Archive for juni, 2006

Ta igjen kalkunen

Press fra gjengen måtte til for at jeg skulle se videovold på 80-tallet. Jeg innømmer å ha vært en pyse. Unntaket var spaghetti-western og martial arts. Det telte liksom ikke.

Resultatet er at Exterminator (med 20 års grense!) fikk klare seg uten meg helt frem til i fjor. Motorsagmassakeren ligger fremdeles i min usett-haug med DVDer.

Et annet cover jeg har veldig klare minner om er Class of 1984. Når jeg så denne på et av disse kontinuerlige DVD-salgene ble fristelsen for stor. Jeg hadde også en fremtidig guttakveld i tankene når jeg kjøpte den.

Se på de tøffingene på coveret. Punkekostymer og olme blikk fra en ungdomsgjeng du vet ikke synger i Ten-Sing.

Baksidetekster og omtaler understreker ofte hvordan filmen forutså vold på skolen. Egentlig signaliserer det bare familielikheten til exploitation-film på 50- og 60-tallet. Sminket lav moral, vold og sex fremstilles under dekke av å være halvt dokumentarisk. En film om hvor ille ungdommen er selges til og kjøpes av ungdom klare for å bli sjokkert.

70- og 80-tallet rant over av ekstreme hevnfilmer. En vanlig og rettskaffen mann eller dame ble utsatt for overgrep. Etter å ha bli puffet for langt, slår hevneren hardt og nådeløst tilbake. Denne gangen er det en idealistisk lærer som lærer gjengen en lekse om disiplin. Var det ikke for sirkelsager og jernstenger ville nok Fremskrittpartiet ivrig bifalt.

La det ikke være noen tvil, dette er dårlig. Utrolig melodramatisk, overspilt og klønete replikker. Det kan jo gjelde mange filmer, men 25 år på baken gjør at det som var rått og brutalt blir ganske sjarmerende (med unntak av voldtektsscener, der klarer jeg ikke å opprettholde ironisk distanse).

Med det ene forbeholdet satt jeg, selv alene foran dataskjermen, og ropte entusiastisk ‘auda!’ og lo entusiastisk til kløningen. En bra og morsom dårlig film. Et godt tegn for en mulig vellykket visning på en guttakveld.

Legg igjen en kommentar

Er Norge klar for å bidra i Darfur?

Norske militære har tydeligvis liten lyst til å dra til Sudan for å sikre freden i en FN-styrke. Debatten er i ferd med å spore av. I avisen har det stått innlegg med folk som har advart mot sykdom og vanskelige klimaforhold. Greit nok, men det må da være overkommelige problemer for soldater som det er for frivillige organisasjoner.

Antydningene om at norske soldater kan måtte skyte barn virker også temmelig overspilt. Dette er et stort problem i sør og noen naboland, men ikke særlig sentralt i Darfur. Overspill og krisemaksimering er et dårlig utgangspunkt for å komme frem til hva Norge bør bidra med.

Likevel er det et godt poeng at nordmenn må regne med å bli involvert i trefninger hvis vi vil være med å skape fred. Og konflikt med barnesoldater vil være en hard nøtt å knekke for vårt eget selvbilde. Henrik Hovland beskriver godt utfordringen i en kommentar i Memo om barnesoldater under beskyttelse av heksedoktorer:

«Å skyte varselskudd i lufta kan ha motsatt effekt av den tilsiktede. [De] kan tro at nordmennene bommer, bli styrket i sin tro på at de er blitt skuddsikre, og dermed bli enda mer motiverte til å gjennomføre et angrep.»

Skal vi dømme etter reaksjonene på Erik Solheims pragmatiske kommentarer til at ledere i Sudan kjøper seg fri fra angrep på landsbyer fra Herrens Motstandshær (med noen av verdens råeste barnesoldater), tviler jeg på at Norge er klar til å gå inn med styrker i et konfliktfylt område.

De som blir moralsk oppbrakt kan tenke litt over alternativet: Å forsvare sivil befolkningen militært mot angrep fra barnesoldater. Resultatet vil nok være noen lik i lasten, både soldater, mindreårige og sivilbefolkning.

Jeg synes kommentarene om at ressursene til militæret ikke står i forhold til ambisjoner om utenlandsoppdrag virker mer fornuftig enn en del andre klager. Gjentatte nedskjæringer får selvsagt konsekvenser for evnen vår til å hoppe inn i kompliserte fredsbevarende oppdrag.

Skeptikerne har også rett i at FN har hatt en uheldig hånd med ledelse av denne typen operasjoner. Nordmenn kan selvsagt ønske seg at verdensorganisasjonen var en garantist for fred, men erfaringene fra for eksempel Rwanda er langt fra positive. Norge har en tendens til å diskutere et ideelt FN fremfor virkeligheten, som Janne Haaland Matlary påpeker i Aftenposten i dag.

Til sist har vi et vesentlig hinder for å få Darfur-styrken til å lette: Sudans regjering nekter å ta i mot den. I dag hadde FN måttet invadere for å bidra i området.

Jeg støtter fremdeles norsk deltakelse, men det er viktig at alle som gjør det er klar over problemene og konsekvensene. Soldater som kommer i hardt vær og må ta vanskelige avgjørelser trenger støtte hjemmefra. En del reaksjoner etter angrepet i Afghanistan gjør nok at mange er skeptiske til å delta i fredsbevarende styrker.

En ting er sikkert, spådommen min om at fred var langt unna til tross for fredsavtale har slått til. Ingen ser ut til å ville etterleve den. Et foreløpig tiltak for å hjelpe på situasjonen er å støtte den underfinansierte styrken til Den Afrikanske Unionen med penger.

Legg igjen en kommentar

Dårlig politiarbeid på et blunk

Fremdeles kan vi lese om minoriteter som blir kontrollert gjentatte ganger av politiet uten grunn. Å stoppe samme uskyldige person om og om igjen har slått meg som slett politiarbeid og sløsing med ressurser.

Utgangspunktet for Malcolm Gladwells Blink ser ut til å være en lignende erfaring. Han er selv halvt afro-amerikaner. I siste del av boken forteller han at i en periode hvor han lot håret gro ble han plutselig kontrollert langt oftere.

I et tilfelle ble han stoppet av en politipatrulje: «Det viste seg at de så etter en voldtektsmann, og voldtektsmannen, sa de, lignet veldig på meg. De dro frem en skisse og en beskrivelse. Jeg så på den og påpekte, så vennlig som mulig, at faktisk lignet ikke skissen det minste på meg. Han var mye høyere og kraftigere og femten år yngre enn meg (og, la jeg til i et fåfengt forsøk på humor, ikke på langt nær så kjekk).»

Noen har få andre alternativer enn å bli forbanna etter opplevelser av denne typen. Malcolm Gladwell tok fri et år fra jobben som journalist i The New Yorker for å lage en bok om hva som skjer når mennesker tar beslutninger uten å tenke.

I de første kapitlene demonstrer han hvordan erfarne fagfolk kan ta gode avgjørelser basert på ekstremt lite informasjon. Ekteskapsrådgiveren John Gottman har jobbet med forskning og terapi i flere tiår. Han har dokumentert at han klarer å forutsi om et ektepar holder sammen eller ikke om 15 år med 90 % treffsikkerhet basert på en 15 minutters analyse.

Gladwell er en historieforteller, så eksemplene på forbløffende intuisjon kommer på løpende bånd. Eksperimenter viser til og med at mer rasjonelle tilnærmingsmetoder kan senke treffsikkerhet under problemløsning.

På den annen side har vi eksempler på dårlig resultater basert på overflatisk kunnskap. Blink bruker mest tid på en rettssak mot en gruppe politi i New York som skjøt og drepte en uskyldig mann med 41 skudd. Hvorfor er intuisjonen vår noen ganger så elendig og andre ganger ekstremt effektiv?

Hele boken undersøker spørsmålet på en lettlest, underholdende og seriøs måte. Malcolm Gladwell vet å disponere stoffet, både for å fortelle historiene i hvert kapittel og for å trekke trådene sammen til slutt. Konklusjonen er kanskje ikke glassklar, men så entydig som en bok om humanistisk vitenskap kan være.

Løsningen som skisseres er trening på vanskelige situasjoner med krav til kort reaksjonstid og avdekning av egne fordommer. Det fører til bedre avgjørelser og smartere handlinger i en presset situasjon. Det kan synes opplagt, men når konklusjonen utledes fra så mange eksempler blir egne erfaringer satt inn i en oppklarende sammenheng.

Malcolm Gladwells websider inneholder gode eksempler på hans klare skrivestil fra artikler i The New Yorker.

Legg igjen en kommentar

Skipsvrak

La oss håpe at filmselskapet sto over skulderen til regissør Wolfgang Petersen og tvang han til å gjøre dumme valg under arbeidet med Poseidon. Alt som koster penger – effekter, stjerner, filmteknikk – fungerte greit nok. Manus og karakterer, alt som får oss til å bry oss, det som bare kostet konsentrasjon og godt håndverk, sviktet helt.

Grunnen til at jeg nesten er villig til å tro på en sammensvergelse fra pengemenn med markedsundersøkelser i ryggen, er spor av interessante historier. Oppmerksomme seere legger kanskje merke til en meksikansk kokk med bakgrunn fra Six feet under.

Hans tidlige død kunne skapt atskillig melodramatikk når våre helter plukker opp venninnen hans litt senere, men alle mulighetene dette gir blir helt glemt. Sidemannen min hadde knapt fått med seg forbindelsen mellom karakteren.

Et galleri med gode karakterer, en drittsekk med dårlig instinkter, masse hubris og vanskelige avgjørelser er viktigere i en katastrofefilm enn selve katastrofen. Få av disse genrekonvensjonene er skikkelig på plass, og de er heller ikke erstattet av noe bedre. Eksempelet over er bare ett av mange på at alle muligheter for drama skusles bort.

Resultatet er at vi på veien ut av kinosalen snakker om hvor rart det er at ingen frøys etter å ha badet i kaldt vann i flere timer. De burde i hvert fall hatt rosinfingre. Kun bra karakterer får publikum til å glemme usannsynligheter i hopetall.

Den illevarslende dårlige dataanimerte båten i åpningsbildene var ikke forvarsel om effektene senere. Mange av idéene til hindringer i klatreturen opp gjennom det veltede skipet er gode og solid utført, selv om regi godt kunne gitt et klarere bilde av hva som skjedde. Synd at interessen synker etter hvert som heltene blir stadig mer likegyldige.

Katastrofefilm er en dyr genre å gjøre feil i. Alle regissører som vil prøve seg bør forberede seg med The Cube, en film hvor historien er abstrahert ned til essensen. En gruppe mennesker må bevege seg gjennom en kube av kuber. Hver bevegelse krever vanskelig valg. Karakterene er hele tiden i sentrum. Filmen er tydelig laget på lavbudsjett, alt foregår i et blankt rom. Likevel er historien langt mer engasjerende enn i Poseidon.

Spar pengene noen uker til de virkelig lovende popcorn-filmene begynner å komme.

Legg igjen en kommentar

Realisme gir bedre barnehagedekning

En ‘hva var det jeg sa’-artikkel

SV er som små barn. De må legge hånden på platen før de skjønner at den er varm. Det manglet ikke på advarsler etter at Kristin Halvorsen sa hun ville trekke seg fra politikk dersom det ikke var full barnehagedekning ved neste Stortingsvalg.

I fjor høst sa jeg at full barnehagedekning er mulig, hvis politikerne konsentrer seg om det og ikke lager problemer for seg selv ved å senke prisen samtidig. Soria Moria-erklæringen roter det hele til med lovnad om ytterligere senking av prisen senest i 2007.

SV-blogger Lasse G. Dahl var uenig i at vi først måtte bygge ut, for så å sette prisen: «Jeg synes du argumenterer litt mot deg selv her, jeg. Jeg er helt enig i at lavere pris vil føre til økt etterspørsel. Derfor vil jeg ha makspris , slik at vi vet hvor mange plasser vi behøver.»

Kunnskapsminister Øystein Djupedal har tatt til fornuften. Han avlyser foreløpig tidsplanen for priskutt. Kunnskapsministeren høres nå ut som et ekko av meg for et år siden: Vi må ha fullt fokus på selve hovedsaken først, å sikre full barnehagedekning.

Synd at SV ikke fulgte en realistisk strategi i forhold til tid og virkemidler tilgjengelig. Da hadde vi sannsynligvis både fått tilnærmet full barnehagedekning og lavere makspris tidligere.

Legg igjen en kommentar

Mareritt om et samfunn

Stemningsrapporten fra det norske samfunn i Den brysomme mannen er svært treffsikker. All risiko og smerte blir effektivt kvalt av kos, interiør og overflatisk småprat. Stakkars Andreas blir kastet inn i en verden han ikke helt føler seg hjemme i.

Resultatet er til tider hysterisk morsomt, andre ganger smertefullt brutalt. Temaet tatt i betraktning vil jeg si filmen er en betinget suksess, også publikumsmessig. En måned etter premieren går Den brysomme mannen fremdeles på to forestillinger daglig i en stor sal. Når jeg så den tidligere i uken var salen nesten full.

Grunnen er nok de absurde og surrealistiske scenene i begynnelsen av historien hvor Andreas blir konfrontert med mennesker med et følelseliv et par hakk unna normalen, men likevel ubehagelig gjenkjennelige.

Regissør Jens Lien løfter manuskriptet ved å skape gode bilder til stemningen. Nitidige gjentakelser skaper en troverdig verden av noe som lett bare kunne blitt rart. Oppbyggingen av historien er like omhyggelig. Jeg blir forsiktig dyttet gjennom handlingsforløpet.

Ordet fortelling løper bort i en krok når jeg tenker på filmen. Det gjør at jeg går litt tom ut av salen. Det er vanskelig å leve seg inn i det som skjer uten troverdige karakterer. I beste fall kan man projisere egne følelser på hovedpersonen Andreas. Alle andre karakterer tjener bare historien.

Den brysomme mannen ble belønnet i Cannes for å være dyktig laget og dristig i valgene, men for meg trekker mangelen på hisotire og karakterer ned til en firer på terningen.

For noen måneder siden skrev jeg en artikkel om drømmeaktige filmer. Sharkbait anbefalte i den sammenhengen anime-serien Paranoia Agent, en absolutt innertier.

En designer har idé-tørke etter tidenes suksess, det minst ti hakk for søte kosedyret Maromi. En kveld hun går hjem blir hun banket opp av en liten gutt på gylne rulleskøyter, baseball-cap ned i øynene og en forvridd kølle. Angrepene sprer seg snart som en epidemi.

Serien begynner helt realistisk, men åpningssangen gir klare hint om at handlingen tar av. Alle hovedpersonene dukker frem i skumle, surrealistiske bakgrunner – atombombeeksplosjon, på månen, i ruiner, under vann, en golfbane – mens de ler hysterisk. I bakgrunnen spilles en i overkant lystig melodi med kryptisk tekst og nonsens-refereng.

Joda, til tross for en forsiktig start, så utvikler historien seg i retning av David Lynch på japansk. Det er i hvert fall sammenligningen jeg har lest mange andre steder. Lost er en sammenligning jeg har lyst til å bruke. Serien utforsker et sentralt mysterium, men hver av de 13 episodene konsentrer seg om å fortelle historien til en karakter.

Når den uunngåelige apokalypsen inntreffer til sist, så holder forklaringene seg nogenlunde på landjorden. Løsningen på gåten er nesten for opplagt, noe som er langt bedre enn de tåkete avslutningene som ofte svekker interessante historier i japanske tegnefilmer.

Animasjonen er til tider naturalistisk ned til små detaljer i kroppspråk som avslører følelser utenfor dialogen. Små spor om karakterer og forklaringer blir sydd inn i det visuelle. Det realistiske og fantastisk er like godt ivaretatt, uten at forskjellige tegnestiler skaper stygge kollisjoner.

Paranoia Agent tar sosiale mekanismer på kornet, enten det gjelder undertrykking av kollektive følelser, popularitet eller fortelling på folkemunne. Mye er føleles som typisk japansk, med disse fenomenene har også en allmennmenneskelig karakter.

Jeg kan ikke få anbefalt denne serien høyt nok. Balansen mellom det tankevekkende, skumle, morsomme og gåtefulle er perfekt.

Sjekk ut anmelderen John Power for et annet positivt perspektiv på serien. Tidligere har jeg anmeldt Tokyo Godfather og Perfect Blue av samme regissør, Satoshi Kon.

Legg igjen en kommentar

Forfatterlaget undergraver smale bøker

I sin evigvarende omkamp mot åpning for mer konkurranse om norske lesere, undergraver forfatterforeningen salg av mer bøker. Så langt har interesseorganisasjonen tatt feil i alle sine spådommer, likevel fortsetter de å klage.

Bush bruker hele tiden behovet for mer forskning og større klarhet som en unnskyldning for å la være å gjøre noe aktivt for å hindre utslipp som bidrar til drivhuseffekten. Det er tragisk at norske forfattere velger samme strategi i diskusjonen om bokmarkedet.

En rapport fra Konkurransetilsynet bekrefter meldingene fra bokhandlerne om konsekvensen av den nye bransjeavtalen: Prisene har gått ned og salget har gått opp over hele linjen.

På forhånd ble det spådd at lavere pris bare ville komme bestselgerne til gode. Erfaringene etter ett år tilsier noe annet: 9 % mindre å betale i snitt og 7 % for bøkene utenfor ti-på-topp gir liten grunn til å klage.

Ingen burde være overrasket over at bredden stadig selger bedre. Det er en del av en økonomisk trend som har vært mye diskutert de siste årene. La oss ta en nærmere titt på hvordan det gir seg utslag i det norske bokmarkedet.

Basert på diagrammet på side 26 i Konkurransetilsynets rapport er det kun et titalls titler, max 100, som selger i flere tusen eksemplarer i løpet av et år. Deretter viser kurven at antallet eksemplarer for hver tittel blir stadig mindre.

Balansen mellom besteselgere og smal litteratur er ganske interessant. 43 % utgjøres av de 1000 mest solgte. Tatt i betraktning at fortjenesten for hver bok sannsynligvis er minst like god på bøker med lavt opplag, tjener bokbransjen mer på smal litteratur enn bestselgere.

Her er det viktig å ta et et forbehold. Å produsere, sende og putte i hyllen en ny tittel koster mer enn å ha et eksemplar til av bestselgeren. Effekten er avhengig av at det ikke er for dyrt å ha et stort utvalg som kan tilfredsstille folk med sær smak.

Wired skrev en god artikkel om fenomenet, kalt den lange halen, for en stund siden. Den fokuserer på hvordan det blir lettere å tjene mer penger når kunnskapen om obskure produkter øker og prisen på å sende ut hvert eksemplar går ned.

Forlag som vil lykkes fremover må finne billigere måter å ha en stor katalog på. E-bøker er en stund frem, men jeg ville solgt mer lydbøker nedlastbart. Gyldendal, Aschehoug og Damm må utnytte at de eier bokhandlere og internettbutikker ved å lage strømlinjeformete distribusjonssystemer. Gamle titler må gjøres tilgjengelig på en effektiv måte.

Dermed er vi fremme ved svaret på spørsmålet lederen av forfatterforeningen Anne Oterholm har stilt i dag: Hvis alt er så bra, hvorfor må Cappelen skjære inn til beinet?

Fordi det systemet forfatterne forsvarer er enormt bestselgerorientert og fungerer som en monopolkapitalisme hvor Cappelen faller utenfor. Hadde Anne Oterholm fått det som hun ville, hadde situasjonen vært enda verre.

Før den nye bransjeavtalen kunne nærmest forlagene plukke ut bestselgerne ved å sende dem ut gjennom bokklubber og bokhandlere de selv eide. Når pengene var på plass subsidierte noe av overskuddet bredden.

Overgangen til en ny situasjon der det er vanskeligere å bestemme hva som skal selge og de smale titlene utgjør en større del av omsetningen, krever nye metoder. Der kaver bokbransjen fremdeles.

Det eneste store forlaget som ikke eier bokhandlere nå er Cappelen. Det gjør at de i utgangspunktet er mer presset og må redusere bemanning. I en kommentar til Damms oppkjøp av Tanum tidligere i uken sier Erik Lundesgaard: «Fra et konkurransemessig synspunkt er dette en katastrofe, og oppkjøpet bekrefter påstanden om at bokbransjen ligner et kartell.» Og Cappelen står altså bare med et bein i dette kartellet.

Merkelig nok er forfatterforeningen mer ivrig på omkamper om en ny bokavtale som etter alle solemerker fungerer enn å ta tak i forlagenes monopolkapitalisme og nye muligheter til å selge smale titler.

Legg igjen en kommentar

Spasertur til kunst og god mat

Været var akkurat passe overskyet på søndag til at en spasertur fra Bekkestua til Henie Onstad-senteret ikke var for svett. Med helgens fangst av podcast på øret ble en solo utflukt godt utnyttet til litt historie og filmdiskusjoner.

Sommerens presentasjon av kunstneren Gunnar S. Knudsen hørtes interessant ut i omtalene som sto i avisene ved åpningen for et par uker siden.

Bildene går fra en litt traurig modernisme på 50-tallet, over mot retro-tapet i sterke farger på 60-tallet før han finner sin egen stil på 70-tallet. De sterke fargene er der fremdeles, men formene blir mer tre-dimensjonale og lekne. Bildene gir assosiasjoner til abstrakte synsbedrag. Gunnar S. Knudsen er absolutt lettfordøyelig kunst.

Sommerens presentasjon av verker fra den faste utstillingen var mer likegyldig. Jeg har ikke så stor sans for Henie Onstad-senterets pregløse modernisme, og utvalget virket tilfeldig satt opp.

Et surrealistisk bilde av Wilhelm Freddie fanget likevel oppmerksomheten min. En kvinne svevet over et bord, kun holdt på plass av en plante sugd fast til brystene hennes, var bokstavelig talt i ferd med å gå opp i limingen. Stilen ga assosiasjoner til Dali, men hadde færre digresjoner enn de mest kjente bildene hans.

En av mine største matopplevelser hadde jeg på Bølgen & Moi på Høvik for 7 år siden. Alle på middagen fikk servert retten på en spesialtilpasset måte: høyt, flatt, på fjæl eller grytelokk. Det smakte også. Nylig spiste jeg en god og rimelig priset fiskesuppe til lunsj, men det krevde mye brød for å fylle magen.

For tiden kjører restauranten en brunch-buffet til kr 245,- på søndagene. Det var litt mer enn jeg hadde planlagt å bruke, men maten ga god valuta for pengene. På terrassen sto det to kokker og grillet på høyt nivå. Ingen grillvæskesmak her. Pølsene var godt krydret og kjøtt (kylling, storfe og lam) av høy kvalitet var skikkelig saftig.

Inne i restauranten sto det bord med dessert, kaldretter og salater. Kjøttpålegg og laks kunne de ha spart seg, men resten var svært god. Ingrediensene var noen ganger litt kjedelig og hermetiske, men sammensetningene var oppfinnsomme. Jeg falt særlig for en frisk coleslaw med koriander og en enkel tomatsalat med løk, salt og tomatjuice som dressing.

Jammen bra at utstillingen fristet meg ut på en søndag alene hjemme, hvis ikke så hadde det vel blitt en usunn dag foran TV og datamaskin med frossen pizza på tallerken når sulten meldte seg.

Legg igjen en kommentar

Løskrutt til debatten om lokaldemokrati

Mer makt til innbyggerne i kommunene er min hjertesak for neste valgkamp. For å få det til må politikerne ta store grep og tøffe valg. Stortinget må gi fra seg makt og organiseringen av kommunene (og eventuelt fylket) må pusses kraftig opp.

Stor er derfor skuffelsen over at et dokument fra Civita bommer totalt på egen målsetning: «I rapporten foreslås tre reformgrep som vil gi en alternativ kurs for å oppnå målet om et mer effektivt demokrati med større politisk legitimitet.»

Jeg gidder ikke en gang liste opp konklusjonen. De leserne som har fulgt meg så langt vil sannsynligvis falle fra. Grepene er utydelig formulert, forklart og begrunnet. De som vil kan lese rapporten selv.

Hovedbekymringen til forfatter Øyvind Såtvedt ser ut til å være det han kaller fragmentering av makt, et økt antall etater og nivåer å forholde seg, noe som fører til at velgere og politikere ikke helt vet hva de må gjøre for å påvirke det som skjer.

Tror jeg… For rapporten virker som en litt rotete oppgave skrevet på en distriktshøyskole. Kildehenvisninger, teoretikere og utgreiinger er det ingen mangel på. Klare utfordringer, eksempler på svar, belegg og forslag til konkrete reformer er det verre med.

Øyvind Såtvedt er stabssjef for byrådslederen i Oslo. Det merkes. Lange deler av teksten dreier seg om Norges navle og det er lite relevant å finne hvis du bor andre steder i landet.

Det er ingenting galt med en rapport om demokrati i Oslo, men det er ikke sånn den blir presentert. Og det begrenser hvor relevant forsøkene på konklusjoner er for administrasjon av Norge generelt.

Et stykke ut i teksten dukker interessante problemstillinger opp (for eksempel konsekvensene av barnehagereformen), men Såtvedt hopper fort videre til noe nytt. Rapporten hadde tjent på å begrense seg og fortelle klarere historier.

Jeg skulle gjerne ha gitt Civita bedre omtale. De har begynt å legge ut alt de produserer i gratis pdf-filer. Grundig undersøkelser av temaer løsrevet fra den politiske dagsorden fra tenketanker, uavhengig av politiske meninger, er sympatisk.

I den kommende diskusjonen om forvaltingsnivåer trenger tilhengere av lokaldemokrati skarp ammunisjon, og denne rapporten var knapt rødfis.

Etter en tidligere post på bloggen om lokaldemokrati sendte Lasse G. Dahl meg en lenke til SVs utrednig om fremtidens regioner. I desperasjon over rapporten fra Civita stakk jeg over dit en tur og håper å skrive en mer konkret kommentar i fremtiden med dette som bakgrunn.

Legg igjen en kommentar

Klassikere gjør meg kresen

Til tross for frenetisk DVD-titting de to månedene jeg satt husvakt for en kamerat med omtrent like stor samling som meg, lå det fremdeles en uoverkommelig høy bunke med ‘må se’-filmer igjen på slutten av husbesøket. Lån av et assortert utvalg klassikere var eneste løsning. I helgen kom jeg meg i gjennom tre DVDer det begynner å bli på tide å levere tilbake.

«Problemet med dagens Hollywood er ikke at så mange av filmene de trykker ut er basert på formler; det er at så mange regissører tar helt greie formler og ødelegger dem med dårlig filmhåndverk», sier filmkritiker Stephanie Zacharek i en pisslunken omtale av den nye utgaven av The Fast and the Furious.

Mission Impossible 2 var (i motsetning til siste årgang) en temmelig middels affære, rett og kjedelig hvis det ikke hadde vært for regissør John Woos resirkulering av egne action-opptrinn. Muligens har jeg hørt at historien var basert på Notorious av Alfred Hitchcock, men etter å ha sett originalen falt vurderingen min av Tom Cruise-eposet minst et par hakk.

Handlingene er temmelig identiske. En agent bruker en kvinne av tvilsom karakter for å forføre en fyr som har planer om djevelsk bruk av masseødeleggelsesvåpen. Flere scener er identiske, som bilscenen hvor hovedpersonene prøver hverandre ut og et farlig møte under et hesteveddeløp.

Spenningen skapes av at agenten og kvinnen blir forelsket. Det gjør det komplisert å ikke bare sende kvinnen inn i løvens hule, men å gifte henne bort til skurken.

I ny-innspillingen er den følelsemessige innsatsen lavere enn i originalen, mer som i treern. Originalen derimot skreller bort all overfladisk action for å konsentrere seg om det vesentlige. Plottet er perfekt skrudd sammen. Cary Grant og Ingrid Bergman kaster ikke bort tiden på å forklare plottet, Hitchcock viser oss hva som skjer, i stedet for å forklare alt. Notorious hører til den mest sentrale delen av regissørens verk.

Klassikere og filmer fra andre kanter av verden avslører hvor langtekkelig og merkelig mange moderne Hollywood-filmer er konstruert. Musikkvideoklipping hjelper lite, når dramaturgien tvangsmessig lages som i en TV-episode hvor alt mates til publikum med teskjeer. Og likevel henger fortellingen ofte ikke sammen.

Sam Hallgren fra Filmspotting har sett en dum komedie, men likte den ganske godt. Noe av grunnen tror han var at han fant den tilfeldigvis på TV, etter at det hadde gått 15 minutter:

«Jeg har følgende anbefaling til filmregissører: Ta manuset du skal å filme. Kast de 20 første sidene. Vi finner ut av det. Jeg lover. Og hvis vi ikke gjør det, så er sannsynligvis ikke filmen noe bra likevel.»

I 12 Angry Men blir vi kastet rett inn i et juryrom, etter at rettssaken er ferdig. Den neste halvannen timen følger vi diskusjonen. Alle synes saken er opplagt, utenom en person. Stemningen bølger frem og tilbake mellom 12 klart definerte karakterer.

Temaet i filmen er hvordan det er mulig å komme frem til sannheten i en verden som ikke er perfekt. Følelser og fordommer er en del av prosessen for å komme frem til konklusjonen, på godt og vondt. Til sist blir filmen en hyllest til fornuften og demokratiet.

Manuset er så tett at det knapt er mulig å tvinge et barberblad inn mellom replikkene, og skuespillerne (blant annet Henry Fonda) gjør materialet til sitt eget. Gode samtaler, interessante temaer og karakterer er alt som skal til for å skape en film hvor jeg sitter helt ute på stolkanten.

De siste årene har TV-produsenten Tom Fontana prøvd, uten videre hell, å lage en TV-serie basert på jury-arbeid. Både Veronica Mars og Dead Zone har laget episoder basert på 12 Angry Men.

Gjennom hele karrieren spilte Henry Fonda den rettskafne og gode, med få unntak. Merkelig nok er Once upon a time in the west av Sergio Leone den filmen jeg, og sannsynligvis mange yngre filmentusiaster, forbinder han med i dag. Der spiller han amoralsk og brutal revolvermann, på tvers av sitt image.

Filmen er en voldsopera med smektende musikk av Ennio Morricone. Den både hyller og river den klassiske western-filmen. Kynismen og sentimentaliteten vandrer hånd i hånd. Sergio Leone bruker lang tid på å komme til sluttduellen, men vandringen gjennom hans audiovisuelle verden er vel verdt innsatsen.

Jeg har sett filmen flere ganger før, men to-disks utgaven jeg lånte inneholdt mye ekstra snadder. Once upon a time in the west har kilt seg mer fast i hjernen min enn det meste jeg har sett. Mange av 70-tallsheltene i Hollywood har blitt tydelig påvirket av filmen, særlig ser jeg mye av Sergio Leone i Francis Coppola. Kill Bill har også en spaghetti-western rytme til tider.

Faren med tre klassikere på rappen er en irritasjon over middelmådigheten jeg regner med å se de neste ukene.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: