Analysene over hva resultatet vil være av den siste ukens hendelser i Midt-Østen spriker i alle retninger. Forvirringen reflekterer nok usikkerheten over målet med og resultatet av Israels angrep på Libanon.
Jeg har tenkt å være konsistent i min støtte. For noe over et år siden hyllet både president Bush og Israel-vennlige blogger i Norge Libanon for opprøret mot Syria og bevegelsen mot et demokrati. Dette ser ut til å være glemt nå.
Irak er i praksis i borgerkrig og langt unna et stabilt demokrati. Israel er det vanskelig for andre land i regionen å identifisere seg med og se på som eksempel, ikke minst fordi de ikke ønsker å være et multi-kulturelt samfunn som trekker med en muslimsk minoritet i utformingen av nasjonen.
Libanon er det beste håpet for et demokratisk eksempel i Midt-Østen. Landet har gode tradisjoner å bygge på og har klart å samle befolkningen om en fredelig utvikling tidligere. Sammenlignet med andre land i regionen er Libanon vennligsinnet til vestlige verdier.
Det er imidlertid merkelig hvor fort det er å glemme et land hvor ting ikke er en konstant katastrofe. Endeløs terping på palestinere, Irak og Israel tar oppmerksomheten bort fra et land som kan være vel så viktige for å gi langsiktige løsninger.
Egentlig var Libanon den eneste suksessen for demokrati og menneskerettigheter i Midt-Østen. Nå ser mange års møysommelig arbeid å bli oppgitt for at Israel skal få svare på angrep fra Hizbollah.
Hva neste skritt er for Israel er uklart, men tiden jobber mot dem:
- Tusenvis av flyktninger blir drevet nordover, muligens for å tvinge Libanon til å motarbeide Hizbollah. Problemet er at hatet vel så mye kan rette seg mot Israel.
- Israel angriper libanesisk militære forlegninger, styrker de selv har sagt de ønsker på sikt skal samarbeide med dem for å holde Hizbolla tilbake.
- Verdenssamfunnet er foreløpig avventende. Stemningen vil bli mer negativ jo lenger de militære operasjonene varer.
- Statsminister Olmert ble mistenkt for å være en svak leder, og måtte handle på angrep. Foreløpig her han stor støtte i befolkningen, men en lang krig kan fort gjøre at stemningen snur.
- Hizbollah har overrasket med bedre rakett-teknologi enn mange trodde på forhånd. Den teknologiske utviklingen gjør det stadig lettere og billigere å lobbe raketter mot mål et godt stykke unna. Selv om Israel okkuperte hele Libanon ville de være sårbare for angrep fra sinte naboer.
- I følge analysen til William S. Lind er det nok for Hamas og Hisbollah å overleve for å regne konflikten som en seier. Er det noen som tror det er mulig å ta knekken på organisasjoner med så bred folkelig støtte og to stater (Syria og Iran) i ryggen?
Fordømmelse fra andre arabiske stater tar jeg ikke så seriøst. Reaksjonene illustrer først og fremst en religionskonflikt mellom sunni og shia-muslimer som kan bidra til å skape ytterligere uroligheter i Midt-Østen. Uttalelsene viser også avstanden mellom de herskende og mannen i gaten.
Fred i Midt-Østen bør være målet for alle vestens anstrengelser. Israel har rett til å forsvare seg og det er synd på palestinerne, men å fortsette arbeidet med å gjøre Libanon til et demokratisk fyrtårn er (eller var) en realistisk mulighet til å skape en positiv bevegelse i en fastlåst situasjon. Derfor er Israels overreaksjon helt uakseptabel.
