Elegant tegnet grøsser-thriller

Mange ganger har jeg lest at noen har klukket fornøyd. Etter å ha lest den japanske tegneserien Death Note skjønner jeg endelig hvordan det høres ut. Historien om en massemorder mer utspekulert enn Hannibal Lecter er så elegant at hjernen min føler seg behagelig massert. Munnen reagerer med å klukke fornøyd.

Light Yagami er en av Japans smarteste elever på videregående skole, men ellers er han en vanlig tenåring. En dag finner han en notisbok eid av demonen Ryug. Når navnet til noen blir skrevet inn i den vil personen etter gitte regler dø.

Ganske snart setter Light i verk en plan hvor han anonymt dreper onde personer, slik at ingen i verden skal våge å gjøre noe galt. Når han retteferdiggjør planen til demonen som eier boken sier dødsguden ganske fornøyd: «Mennesker er så… morsomme.»

Verdens myndigheter begynner fort å fatte mistanke når haugevis av forbrytere dør av hjerteaattack omtrent samtidig. Dermed blir den mystiske agenten L satt på saken. Med flere etterforskere i hælene er det langt fra sikkert at Light klarer seg med å knerte onde mennesker.

Konfrontasjonen mellom L med all verdens politiressurser på den ene siden og Light med den magiske notisboken på den annen side, er utrolig elegant fortalt. Gjennom de fire bøkene jeg har lest så langt heves hele tiden innsatsen. Motstanderne er hele tiden like i nærheten å få overtaket.

Hovedpersonen Light er både helten og skurken på en gang. Etter hvert som reglene for dødsriket blir avslørt, blir både verktøykassen for drap og komplikasjonene stadig større. Hver regel oppdaget blir sirlig skrevet ned på slutten av hvert kapittel. Den indre logikken i historien blir fulght til punkt og prikke. Jeg føler meg aldri snytt fordi nye historie-elementer uanmeldt blir trukket opp av hatten.

Skal jeg anbefale en thriller-forfatter to ting, så er det å lese ‘Death Note’ og se Infernal Affairs. De klarer begge å lage en intelligent fortelling og en konsistent verden med stadige skift i sympati og perspektiv.

Ingen skal være i tvil om at boken er i kjent manga-stil, men tegningene er holdt i en svært realistisk stil. Noen av hovedpersonene har til og med smale øyne. Demonene holder seg stort sett i bakgrunnen, men skaper en absurd kontrast til den svært karakterorienterte historien.

Et av de morsomste ordene jeg har oppdaget i det siste er fan-service. De kronisk korte skjørtene og gigantiske brystene til jenter, selv i barneserier, er et uttrykk for dette. Fan-service brukes ofte om elementer i en manga eller anime som er temmelig uvedkommende for handlingen. De er der mer som exploitation. Jeg legger ærlig talt knapt nok merke til det lenger.

Inntil en sexy goth-jente dukker opp i bok 4 er Death Note fri for fan-service, og selv da er det ganske smakfullt gjort.

Både en film og anime-serie er på vei bygd på serien. Holder de samme kvalitet, skal jeg sjekke dem ut. Og så får vi håpe at kvaliteten holdes oppe. Nå ligger det an til at Death Note kan bli min favoritt manga noen sinne.

Av de japanske seriene jeg følger fast er Haruki No Go (7 bøker) og Iron Wok Jan! (18 bøker) like bra fremdeles, mens Bleach (14 bøker) stamper i motvind på grunn av en historie bestående av endeløse dueller i en fortelling som aldri tar slutt.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: