Lærdom fra film som feiler

«Du lærer ekstremt mye av å gå på trynet,» sies det. Sant nok, men det er temmelig kjedelig å tabbe seg ut. Derfor er det viktig å lære av andres feil. Under følger et sammendrag av tre mislykkede filmer. Tryningen er behørig dokumentert for at publikum skal kunne le av regissørens tabber, og kanskje lære. Nyt de tragiske historiene om Stolen summer, Boondock saints og The man who killed Don Quixote.

Bakgrunn: Ben Affleck og Matt Damon utlyser en manuskonkurranse. Betingelsen for deltakelse er at man ikke er publisert tidligere, det skal være amatører. Premien er å få regissere filmen med et budsjett på 1 million dollar sammen med erfarne filmfolk. Resultatet er en reality-serie sendt på HBO.
Film: Stolen Summer
Dokumentar: Project Greenlight, sesong 1

Hva gikk galt? Motivasjonen til produsentene ser ut til å prøve ut idéen om at USA renner over av talent som aldri kommer til orde på grunn av et stivbent studio-system. Svært demokratisk og bloggvennlig budskap, særlig tatt i betraktning at skuespillerne bak Project Greenlight slo seg frem med en underdog av et manus. Så enkel er dessverre ikke verden.

Det politiske spillet mellom personer og faggrupper er hysterisk morsomt å se på. Den stakkars regissøren, Pete Jones, blir en kasteball mellom forskjellige interessenter, uten faglig tyngde til å hevde seg i konflikter. Og så er kanskje ikke barneskuespillere den tryggeste måten å debutere på.

Hvem har skylden? Produsentene som velger ut et pregløst manus og en regissør uforberedt på å stå i sentrum for et rimelig stort prosjekt.

Hvor bra er dokumentaren? Den beste reality-serien jeg har sett. Alt for mange reality-serier har oppkonstruerte og kunstige konflikter, hvilket alle aksjonene til skribentene bak den siste tiden demonstrerer. Her er alt virkelig. Riktignok er episodene klippet til for god dramaturgi, men Project Greenlight står i en særstilling.

Hvor bra er resultatet? Kjedelig, men uangripelig. Skuespillerne er gode og halvkjente. Tekniske fagfolk kan tingene sine. Stolen Summer er et godt eksempel på hvor vanskelig det er å lage en dårlig film i dag.

Lærdom: Ikke alle amatører er friske og talentfulle. Sterk ledelse er nødvendig for å holde et kreativt prosjekt i hop.

Bakgrunn: Miramax-sjef tror han har funnet den nye Tarantino og gir bartender Troy Duffy en masse penger for manuset til en film og rett til å regissere. Etter mye festing, tryning og utskjelling av venner og kjendiser er filmen ferdig og blir møtt med øredøvende taushet. Bestevennene hans lager en dokumentar som viser Troy Duffys suksess og fall.
Film: Boondock saints
Dokumentar: Overnight

Hva gikk galt? Gjør kvalitetskontroll på manus og personen du inngår en avtale med før du betaler ut $ 300.000. Harvey Weinstein fikk ikke stort ut av denne investeringen.

Stopp og lytt til vennene dine. Troy Duffy lar kjeften gå i et sett om hvor dumme alle andre er og hvordan han skal ta over verden. Allerede fra starten er det tydelig at folkene rundt kunne gitt han en reality check. Det er ganske talende hvordan alle rundt han stirrer tomt ut i luften, nesten himler med øynene, fra de første bildene. Det virker helt umulig å nå frem med motforestillinger.

Hvem har skylden? Harvey Weinstein og alle med litt autoritet som kunne ha gitt Troy Duffy en kilevink tidligere for å unngå at hodet skulle vokse seg for stort. Troy Duffy som aldri hørte på andre, og kanskje vennene som ikke sa klart nok i fra tidligere.

Hvor bra er dokumentaren? Egentlig ganske dårlig, men likevel verdt å se for alle bildene fra hvordan katastrofen oppsto. Problemet er en rotete oppbygning og dårlig historiefortelling. Det er vel all grunn til å være skeptisk til troverdigheten til regissørene, siden de var så involvert i hendelsene. De er ofte involvert i krangler festet på film. På slutten glir de også ut i noen konspirasjonsteorier om at Harvey Weinstein var ute etter å knekke Troy Duffy, inkludert et mulig attentatsforsøk. Det virker ikke videre troverdig når de tar utgangspunkt i en så dårlig film.

Hvor bra er resultatet? Ekstremt dårlig, på en underholdende måte. Troy Duffy vet hva han synes er kult, men skjønner ikke hvorfor. Dermed blir filmen en samling ekstreme opptrinn uten troverdighet, omtrent som True Romance laget av en gjeng 14-åringer. Jeg ser for meg at skuespillerne hele tiden ble tvunget til å overspille.

Lærdom: Selv en av verdens beste produsenter kan ta feil og en god avtale er et dårlig tegn på kvalitet. Lytt til venner som vil deg vel, men se opp for de som senere vil falle deg i ryggen.

Bakgrunn: Terry Gilliam hadde etter 10 år klart å stable drømmeprosjektet på beina, en film om Don Quixote. Johnny Depp var klar til å spille en av hovedrollene og penger var på plass. Deretter gikk alt galt. Jean Rochefort i hovedrollen ble syk, masse utstyr ble vasket bort av et ekstremt uvær og innspillingen var lagt til en NATO skytebane der bombene smalt rundt dem. Til slutt ble hele prosjektet stengt noen få dager inn i innspillingen. Alt ble behørig dokumentert.
Film: The Man who killed Don Quixote
Dokumentar: Lost in La Mancha

Hva gikk galt? Terry Gilliam og co hadde utrolig uflaks. Som en på produksjonsteamet sa, på hans 22 år i bransjen hadde han aldri opplevd maken.

På den annen side tyder mye på at Terry Gilliam var så ivrig på å få laget filmen, at de ikke hadde foreberedt prosjektet grundig nok. Tidlig i dokumentaren sier regissøren at ressursene er så knappe at alt må gå perfekt for at de skal komme i land. Det skjer aldri.

Når uhellet først er ute har alle så lyst til å fortsette, at det nesten er umulig å få folk til å ta forholdsregler for ytterligere uhell. Det tar lang tid etter at alt håp er ut (eller i hvert fall at det er klart at planene må endres radikalt) før dette synker inn.

Hvem har skylden? Uflaks er det lite å gjøre med, men et godt planlagt prosjekt med risikovurderinger er det beste utgangspunktet for improvisasjon. Ellers er jeg enig i vurderingen at Terry Gilliam, til tross for et dårlig rykte, håndterer situasjonen godt. Og alle fagfolk kan jobben sin. Det er mer planleggerne som tabber seg ut.

Hvor bra er dokumentaren? Rett og slett ypperlig. God oppbygging, innsiktsfull og underholdende.

Hvor bra er resultatet? Filmen har ikke blitt laget, men jeg ville absolutt fulgt den med interesse. Jeg er ikke helt sikker på om de tingene Terry Gilliam prøvde på ville lykkes (moderne person inn i Don Quixote-historien og mye enkle filmtriks), men jeg hadde jublet om det hadde fungert.

Lærdom: Ingen kan forsikre seg mot uflaks. Grundig prosjektplanlegging forebygger mot risiko. Optimisme kan skygge for å ta inn over seg realiteter. Kanskje er den legendariske, ikke-produserte filmen bedre enn det ferdig produktet ville vært?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: