Archive for juli 2, 2006

Bokbransjens tap av definisjonsmakt

Opprømte innlegg i avisen fra forlag og forfattere er ikke en kamp for at flere skal få lese et bredt spekter av bøker. Det er en kamp mot leserne fordi redaktørene merker at de er i ferd med å miste makten til å definere hva vi skal lese i Norge.

La oss slå fast at rapporten fra Konkurransetilsynet viser at det selges flere bøker og at interessen sprer seg over flere titler enn tidligere i 2006, det første året med ny bransjeavtale. Hverken mer eller mindre. Vox Populi demonstrer helt klart at forleggere og forfattere ikke påstår noe annet. Snarere tvert om, en rapport fra forleggerforeningen demonstrer at kjøpsmønsteret reflekteres i hva vi leser.

Påstanden fra kritikerne før bransjeavtalen var at økningen i salg kun ville komme bestselgerne til gode og at prisen på andre bøker ville stige. Dette har ikke slått til. Nå beveger diskusjonen seg over til andre temaer.

I et intervju i Morgenbladet denne uken (ikke på internett) sier redaksjonssjef Kari Marstein fra Gyldendal at hun er uenig i Konkurransetilsynets definisjon av smal litteratur:

«For meg er den smale litteraturen bøker som når et mer kresent publikum… Det vi på denne siden av bransjen ser, er at den kresne litteraturen, som ikke har solgt særlig godt, selger enda mindre nå under den nye konkurranseregimet.»

Aha… Problemet er altså at de titlene Kari Marstein er redaktør for ikke selger så mye som hun kunne ønsket. Og det er ikke nok kresne lesere i Norge lenger. Tragisk hvordan vi lesere forfaller, gitt. Vi er noen skikkelige tølpere.

For å kunne ta diskusjonen seriøst vil jeg vite akkurat hvor mange eksemplarer det er snakk om og i hvilken grad det er en generell tendens. Uten tall er dette bare vandrehistorier.

Egentlig har jeg en mistanke om at bokbransjen først og fremst er sur for at de ikke lenger kan styre hva publikum kjøper. Jeg ser på det som et fremskritt.

Legg igjen en kommentar

Mer bossanovapop på internett

Listen min med bossanovapop utvides ytterligere med prosjektet Eldissa, etter min mening langt bedre enn Nouvelle Vague. Forskjellen ligger i hvor elegant den opprinnelige musikken integreres med latinske arrangementer.

På veien til dette funnet kom jeg over en plate som bør høres til skrekk og advarsel. Kjente sanger fra Roling Stones og Bob Marley kjøres på full pine. Samtidig tvinges bossanova rytmeboksen inn i alle mellomrom. Bæljemusikk av verste støpning, selv om noen av de mest kjente låtene er uimotståelig som kuriositeter.

Nouvelle Vague har en tendens til å respektere new wave-musikken hakket for høyt. De stoler ikke helt på at bossanova-rytemene kan smelte sammen med originalene for å skape noe nytt og interessant.

Ta for eksempel Bauhus ‘Bela Lugosis Dead’ på det siste albumet. Et stemningsskapende forspill med kirkeklokker, kirkegårdsløping og vindsus beholdes nesten akkurat som i den opprinnelige sangen. Hvor ble det av lounge-musikken?

Motet svikter skuffende ofte på den nye platen fra Nouvelle Vague, noe som gjør at coverene blir litt pregløse. Likevel er den vel verdt en lytt.

Eldissa har i utgangspunktet en enklere oppgave ved å ta utgangspunkt i disco, men først og fremst er det bedre håndverk og større selvsikkerhet som får prosjektet til å lykkes så godt. Noen smakebiter er å finne på en webside for prosjektet.

Jeg fant forøvrig gruppen gjennom Pandora, en ganske morsom tjeneste med mål å gjøre det lett å finne ny musikk. Skriv inn en artist eller sang, så lager websiden en spesiallaget kanal med annen musikk i samme stil. Utvalget er stort og manuelt kategorisert av ansatte. Flere entusiastiske artikler har vært skrevet om Pandora de siste månedene.

Eksempelet med Eldissa demonstrer hvor bra det kan fungere, men som en musikktjeneste har systemet klare svakheter.

Etter å ha laget et 20-talls kanaler går jeg gjennom samme historie hver gang. Et par sanger treffer bra, så skjærer valgene ut i en retning jeg overhodet ikke liker. Det er fullt mulig å styre Pandora inn på en smalere sti igjen, men resultatet er ofte at de samme artistene spilles om og om igjen.

Kanalene blir enten for tilfeldig eller forutsigbare. Playlist eller shuffle på genre/hele samlingen er mye morsommere i det lange løp.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: