Klassikere gjør meg kresen

Til tross for frenetisk DVD-titting de to månedene jeg satt husvakt for en kamerat med omtrent like stor samling som meg, lå det fremdeles en uoverkommelig høy bunke med ‘må se’-filmer igjen på slutten av husbesøket. Lån av et assortert utvalg klassikere var eneste løsning. I helgen kom jeg meg i gjennom tre DVDer det begynner å bli på tide å levere tilbake.

«Problemet med dagens Hollywood er ikke at så mange av filmene de trykker ut er basert på formler; det er at så mange regissører tar helt greie formler og ødelegger dem med dårlig filmhåndverk», sier filmkritiker Stephanie Zacharek i en pisslunken omtale av den nye utgaven av The Fast and the Furious.

Mission Impossible 2 var (i motsetning til siste årgang) en temmelig middels affære, rett og kjedelig hvis det ikke hadde vært for regissør John Woos resirkulering av egne action-opptrinn. Muligens har jeg hørt at historien var basert på Notorious av Alfred Hitchcock, men etter å ha sett originalen falt vurderingen min av Tom Cruise-eposet minst et par hakk.

Handlingene er temmelig identiske. En agent bruker en kvinne av tvilsom karakter for å forføre en fyr som har planer om djevelsk bruk av masseødeleggelsesvåpen. Flere scener er identiske, som bilscenen hvor hovedpersonene prøver hverandre ut og et farlig møte under et hesteveddeløp.

Spenningen skapes av at agenten og kvinnen blir forelsket. Det gjør det komplisert å ikke bare sende kvinnen inn i løvens hule, men å gifte henne bort til skurken.

I ny-innspillingen er den følelsemessige innsatsen lavere enn i originalen, mer som i treern. Originalen derimot skreller bort all overfladisk action for å konsentrere seg om det vesentlige. Plottet er perfekt skrudd sammen. Cary Grant og Ingrid Bergman kaster ikke bort tiden på å forklare plottet, Hitchcock viser oss hva som skjer, i stedet for å forklare alt. Notorious hører til den mest sentrale delen av regissørens verk.

Klassikere og filmer fra andre kanter av verden avslører hvor langtekkelig og merkelig mange moderne Hollywood-filmer er konstruert. Musikkvideoklipping hjelper lite, når dramaturgien tvangsmessig lages som i en TV-episode hvor alt mates til publikum med teskjeer. Og likevel henger fortellingen ofte ikke sammen.

Sam Hallgren fra Filmspotting har sett en dum komedie, men likte den ganske godt. Noe av grunnen tror han var at han fant den tilfeldigvis på TV, etter at det hadde gått 15 minutter:

«Jeg har følgende anbefaling til filmregissører: Ta manuset du skal å filme. Kast de 20 første sidene. Vi finner ut av det. Jeg lover. Og hvis vi ikke gjør det, så er sannsynligvis ikke filmen noe bra likevel.»

I 12 Angry Men blir vi kastet rett inn i et juryrom, etter at rettssaken er ferdig. Den neste halvannen timen følger vi diskusjonen. Alle synes saken er opplagt, utenom en person. Stemningen bølger frem og tilbake mellom 12 klart definerte karakterer.

Temaet i filmen er hvordan det er mulig å komme frem til sannheten i en verden som ikke er perfekt. Følelser og fordommer er en del av prosessen for å komme frem til konklusjonen, på godt og vondt. Til sist blir filmen en hyllest til fornuften og demokratiet.

Manuset er så tett at det knapt er mulig å tvinge et barberblad inn mellom replikkene, og skuespillerne (blant annet Henry Fonda) gjør materialet til sitt eget. Gode samtaler, interessante temaer og karakterer er alt som skal til for å skape en film hvor jeg sitter helt ute på stolkanten.

De siste årene har TV-produsenten Tom Fontana prøvd, uten videre hell, å lage en TV-serie basert på jury-arbeid. Både Veronica Mars og Dead Zone har laget episoder basert på 12 Angry Men.

Gjennom hele karrieren spilte Henry Fonda den rettskafne og gode, med få unntak. Merkelig nok er Once upon a time in the west av Sergio Leone den filmen jeg, og sannsynligvis mange yngre filmentusiaster, forbinder han med i dag. Der spiller han amoralsk og brutal revolvermann, på tvers av sitt image.

Filmen er en voldsopera med smektende musikk av Ennio Morricone. Den både hyller og river den klassiske western-filmen. Kynismen og sentimentaliteten vandrer hånd i hånd. Sergio Leone bruker lang tid på å komme til sluttduellen, men vandringen gjennom hans audiovisuelle verden er vel verdt innsatsen.

Jeg har sett filmen flere ganger før, men to-disks utgaven jeg lånte inneholdt mye ekstra snadder. Once upon a time in the west har kilt seg mer fast i hjernen min enn det meste jeg har sett. Mange av 70-tallsheltene i Hollywood har blitt tydelig påvirket av filmen, særlig ser jeg mye av Sergio Leone i Francis Coppola. Kill Bill har også en spaghetti-western rytme til tider.

Faren med tre klassikere på rappen er en irritasjon over middelmådigheten jeg regner med å se de neste ukene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: