For 10 år siden var ‘Reservoir dog’ og ‘Pulp Fiction’ i ferd med å skape et nytt adjektiv for å beskrive en filmstil, tarantinosk. I den grad ordet er aktuelt har det infisert andre regissører så grundig at det er vanskelig å skille det ut i nye filmer.
Ordet trengte seg imidlertid på for å beskrive Running scared. Smågangsteren Joey Gazelle er i trøbbel når nabogutten stjeler en revolver brukt i et narkotikasalg som går fryktelig galt. Russisk og italiensk mafia, korrupte purker, grimme halliker, et par høflige pedoer og to nabofamilier løper for livet for å overleve.
Manusforfatter og regissør Wayne Kramer har sagt at han ønsket å lage en amerikansk Lock, stock and two smoking barrels. Jeg kjenner igjen en kameraføring en stuntmann verdig og raske klipp som hopper frem og tilbake i tid.
Hverken Tarantino-nykker eller overivrige effekter er filmens største styrke. Bunnsolide karakterer som i all absurditeten ofte virker realistiske, i hvert fall hovedpersonene, imponerer mest. Kramer guider oss drevent gjennom en travel historie med adskillig akrobatikk. Alt gis en nesten mytologisk overtone, noe eventyr-gjenfortellingen på slutten reflekterer.
Svakheten til Tarantino er nesten alltid at kulhet er viktigere enn å fortelle historien. Kramer har vist tidligere at han kan fortelle en solid karakterbasert historie i The cooler.
‘Running scared’ er en b-film gourmet-rett. Til tross for en del rå scener har filmen hjertet på rette stedet. Den føles aldri kynisk i bruken av sex og vold.
Jeg anbefaler ‘Running scared’ på det varmeste og plasserer den høyt opp på listen over kandidater til årets beste.
Legg igjen en kommentar