Archive for juli, 2006

Sentimental indisk gangster

Følelsene blir så intense i Gangster at et vestlig publikum må krafse urolig etter ironien. I forhold til vanlig Bollywood er imidlertid dette som en independent film å regne. Den er laget av et lite studio av aktører på vei opp mot stjernehimmelen. Derfor har Gangster valgt uvante løsninger.

En indisk jente i Seoul er hard på flasken på grunn av en traumatisk fortid. Hennes eneste trøst i utlendighet er en kafé-syngende kjekkas. Tittelen på filmen gir en klar antydning om hvilke problemer det nye kjæreste-emnet kan vente seg.

Bollywood pleier å være omstendelig og forutsigbar i historien. Overraskelsen er ofte mer i hvordan et rikholdig utvalg av klisjéer puttes sammen enn plottet i seg selv. Gangster har flere overraskelser, selv for en genrebevisst seer.

Prologen er et skuddrama. Når vi blir brakt tilbake til forklaringen på hva som skjedde, blir vi hele tiden brakt litt ut av balanse. Noen ny Sarkan er dette ikke. Vekten ligger på kjærlighetshistorien.

De poppete sangnumrene er fri for absurde danseopptrinn og svingom i alpene. Musikken bringer handlingen fremover, den gir nye opplysninger. På en måte kan det minne om montasjene som har blitt en så dominerende erstatning for musikalnumre i Hollywood, med den fordel at musikken passer til handlingen og er mer enn følelsesmessig ettervirkninger av den egentlige handlingen.

Deler av dialogene virker mer fremmedartet og stilistiske enn musikalnumrene. Bollywood hyrer gjerne egne forfattere til å ivareta de følelsemessig mest intense øyeblikkene. Siden historien, regien og musikken følger en mer vestlig rytme, blir dette tydeligere i Gangster.

Så følelsene er store og rene. Jeg får si som for en grøsser av typen Seven, er du sikker på at du tåler det? Det hadde nok vært en fordel om replikkene hadde blitt tonet litt ned for å balansere mot resten av tonen i filmen, men helheten er effektiv. Og det er gøy å endelig være med fra starten for to mulige store indiske stjerner, for Emraan Hashmi og Shiney Ahuja kan nå langt.

Klippet over er fra et stykke uti filmen når hovedpersonen delvis mot sin vilje må flykte med gamlekjæresten. Det viser hvor effektivt musikk blir brukt for å fortelle historien i Gangster.

Filmen vil bli vist på Bollywood-festen 12. og 15 august.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Røttene til Ringenes Herre

Så snart jeg hadde lest Ringenes Herre første gang, en gang på slutten av 70-tallet, saumfarte jeg Skiens bibliotek etter mer materiale om J. R. R. Tolkien. I en bok sto det at bokserien var inspirert blant annet av et gammel-engelsk verk, Beowulf, om en vikingehelt som slåss med monstre.

Optimistisk troppet jeg opp på en av byens tre bokhandlere og forlangte å få kjøpt denne boken. Damen bak kassen så tvilende på meg. Hun hadde aldri hørt om den. Den obsternasige guttungen foran henne insisterte på at det virkelig fantes en bok med dette navnet. Etter å ha slått opp i noen lister (dette var før datamaskinen hadde gjort sitt inntog) fant hun overrasket en bok med kvadet i.

Neimen om jeg vet hva jeg fikk med meg under lesingen. Noe sitter klart igjen. Historien var spennende og strukturert rundt tre kamper mot demonen Grendel, et kvinnelig vannmonster og en drage som vokter en gullskatt. Litt som i første Mosebok, må leseren vasse i gjennom slektstavler, anakronistiske opptrinn og merkelige digresjoner.

Den elegante oppbygningen, gjentakelsene og nostalgien over et svunnet tideverv i ferd med renne ut var nok mindre klart for gutten i meg. Melankolien over en tapt tid er lett å kjenne igjen fra Tolkien nå. Grendel gir assosiasjoner til troll og orker. Personligheten til dragen ligner på Smaug.

For noen år siden hørte jeg om den nye oversettelsen til Nobel-prisvinner Seamus Heaney. En opplesning jeg nylig kom over på nettet overbeviste meg om at boken var verdt å ta opp igjen. Kan det tenkes noe bedre enn å høre lest opp enn gamle kvad? Det er vanskelig å få med seg all mening, men rytmen i teksten er som musikk.

Å lese noe fremmedartet og litt tungt er en god øvelse for å holde hjernen i form. Når kjernen er en så underholdende historie at Hollywood kaster seg over den med et stjernelag, blir innsatsen godt belønnet.

Gjensynet med Beowulf var som å treffe en gammel venn. Seamus Heaney har engasjert oversatt kvadet med et klart blikk for hva moderne lesere forventer, kraften i originalen og restene av gælisk han hørte hos sine irske besteforeldre.

Resultatet er en tekst som krever litt ekstra konsentrasjon, men som gir mye glede igjen i ur-historien om helten Beowulf, kraften i språket og ekkoet til Ringenes Herre. I engelsktalende land blir skolebarn påtvunget teksten i tidlig alder, men i Norge kan vi kose oss med historien uten å krype over den terskelen en bok lest på skolen er.

Legg igjen en kommentar

Å leve i en verden med Supermann

Aviser må i disse dager ha en kommentar på kultursiden for å forklare fenomenet Supermann, gjerne med en viss tvil om han er særlig relevant i dag. Mer lønnsomme superhelter – som Spiderman, X-men og Batman – har stort sett blitt forvist til lanseringsjournalistikk og anmeldelser. Dermed har kommentatorene selv bekreftet at Supermann er den eneste av de store tegnerserieheltene alle har en klar idé om.

Supermann vender tilbake til det nye årtusenet, i motsetning til Batmann som begynner. Filmskaper Bryan Singer har valgt å bygge videre på de to første filmene nesten alle kjenner fra 70-tallet. Tonen, handlingselementer og karakterer kjennes igjen.

Valget er spennende og dristig, men bidrar til å skape de to største svakhetene. Clark Kents tur i verdensrommet for å besøke hjemplaneten Krypton og Lex Luthors ondskapsfulle plan virker totalt idiotiske. De blir aldri forklart på en troverdig måte. Etter de første minuttene hvor vi ble presentert for dette var jeg klar for en fiasko.

Når i tillegg Lex Luthor spilt av Kevin Spacey er det svakeste punktet blant skuespillerne, truer hele nostalgi-trippen min med å rase sammen. Folk i dag er vokst opp med Smallville på TV hvor erkeskurken er den dypeste og mest interessante karakteren. Da nytter det ikke å komme trekkende med en overspillende Kevin Spacey som tror han er morsom på autopilot.

Så snart det blir litt action er det mulig å overse svakhetene. Bryan Singer har blitt langt bedre til å lage smell og bang siden den første X-man.

Dramaet er imidlertid filmens største styrke. Grunnen til at Supermann har gjort det noe dårligere enn spådd kan nok være at rytmen i filmen ligger nærmere en 70-tallsfilm. Folk forventer mer action i en popcorn-film.

Alle superbragder får en fantastisk visuell utforming, men hjertet i filmen er å finne ut hvordan Supermann innfinner seg med å være helt på sin adopterte planet Jorden. Og hvordan menneskene kan leve i en verden med en superhelt.

Bryan Singer sa i fjor at han var inspirert av tegneren Alex Ross. Det er lett å se i hvordan Supermann flyr, svever i verdensrommet og løfter tunge gjenstander. Riktignok er superhelten eldre i bildene til Ross, men positurene er de samme: Malt som en romersk gud i klassiske malerier.

Et av gjennombruddene for tegneren var samarbeidet med Kurt Busiek på Marvels, en historie som viste Marvel-superhelter sett gjennom øynene på vanlige mennesker. De fulgte opp med å lage sin egen dekonstruksjon av tegneserie-mytologi gjennom Astro City.

To inspirasjonskilder er dominerende i Superman Returns, 70-tallsfilmene og spørsmålet om hvordan det egentlig ville vært å leve i en verden med superhelter. Nostalgi skaper mange små øyeblikk, men historieelementene som støtter seg på originalene fungerer ikke. Mer av den vellykkede moderne mytologien hadde vært bedre.

Det er klart vi trenger en heroisk superhelt å se opp til og føle oss fremmedgjort sammen med. Bryan Singer måtte tatt klarere valg i hva han ønsket å vise for å lykkes helt med å bringe Supermann til nye generasjoner. Dessverre kan jeg ikke gi filmen så bra karakter som gutten i meg skulle ønske.

Legg igjen en kommentar

TV om to år fra 25 år inn i fremtiden

Kunne vi få en norsk variant av denne ypperlige idéen for TV-komedie? Et dokumentar-program 25 år inn i fremtiden om det som skjer om to år. BBC står for moroa.

Legg igjen en kommentar

‘Millennium actress’ på 25 ord

Rosebud-anime. 500 års japansk meta-historie gjennom fantasien til skuespiller som har vært øyenvitne til forrige århundre. Regissør Kon er et sikkert kort for voksen tegnefilm.

Legg igjen en kommentar

Norge verdens mest proteksjonistiske

De danske samfunnsforskerne på bloggen Punditokraterne har laget en modell til å måle avstand i WTO-forhandlingene. Metoden er å lage en skala som gjøre det lettere å sammenligne land:

Hvis man ordner vores overordnede frihandelsmål pædagogisk på en skala fra 0 til 100, giver det et vist simpelt overblik over, hvem der ville hvor meget. På skalaen er ‘0’ er et land, der ikke vil andet end at have fuld ret til at lukke sine markeder og støtte sit landbrug, mens ‘100’ er et land, der vil afskaffe alle former for støtte og handelsbarrierer.

Når de sammenligner alle deltagerne i Doha-runden kommer de til følgende konklusjon:

Bundskraberen var Norge med en score på 33, mens topscoreren – det mest frihandelsorienterede land i WTO – viste sig at være Colombia med en score på 80. Begge lande var i det store og hele udenfor indflydelse, så spørgsmålet er i stedet, hvor de store spillere – Brasilien, Canada, EU, Indien, og USA – befinder sig på skalaen.

Artikkelen til danskene er en svært grundig analyse av de reelle interessene i WTO-forhandlingene.

Legg igjen en kommentar

Kampen om å synes synd på

Den flest synes synd på vinner kampen om mediaoppmerksomheten, og kanskje mer konkret støtte som bevilgninger. Kanskje er makten til å definere offerrollen den viktigste i dagens samfunn. For de det gjelder brukes den for å tilkjempe seg verdighet. Folk på utsiden bruker det for å holde grupper man føler ambivalens ovenfor i sjakk.

I 2002 fikk palestinerne inn noe i nærheten av en seier mot Israel. I godt over en uke klarer de å stå i mot en fullt utstyrt, veltrent hær med enkle geriljaknep i Jenin. Istedenfor å feire det som en imponerende bragd, ble det feilaktig solgt inn som en massakre av Israel mot en palestinsk landsby. Offerrollen var viktigere enn helterollen.

Nå har Israel lært. Ved å klage tegningen til Finn Graff inn for PFU har de signalisert til all verden at det er synd på jødene i Norge. Effekten av tegningen er dermed den motsatte av hva muligens tegneren ønsket. Istedenfor å klistre Olmert opp til en nazistisk leirkommandant blir man minnet på jødenes lidelser under den andre verdenskrig.

Hverken jøder eller palestinere har særlig sympati å hente fra meg ved denne typen manipulasjoner av opinionen, snarere tvert i mot.

Det å synes synd på noen grupper er så gjennomgående i det norske samfunn, at det sperrer for forståelsen av andre perspektiver. Nina Karin Monsen skrev i går en kronikk om prostitusjon som tok utgangspunkt i at både kunde og hore har fri vilje. Jeg ville tro artikkelen var en reaksjon på legitimeringen av prostitusjon som verdens eldste yrke og sosialarbeidere som ønsker å gi horer verdighet ved å kalle det en jobb.

Svært oppegående bloggere sier rett ut at de ikke forsto noen ting. Ingen argumenter, kun latterliggjøring var mulig for å møte kronikken. Jeg tror det er fordi Nina Karin Monsen nekter å se på prostituerte som et offer.

Å synes synd på noen forholder seg til empati som sentimentalitet til følelser. Det begrenser, kutter ut store deler av virkeligheten og objektiviserer følelser. Viktigst av alt, det er umulig å argumentere i mot. Valget er enten å la seg rive med eller bli satt utenfor diskusjonen.

Når en del Høyre-politikere i sommer har prøvd å stille spørsmål ved vedtatte oppfatninger om betydningen av å styre samfunnet etter hvem det er synd på, er det vanskelig å nå frem. De fleste synes frihet er skremmende. Det er mer behagelig å slippe unna egne valg ved å definere seg selv som et offer eller å synes synd på de som lever liv langt unna ens eget.

Livet er mye mer enn selvstendige valg, men da får man vise en bredere empati for andres livssituasjon enn å synes synd på dem.

På den annen side, for mye masing om frihet og egne valg beveger Høyre fra en konservativ til mer liberal tradisjon. Edmund Burke ville hatt langt større forståelse for folks frykt for å ta valg. Samfunnet må ha mekanismer for å skape trygghet, men da er ikke teppebombing av overføringer og ordninger som krever at man definerer seg som offer løsningen.

I et innlegg med mange tråder, så er den samlende idéen at det å synes synd på grupper er for dominerende i samfunnsdebatten. Det sperrer for andre synspunkter, samt gjør det vanskeligere å diskutere prioriteringer og løsninger.

Tillegg 29.07.06:

Hjorthen og Espen Andersen har skrevet svar på den anonymiserte kommentaren jeg hadde til innleggene deres om kronikken til Nina Karin Monsen. Jeg la igjen følgende kommentar på innleggene deres:

Det som fanget interessen min var at alle reaksjonene jeg så og hørte nektet totalt å gå i dialog med kronikken. Jeg synes for så vidt ikke Nina Karin Monsen traff så godt, men ser at hun ville imøtegå legitimiseringen av prostitusjon som yrke (jeg mener å huske at hun ble intervjuet om dette i Aftenposten før kronikken, selv om denne artikkelen ikke ligger på nettet).

Under diskusjonene om å forby sex-kjøp slo det meg at mange av argumentene om hvor skadelig og unaturlig prostitusjon er skulle tilsi at sex-salg også burde forbys. Forskjellen må ligge i at man mener de prostituerte ikke har et fritt valg, mens kundene har det. Ellers ville jo et totalt forbud vært det mest moralsk riktige og effektive.

Og bare for å minne om det, jeg er ikke for noen av forbudene.

I motsetning til et motinnlegg i Aftenposten på fredag tror jeg Nina Karin Monsen har medfølelse med de prostituerte, men kronikken mangler et element av å ‘synes synd’ på som føles fremmed i den norske samfunnsdebatten.

Jeg vet ikke om det jeg skrev egentlig var en kritikk deg og Espen en gang (da burde jeg skrevet det i en kommentar), det var mer et eksempel i en lengre artikkel på hvordan man kan stille seg utenfor mulighet til dialog ved å unnlate å gi uttrykk for anerkjente holdninger.

Til syvende og sist i innlegget ender jeg også opp med en temmelig ambivalent holdning til evnen til å ta fri valg.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: