Stille stress og hektisk ro

Jeg hater små pittoreske landsbyer og öppna landskap. På prospektkort er det greit nok. Å bo der, enten det er for noen dager eller måneder, er uutholdelig.

På en to-måneders loffetur i Italia i 2001 startet jeg nord i landet og arbeidet meg nedover: Venezia, Milano, Firenze, Genova og Napoli. Planen var å jobbe meg helt ut til støvelspissen i løpet av juni, for så å dra tilbake til Roma og en leilighet som sto til min disposisjon mesteparten av juli.

I en landsby på Amalfi-kysten måtte jeg imidlertid legge inn årene. Selvsagt var det fint, koselig og hyggelig, men fattig på store attraksjoner, en dynamisk stemning og mulighet til å stikke seg bort.

Siste dråpen som fikk begeret til å renne over var når jeg satt og slappet av i en park med en bok. Herregud! Det var umulig å sitte i fred. Folk kom bort og skulle skravle og spandere espresso i et kjør. Temmelig klamt og påtrengende.

Dagen etter dro jeg hurtig nordover til Roma, til tross for mangelen på et sted å sove i høysesongen. Først natten bodde jeg på et tvilsomt hotell rundt Sentralbanen der fire stykker ble pakket inn på tomannsrom til overpris. Ungdomsherberget kjørte en kvote på fire overnattinger før gjestene ble kastet ut på gaten. De siste dagene før leiligheten var ledig bodde jeg på et bra og dyrt hotell.

Den måneden i Roma er den beste ferien min, muligens toppet av Kina, men bare muligens. Hver dag skjedde noe nytt. Overalt gikk jeg i kø. Restauranten nedenfor leiligheten hadde kelnere som gaulet napolianske sanger til langt på kveld og trafikken fra gatene rundt kvernet i ørene hele døgnet.

Endelig kunne jeg slappe av igjen etter den stressende turen til stille landsbyer.

Denne opplevelsen setter på spissen mine følelser om by og land. Bekkestua er nesten som å bo i en liten landsby, men noen få minutter bringer meg til sentrum og alle mulighetene en større by gir. Og jeg bruker dem hver eneste uke, enten det er Cinemateket, Bollywood, teater, butikker, gallerier, restauranter eller bare å se en hovedgate hvor det skjer noe etter klokken 5.

Småbyer vet jeg hvor kjedelig er. Bygda høres ikke særlig fristende ut. Å oppdra unger på landet, er ikke det barnemishandling?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: