Archive for juni 14, 2006

Flukt til fortiden

Hver gang jeg ser en film som kan være kandidat til å komme på listen min over årets beste, skriver jeg den opp. Etter å ha sett Don’t come knocking strøk og ommøblerte jeg en del. Filmen var så god at den snudde opp/ned på inntrykket av filmåret mitt så langt.

Regissør Wim Wenders har laget mange solide, underfundige filmer tidligere, men det er noe nytt jeg setter pris på i Don’t come knocking. Sam Shepard har bidratt til manuset. Han er en solid skuespiller som i det siste har konsentrert seg om å skrive teater. Tonen i filmen er gjenkjennelig Wim Wenders, men teksten inneholder en kul absurditet som minner meg om Hal Hartley i hans velmaktsdager på 90-tallet.

Historien handler om en tabloid-vennlig skuespiller med en karriere som western-heltpå hell. En dag stikker han av fra en filminnspilling med en forsikringsagent i hælene. Forvirret reiser gamlingen av gårde for å oppsøke fortiden i form av mor, eks-kjærste og mulige barn.

Skuespillerne i filmen er ansikter jeg skulle ønske vi hadde sett oftere på lerretet. Foruten Sam Shepard i hovedrollen, så gjør kona hans, Jessica Lange, en bedre innsats enn i Broken Flowers. Sarah Polley er en personlig favoritt fra jeg så henne for første gang i Exotica.

Folk oppfører seg ikke helt som ventet, det er tydelig i dialog og kroppsspråk at det foregår mer enn en ting inne i hodet deres om gangen. Og det tilfører filmen adskillig humor. Irrasjonell oppførsel og absurditet til tross, alt virker følelsemessig logisk.

Mangel på kommunikasjon gjør at lyd og bilde må fylle ut der ordene svikter. Fantastiske bilder fra et mytisk cowboy-landskap, forfallene byer og et spennende soundtrack uten klisjeer skaper en god stemning.

For å feie all tvil av banen om hva jeg mener, en sekser på terningen. Ingenting mer å si om den saken.

Legg igjen en kommentar

Livsstilskommunisme

For første gang på nærmere femten år var jeg på politisk debatt. Gøy å se hva ungdommen diskuterer i dag, tenkte jeg. Og egentlig var det ganske underholdende og litt tankevekkende.

Mimir fra Rød Ungdom hadde en elegant løsning på alle angrep. Leiaren ville ikke forsvare noen andres kommunisme eller bruke konkrete eksempler, bare det han kalte Mimir-kommunisme. Prinsipprogrammet til RV lo han bare bort når det ble for absurd.

Makan til individualisme og livsstilskommunisme!

Det blir plent umulig å diskutere med noen som ikke ønsker å ta ansvar for noe i fortid eller fremtid. Alt blir en tirade av indignasjon over det som er trist og leit. Mimir fyrte av noen bisetningsvitser for å late som om han ikke tok seg selv alt for høytidelig. Liv Gulbransen bannet for å vise at hun var folkelig.

Vampus var best når hun fortalte historier om møter med mennesker i Bosnia og på Cuba, men hun klarte ikke helt å følge opp dette i konklusjonene. Fortellingen ga imidlertid meningene hennes en personlig vinkling som jeg savnet hos de andre deltakerne.

Torbjørn Røe Isaksen var ypperlig. Han klarte å bevege seg på flere nivåer. Fra skoledebatthumor til ideologi, fra det abstrakte til det konkrete.

Til ære for de revolusjonæres antydninger til et politisk program, siterer jeg Halfdan Rasmussens ‘Noget om Tusindårsriget’:

Hvis alle folk gik rundt og lo
i nissetøj og snabelsko
og spiste stenfri kirsebær,
blev verden bedre end den er.

Og hvis, såfremt, ifald enhver
gik dydig ind i Frelsens Hær
og slog en harpe eller ti,
blev livet fuldt av poesi.

Men sagen er nok bare den
og bare den og den igen,
at hvis vi alle kom i flok
så var der ikke harper nok.

Liberaleren, Liberalist? Javisst!, Mimir og Meningspolitiet har skrevet om debatten så langt i dag.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: