Djevelske kinesiske kokker

Omtalen av den japanske tegneserien Iron Wok Jan har ligget i den elektroniske skuffen min et par måneder. Utgiveren var ikke å finne på internett en stund, så jeg tok ikke sjansen på å skryte av mangaen før alle bøkene var på plass i hyllene mine. I dag ble attende og foreløpig siste boken kjøpt inn.

Nå påstår riktignok de jeg har beskrevet serien til at kun jeg er gal nok til å lese om kinesiske kokker i tegneserierformat. Fyren bak disken på Outland motbeviste dette ved å entusiastisk si at Iron Wok Jan var solid og bra.

Temaet er altså dramatiske kokkekamper. Steking og brasing blir tegnet i et action-format som minner om de råeste Hong Kong-filmene.

I sentrum står kokken Jan, med et utseende som en tenåringsutgave av Jack Nicholson på sitt mest djevelske. Han er en typisk japansk mannlig hovedperson, full av selvsikkerhet og opprørstrang, godt over grensen til å oppføre seg som en drittsekk. Hans kokkestil blir holdt opp mot rivaler, noen av dem koker med hjertet og andre er rene skurker.

Personligheten til hver karakter viser seg i oppskrifter, ingredienser og metoder de bruker. Noen av konkurransene kunne få den mest hardhudede til å vurdere å bli vegetarianer. Og dyrebeskyttelsen ville reagert hvis NRK hadde vist tilberedelsen av noen av disse rettene.

Morsomst er det at alle bøkene renner over av informasjon om kinesiske mattradisjoner og oppskrifter. Jeg kjenner mye igjen etter å ha spist i Kina og jeg skjønner bedre en del av det jeg fikk servert.

I en historie er målet å lage de beste vårrullene. Jan er sistemann ut og sier til kokkelærlingen han har jobbet sammen med at hans oppskrift vil få den som spiser retten til å vrikke og vri seg som om de danser.

Når kokkeguruen som er dommer spiser vårrullen skjer nettopp det. Han reiser seg, gjør grimaser og hopper rundt. Her må de overdrive, tenkte jeg. Forklaringen fikk meg til å le høyt, fordi den lignet veldig på en tilsvarende matopplevelse jeg hadde på dumplingrestaurant i Shanghai.

Forklaringen var at vårrullen inneholdt en suppe. Så snart den ble tygd tøt en glovarm væske ut i munnen og nedover halsen. Godt og vondt.

Mest interessant var det at tegneserien avslørte metoden for å få til mesterverket. Deigen blir fylt en gelatin basert på hønseføtter pakket inn i yu-yuba membran. Når vårrullen friteres smelter gelén til en deilig suppe.

Ekstreme eksempler på matlaging blir tatt helt ut til grensen for det hysteriske, noe som gjør historiene morsomme. I hver bok ender jeg opp med flere magelatterbrøl, noen ganger på grunn av den rå humoren, men vel så ofte fordi karakterene blir tatt på kornet eller oppskriften er så spektakulær.

Blant favorittegneseriene mine nå er det altså en som handler om brettspillet Go og en om matlaging. Hva blir det neste japanerne klarer å finne på? En dramatisk historie om curling?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: