Gjensyn med klassisk anime

Filmer fra andre land ville ikke være interessante uten misforståelser.
Mamoru Oshii, regissør ‘Ghost in the Shell’

Filmen som opprinnelig hektet meg på japanske tegnefilmer, Akira, har hatt en holdt av plass i DVD-hyllen min alt for lenge. Når jeg endelig fikk kjøpt den var det nerverpirrende om filmen som gjorde et større vestlig publikum oppmerksom på animasjon for voksne fremdeles holdt mål. Samtidig tok jeg en ny titt på Ghost in the Shell for å se hvordan en litt nyere klassiker holder seg.

Til min store glede forsvarer Akira fremdeles opphaussingen rundt den. I motsetning til mye som har kommet senere forteller filmen en komplisert historie veldig effektivt. Karakterene er på kanten til å bli usympatiske, men akkurat nok av bakgrunnen og personligheten kommer frem til at vi bryr oss om hva som skjer.

I de siste minuttene kommer det transcendentale øyeblikket veldig mye japanske anime har, både på lerretet og TV, hvor alt blir helt 2001. Da er det bare å vinke farvel til all logikk. Følelser, melodrama, sjel og ånd er det umulig å komme utenom i japansk kultur. Rasjonalistene får heller lukke øynene de siste minuttene.

Akira begynner å nærme seg 20 år gammel og demonstrer at det er godt mulig å lage god tegnefilm uten datamaskiner i alle bauger og kanter. Musikk og lydbildet er utsøkt.

Jeg diskuterte for noen år siden med en fyr som sa han likte japansk tegnefilm veldig godt. Entusiastisk begynte jeg å spørre hva han hadde sett. Håpet var å få noen tips. Til slutt endte vi opp med at Akira var det enste som havnet i både sett og likt kategorien. Så filmen er et trygt startpunkt, men neppe nok for å gjøre deg til anime-fan.

I Ghost in the shell (originalen og Innocent) er det bare å legge igjen hjernen fra inngangen. Jeg klarer ikke helt å henge med i historien. For å sette det inn i en sammenheng, Memento og Donnie Darko hadde jeg null problemer med etter første møte. Den eksistensialistiske filosofien om hva det menneskelig er i en teknisk verden er fascinerende, men jeg tror man gjør best i å betrakte det som en kulisse.

I et intervju på DVDen sier regissøren Mamoru Oshii at regissører med dårlig råd må legge vekt på historie og karakter. Med så god råd og tid han hadde på Ghost in the shell: Innocence kunne han konsentrere seg om å skape landskap som brant seg fast i hjernen på tilskuerne.

Når disse forbeholdene er ryddet av veien er det opplagt at begge filmene er en overveldende audiovisuell opplevelse. Jeg liker særlig lange scener hvor karakterene reiser gjennom byen kun ledsaget av mystisk musikk. Kombinasjonen av datagrafikk og klassisk animasjon er neppe gjort bedre.

Ghost in the shell er mer en smak du må vende deg til, som oliven og kaffe. Jeg regner nok filmene som en del svakere enn Akira. Pretensiøs bibelsitering, filosofiske diskusjoner og en usammenhengende historie krever en del anstrengelse før jeg kan nyte de fantastiske landskapene.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: