Archive for juni 4, 2006

Bossanova pop

En ny playlist tar form på iPoden om dagen, bossanova pop. Under følger en beskrivelse og lenker til musikk som passer perfekt til en fin sommer.

Den utslagsgivende grunnen til at det ble en egen playlist var samlingen med mp3-filer av Isabella Antena på 3hive denne uken. Musikken er som konfektsjokolade, utsøkt og umulig å la ligge. De ni låtene danner den første av 3 søyler i listen.

På biltur for å spise fiskesuppe i Langesund spilte en kamerat sine favoritter. Plutselig dukket det opp en låt jeg gjorde høylytt oppmerksom på at var iørenfallende. En time senere dukket det opp en ny sang jeg entusiastisk ga min tilslutning til. «Det er samme band», fikk jeg høre. På vei hjem igjen var ble jeg oppmerksom på en tredje sang. Jammen var ikke den også fra den samme gruppen. Dermed tydet alt på at jeg hadde funnet en ny favoritt.

Bandet heter 2raumwohnung. Den siste platen deres, Melancholisch Schön, inneholder pop i latinsk stil, samt noen remixer av gamle låter i bossanova-takt. Hele dette albumet er den andre søylen i playlisten.

Nouvelle vague har jeg omtalt tidligere. Dagens Næringsliv skrev om dem for en stund siden. De tar rockelåter og popper dem opp med sløye latinske rytmer. De har en ny plate rett rundt hjørnet. I mellomtiden kan kanskje disse versjonene av Tuxedomons In a manner of speaking og Clashs Guns of Brixton gi en idé om hva de gjør. Her tappes alt på bossanova-listen min.

For å variere litt tar jeg med et par låter av den franske sangerinnen Camille. Hun er en av flere vokalister i Nouvelle vague. Fra hennes siste solo-plate tar jeg Ta Doleur og noe med Nouvelle Vague-stempelet på seg. Og sjekk videoen på siden hennes. Smart, pen og fransk uten å ta seg selv for alvorlig. Lurer på om det er på tide å innføre min egen lille ukens dame.

Okay, Camille passer ikke helt inn i temaet, men det er min liste. For at hun skal få selskap slenger jeg også med et par sanger av en annen dame som gir franskpop-assosiasjoner, April March. Keep in touch og Poor Lola gir en passe sløv stemning.

Summen av dette er noe i nærheten av den ultimate sommermusikken for en rolig kveld med interessante samtaler over noe mat og et glass vin. Noen andre forslag til denne typen easy listening pop?

Legg igjen en kommentar

Krim i kaleidoskop

Ingen grunn til å gråte over spilt TV-serie når vi har en nesten perfekt sesong å kose oss med. Jeg synes skrikingen over at noe man liker tar slutt kan bli litt for hysterisk noen ganger. Ta Boomtown. Rundt 20 episoder med krimhistorier fortalt på en usedvanlig oppfinnsom måte som møtte sitt endelikt i 2003.

Mest iøyenfallende med serien er at hver episode er fortalt i en Rashomon-stil. Den japanske regissøren Akira Kurosawa lagde i 1950 en film som fortalte en historie om en voldtekt og et drap fire ganger, sett fra fire forskjellige perspektiver. Senere har tittelen på filmen blitt en betegnelse på det å fortelle en historie gjennom øynene til flere av de involverte.

I Boomtown sørger et rikholdig persongalleri for at vi blir kjent med forbrytelser i Los Angels på en svært interessant måte. Hvorfor en forbrytelse skjedde blir mer viktig enn hvem som gjorde det.

Alle involverte i etterforskningen får sagt sitt: Ambulansesjåføren som kommer først, politiet på gaten, detektivene som leder etterforskningen, statsadvokaten og den nysgjerrige journalisten. Noen ganger slipper også forbryterne til. Den fulle oversikten får tilskueren først når siste bildet toner ut. Et hovedtema i serien blir hvordan man kan vite sannheten med begrenset informasjon.

Skuespillerne gjør en fantastisk jobb. Mange av dem har jeg ikke sett før, men det er ikke et svakt kort i ensemblet. Neal McDonough som tøff statsadvokat på randen av sammenbrudd leverer mer enn forventet. Noen husker han kanskje som Buck i Band of Brothers. Jeg synes det er rart at han ikke har fått flere store roller.

Byen Los Angels som karakter er også en spesiell egenskap ved serien. Tittelen er et kallenavn på englenes by. Kredittsekvensen på starten viser et sammendrag av områdets historie. Det hele gir assosiasjoner til krimforfatteren James Ellroy.

Kun i de siste episodene begynner teknikken å føles uttværet. Her ser vi ulempen ved sesonger på 22 episoder. Vanskelighetsgraden er hevet adskillig ved å fortelle historiene så ambisiøst. Andre sesong knakk sammen når de fortalte historiene mer tradisjonelt. Flere kortere sesonger på HBO hadde nok gjort at Boomtown kunne vart lenger, men jeg er glad for det som ble produsert.

Jeg ble svært glad i denne serien mens jeg bodde i USA i 2002. Første sesong gikk på TV2 for en stund siden og er tilgjengelig på DVD.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: