet. Uansett er det akkurat tatt ut av Narvesen-hyllene.

De siste årene har Wired blitt temmelig tannløse med mange kjendiser på forsiden. Entusiasmen for teknologi i 90-årene var smittende og alltid interessant, selv når den ga seg latterlige utslag. I miljønummeret kribler det litt igjen.

I motsetning til Vanity Fair har redaksjonen en helt klar innfallsvinkel til miljøproblemene som er praktisk og realistisk. Hovedessayet definerer utfordringen som å stoppe forurensende teknologi fordi utslippene er et tegn på ineffektivitet. Kjendistrynet Al Gore blir utfordret litt og en artikkel om de ny-grønne forteller retningen økonomien kan ta med bevisste forbrukere.

Wired klarer langt bedre til å utfordre meg litt enn surpompene i Vanity Fair. Jeg får nesten tro på tekno-optimismen igjen.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: