Archive for juli 3, 2006

Visuell vellyst i Bollywood

Dil Se er den første Bollywood-filmen som virkelig imponerte meg regimessig. Jeg har sett mye annet som har vært bra og underholdende, men regissør Mani Ratnam har mer enn blendende landskap og godt håndverk å by på. Han gjør ofte spennende visuelle valg.

De første 15 minuttene nærmer seg perfekte. En journalist blir levert på en togstasjon sent en natt. Han tror han er alene, forberedt på å måtte vente i flere timer i bitende kulde. Plutselig oppdager han en kvinne på perrongen.

Skuespilleren Sharuk Khan, en av de største indiske stjerneskuddene over flere år, skrur på sjarmen og tilbyr seg å kjøpe te. Mens han er borte kommer selvsagt toget og han står igjen med to kopper mens hans livs kjærlighet kjører inn i horisonten. ‘Dette må være verdens korteste kjærlighetshistorie’, sier hovedpersonen tørt.

Dermed bryter det ut i en av de beste Bollywood-sangen noen gang, Chaiyya Chaiyya. Spike Lee brukte den blant annet i The inside man. Musikken er jevnt over veldig bra. Mye av koreografien – om ikke i åpningsnummeret – er svært oppfinnsom og original. Noen av numrene forstrekker seg litt i tilnærmingen til mer moderne dans.

For de som måtte lure, kjærlighetsparet fortsetter å omgå hverandre i en jakt som strekker seg over de mest naturskjønne og øde delene av India. Etter pause skifter filmen fra romantisk komedie til en blanding av terrorist-thriller og drama. Uventet genreblanding er en av de mest fascinerende egenskapene ved indisk populærkultur for meg.

Ofte synes jeg de mer tragiske og realistiske Bollywood-filmene blir temmelig kjedelige, men Dil Se klarer seg svært bra. Andre akt blir riktignok litt for lang, særlig fordi bymiljøet ikke gir så mange anledninger til visuell oppfinnsomhet.

Jeg ville nok anbefalt Bollywood-noviser å starte med en komedie, men Dil Se er et godt utgangspunkt for en mer alvorlig film.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Som om det var 1995 igjen

For 10 år siden var ‘Reservoir dog’ og ‘Pulp Fiction’ i ferd med å skape et nytt adjektiv for å beskrive en filmstil, tarantinosk. I den grad ordet er aktuelt har det infisert andre regissører så grundig at det er vanskelig å skille det ut i nye filmer.

Ordet trengte seg imidlertid på for å beskrive Running scared. Smågangsteren Joey Gazelle er i trøbbel når nabogutten stjeler en revolver brukt i et narkotikasalg som går fryktelig galt. Russisk og italiensk mafia, korrupte purker, grimme halliker, et par høflige pedoer og to nabofamilier løper for livet for å overleve.

Manusforfatter og regissør Wayne Kramer har sagt at han ønsket å lage en amerikansk Lock, stock and two smoking barrels. Jeg kjenner igjen en kameraføring en stuntmann verdig og raske klipp som hopper frem og tilbake i tid.

Hverken Tarantino-nykker eller overivrige effekter er filmens største styrke. Bunnsolide karakterer som i all absurditeten ofte virker realistiske, i hvert fall hovedpersonene, imponerer mest. Kramer guider oss drevent gjennom en travel historie med adskillig akrobatikk. Alt gis en nesten mytologisk overtone, noe eventyr-gjenfortellingen på slutten reflekterer.

Svakheten til Tarantino er nesten alltid at kulhet er viktigere enn å fortelle historien. Kramer har vist tidligere at han kan fortelle en solid karakterbasert historie i The cooler.

‘Running scared’ er en b-film gourmet-rett. Til tross for en del rå scener har filmen hjertet på rette stedet. Den føles aldri kynisk i bruken av sex og vold.

Jeg anbefaler ‘Running scared’ på det varmeste og plasserer den høyt opp på listen over kandidater til årets beste.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: