Er Norge klar for å bidra i Darfur?

Norske militære har tydeligvis liten lyst til å dra til Sudan for å sikre freden i en FN-styrke. Debatten er i ferd med å spore av. I avisen har det stått innlegg med folk som har advart mot sykdom og vanskelige klimaforhold. Greit nok, men det må da være overkommelige problemer for soldater som det er for frivillige organisasjoner.

Antydningene om at norske soldater kan måtte skyte barn virker også temmelig overspilt. Dette er et stort problem i sør og noen naboland, men ikke særlig sentralt i Darfur. Overspill og krisemaksimering er et dårlig utgangspunkt for å komme frem til hva Norge bør bidra med.

Likevel er det et godt poeng at nordmenn må regne med å bli involvert i trefninger hvis vi vil være med å skape fred. Og konflikt med barnesoldater vil være en hard nøtt å knekke for vårt eget selvbilde. Henrik Hovland beskriver godt utfordringen i en kommentar i Memo om barnesoldater under beskyttelse av heksedoktorer:

«Å skyte varselskudd i lufta kan ha motsatt effekt av den tilsiktede. [De] kan tro at nordmennene bommer, bli styrket i sin tro på at de er blitt skuddsikre, og dermed bli enda mer motiverte til å gjennomføre et angrep.»

Skal vi dømme etter reaksjonene på Erik Solheims pragmatiske kommentarer til at ledere i Sudan kjøper seg fri fra angrep på landsbyer fra Herrens Motstandshær (med noen av verdens råeste barnesoldater), tviler jeg på at Norge er klar til å gå inn med styrker i et konfliktfylt område.

De som blir moralsk oppbrakt kan tenke litt over alternativet: Å forsvare sivil befolkningen militært mot angrep fra barnesoldater. Resultatet vil nok være noen lik i lasten, både soldater, mindreårige og sivilbefolkning.

Jeg synes kommentarene om at ressursene til militæret ikke står i forhold til ambisjoner om utenlandsoppdrag virker mer fornuftig enn en del andre klager. Gjentatte nedskjæringer får selvsagt konsekvenser for evnen vår til å hoppe inn i kompliserte fredsbevarende oppdrag.

Skeptikerne har også rett i at FN har hatt en uheldig hånd med ledelse av denne typen operasjoner. Nordmenn kan selvsagt ønske seg at verdensorganisasjonen var en garantist for fred, men erfaringene fra for eksempel Rwanda er langt fra positive. Norge har en tendens til å diskutere et ideelt FN fremfor virkeligheten, som Janne Haaland Matlary påpeker i Aftenposten i dag.

Til sist har vi et vesentlig hinder for å få Darfur-styrken til å lette: Sudans regjering nekter å ta i mot den. I dag hadde FN måttet invadere for å bidra i området.

Jeg støtter fremdeles norsk deltakelse, men det er viktig at alle som gjør det er klar over problemene og konsekvensene. Soldater som kommer i hardt vær og må ta vanskelige avgjørelser trenger støtte hjemmefra. En del reaksjoner etter angrepet i Afghanistan gjør nok at mange er skeptiske til å delta i fredsbevarende styrker.

En ting er sikkert, spådommen min om at fred var langt unna til tross for fredsavtale har slått til. Ingen ser ut til å ville etterleve den. Et foreløpig tiltak for å hjelpe på situasjonen er å støtte den underfinansierte styrken til Den Afrikanske Unionen med penger.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: