Bra kjendisrumper på TV

Mihoes serie mot kjendisrumper på blogger har gjort at jeg har klødd etter å starte en egen serie med hyllester til kvinnelige kjendiser. Vanligvis er jeg temmelig slapp med å kaste meg over bilder av halvnakne damer og jeg har dårlig samvittighet for å bruke for lite tid på porno. Foruten en fascinasjon over Kents fredagsspalte, er temaet ganske kjedelig både i bloggosfæren og andre steder.

På nitti-tallet syntes jeg riktignok Loaded var ganske gøy. Et blad fylt med halvnakne damer, fotball og gonzo-reportasjer fra fyllturer verden rundt under mottoet ‘for men who should have known better’ var i hvert fall sjarmerende da. Jeg har en følelse av at magasinet har tapt seg i det siste, basert på blaing på Narvesen.

Og hva blir vi servert i de ledende internasjonale mannfolkbladene i dag? Som Rufus Wainwright så treffende sier det i ‘Oh What a World’: Men reading fashion magazine! Oh, what a world we seems to live in. Straight men…’ Han burde vite det.

Nå skal det innrømmes at noe av min hyllest til Kents artikler skyldes at han noen ganger skriver om ting som sannsynligvis bare vi to i hele Norge synes er morsomme. Og så spør jeg meg selv hvorfor hans fredagsposter for meg stiller i en særklasse.

Til tross for en noe rufsete språkføring til tider (selv pugger jeg språkspalten til Hegge hver dag før jeg går på jobb), så skriver Kent smart og morsomt. Den nådeløse selvironien gjør at han kan klemme til litt ekstra uten å fornærme. Og så har han usedvanlig god smak.

Tonje gjorde meg også oppmerksom på at Kent bestandig snakker om medieskapte personer. Min favoritt Camille Paglia, snakker ofte om personae, i betydningen masker, når hun analyserer populærkultur. Hun er bevisste på at det vi ser gjennom media ikke er virkelige mennesker, men skapte projiseringer.

Med fare for å bli norsklæreren som analyserer noe i hjel, noe av denne bevisstheten ser ut til å ligge bak beskrivelsene av fredagsrumpen også. Mannsgrisen Kent skriver en langt mer interessant dekonstruksjon av det mannlige blikk enn feministisk teori og indignasjon.

Problemet med andre fuskere i faget er at deres insistering på å vise frem smarte og pene jenter blir hakket kjedeligere enn kvinnegruppa Ottar. Sleng på en klype lovsanger til friheten og den feminime essens, så ender man opp med enn uspiselig suppe.

Så da tar jeg en oppsummering av TV-sesongen sett med Tor Andres kjendisrumpe-briller:

Starbuck er den kuleste personen i Battlestar Galactica. ikke Boomer. En sigartyggende blondine med kort hår i slaskete uniformer som banner som en sjømann på landlov. Kjønnsroller ser ut til å ha tatt et skritt til siden i denne ypperlige science fiction-seriene.

President Roslin er heller ikke helt borte, en kvinnelig politiker som får lov av manusforfatterne til å trå feil, i motsetning til den urkjedelige kvinnelige presidenten i Commander in chief.

Veronica Mars fortjener en lengre omtale senere, men pokker for en tøff dame. Halvveis ut i andre sesong er kynisme, tøffhet og mykhet perfekt balansert i en historie som virkelig overbeviser. Det hjelper at persongalleriet rundt henne drar mer av lasset. Serien kan fort gå forbi Battlestar Galactica på min toppliste for året.

Etter et par slappe sesonger har Smallville virkelig tatt seg opp. Buffy-forfatter Stephen Knight skriver dårlige episoder, men jeg tror han bidrar med å binde sesongen bedre sammen (han står som produsent): Sippe-Lana har frigjort seg fra Clark og falt i favnen til Lex Luthor, James Marsters (Spike) spiller nådeløs skurk og mytologien blir skjøvet frem. Dette er ikke Superboy jeg leste når jeg vokste opp!

Kjendisrumpe-prisen går til den alltid like tøffe reporteren Chloe. Lois Lane er ikke helt der enda.

Bones har utrolig bra karakterer. En kald, logisk kvinnelig antropolog med følelsemessige forstyrrelser er nesten House light. Partneren er en empatisk, åpen FBI-agent med ønske om å snakke ut om ting. Kjønnsrollemønstrene blir litt snudd på og energien gnistrer i scenene med hovedpersonene. Resten av gjengen i detektivserien er også interessante.

Noe riktig må det være med dialogen, men jeg skulle hele tiden ønske den var enda skarpere. Historiene er patetiske og forutsigbare. Som vitenskap virker antropologi begrensende på hvordan serien kan utvikle seg.

Til ære for kvinnelige lesere lar jeg Emily Deschanel og David Borreanaz dele kjendisrumpen for denne TV-serien. Gode, gamle Angel passer godt i rollen, selv om kvaliteten på manus må heves en del for å havne på min må-se-liste.

Moralen er at det er forskjell på gode og dårlige kjendisrumpe-artikler, og at bevisstheten om forskjellen ikke nødvendigvis gir en god artikkel om emnet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: