Brutal og bra Mao-biografi

Kanskje er det ikke så attraktivt å forstå en mann, Mao Tse-tung, som var ansvarlig for at 70 millioner mennesker døde i fredstid, krigshandlingene han ledet ikke regnet med. Ikke desto mindre føler jeg at biografien fra i fjor fra Jung Chang og Jon Halliday er mest interessant når hovedpersonen kommer på avstand og vi får beskrevet historien i et større perspektiv: Borkerkrigen i Kina, konflikter med Russland, Korea-krigen og kulturrevolusjonen.

Mao virker i sin brutalitet og maktsyke kjedelig, den endelige bekreftelsen på ondskapens banalitet. Men forfatterne slipper ikke så lett. De første 100 sidene, mens maktposisjonene lang fra er sikret, sitter jeg ofte igjen med spørsmål om hvordan Mao lyktes. Noe ser ut til å mangle i iveren etter å beskrive all nedrigheten. Hvordan maktbegjæret oppsto, blir aldri forklart.

Noen helt er det umulig å gjøre han til. Selv om jeg tar høyde for at forfatterne langt fra er Mao-fans, så er det vanskelig å forklare udiskutable fakta med noe annet enn det som virker som bokens hovedtese: Diktatorens høyeste prioritering var alltid å beholde makten og gjøre Kina til en supermakt, uansett hvor mange menneskeliv det kostet.

I forrige utgave av Morgenbladet prøvde en gammel AKPer å forklare hvorfor han så lenge forsvarte Stalin på 60-, 70- og 80-tallet. En grunn var visstnok at Mao sa at Stalin hadde 70 % rett. For meg, midt inne i kulturrevolusjonen i biografien, ble det absurd å bruke Kina som autoritet. Mao var jo den råeste diktatoren. Å gå med en button med han på er et par hakk verre enn hakekors og Hitler.

Men hvordan er så boken å lese? Med forbeholdet om at vi aldri kommer inn på hovedpersonen gir det en god innføring i nyere kinesisk historie. Det største problemet er en utmattende brutalitet det er vanskelig å komme utenom.

Høydepunktet er maktkampene innad blant kommunistene, samt med andre vennligsinnede land og nasjonalistene i perioden fra Den Lange Marsjen i 30-årene og frem til Korea-krigen. Forfatterne trekker frem spennende historier om de få personene som våget å stå opp mot makten. Deng Xiao-Ping, mannen bak massakren på Den Himmelske Freds Plass i 1989, blir for eksempel kjørt gjennom kjøttkvernen i Kulturrevolusjonen og fremstår nærmest som en helt… i hvert fall til han får makt igjen rett før Mao dør.

Jeg er av den typen som blir nysgjerrig på hvordan forfatterne har funnet ut av hva som har skjedd. Noteapparatet er lettlest og imponerende. Det er lett å finne ut hvilke dokumenter informasjonen kommer fra, eventuelt et av de hundrevis av intervjuer som er gjennomført med øyevitner. Norske forlag som fusker på ordlister og kildehenvisninger burde skamme seg.

Biografien inneholder mye nytt materiale og tolkninger av det. Riktignok har vennene mine som er Kina-kjennere klaget på få henvisninger til hva andre har gjort før i akademia, men det synes jeg spiller mindre rolle så lenge målgruppen er den jevne leser og de primære kildene er på plass.

Å kjenne nyere kinesisk historie vil bli stadig viktigere for å forstå utviklingen i verden. Mao-biografien til Chang og Halliday er et godt sted å starte. Samtidig tror jeg det er viktig å huske at kinesisk historie strekker seg lenger tilbake og at fortiden gir andre impulser til samfunnsutviklingen enn de vi er vant til å se.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: