Kampen om å synes synd på

Den flest synes synd på vinner kampen om mediaoppmerksomheten, og kanskje mer konkret støtte som bevilgninger. Kanskje er makten til å definere offerrollen den viktigste i dagens samfunn. For de det gjelder brukes den for å tilkjempe seg verdighet. Folk på utsiden bruker det for å holde grupper man føler ambivalens ovenfor i sjakk.

I 2002 fikk palestinerne inn noe i nærheten av en seier mot Israel. I godt over en uke klarer de å stå i mot en fullt utstyrt, veltrent hær med enkle geriljaknep i Jenin. Istedenfor å feire det som en imponerende bragd, ble det feilaktig solgt inn som en massakre av Israel mot en palestinsk landsby. Offerrollen var viktigere enn helterollen.

Nå har Israel lært. Ved å klage tegningen til Finn Graff inn for PFU har de signalisert til all verden at det er synd på jødene i Norge. Effekten av tegningen er dermed den motsatte av hva muligens tegneren ønsket. Istedenfor å klistre Olmert opp til en nazistisk leirkommandant blir man minnet på jødenes lidelser under den andre verdenskrig.

Hverken jøder eller palestinere har særlig sympati å hente fra meg ved denne typen manipulasjoner av opinionen, snarere tvert i mot.

Det å synes synd på noen grupper er så gjennomgående i det norske samfunn, at det sperrer for forståelsen av andre perspektiver. Nina Karin Monsen skrev i går en kronikk om prostitusjon som tok utgangspunkt i at både kunde og hore har fri vilje. Jeg ville tro artikkelen var en reaksjon på legitimeringen av prostitusjon som verdens eldste yrke og sosialarbeidere som ønsker å gi horer verdighet ved å kalle det en jobb.

Svært oppegående bloggere sier rett ut at de ikke forsto noen ting. Ingen argumenter, kun latterliggjøring var mulig for å møte kronikken. Jeg tror det er fordi Nina Karin Monsen nekter å se på prostituerte som et offer.

Å synes synd på noen forholder seg til empati som sentimentalitet til følelser. Det begrenser, kutter ut store deler av virkeligheten og objektiviserer følelser. Viktigst av alt, det er umulig å argumentere i mot. Valget er enten å la seg rive med eller bli satt utenfor diskusjonen.

Når en del Høyre-politikere i sommer har prøvd å stille spørsmål ved vedtatte oppfatninger om betydningen av å styre samfunnet etter hvem det er synd på, er det vanskelig å nå frem. De fleste synes frihet er skremmende. Det er mer behagelig å slippe unna egne valg ved å definere seg selv som et offer eller å synes synd på de som lever liv langt unna ens eget.

Livet er mye mer enn selvstendige valg, men da får man vise en bredere empati for andres livssituasjon enn å synes synd på dem.

På den annen side, for mye masing om frihet og egne valg beveger Høyre fra en konservativ til mer liberal tradisjon. Edmund Burke ville hatt langt større forståelse for folks frykt for å ta valg. Samfunnet må ha mekanismer for å skape trygghet, men da er ikke teppebombing av overføringer og ordninger som krever at man definerer seg som offer løsningen.

I et innlegg med mange tråder, så er den samlende idéen at det å synes synd på grupper er for dominerende i samfunnsdebatten. Det sperrer for andre synspunkter, samt gjør det vanskeligere å diskutere prioriteringer og løsninger.

Tillegg 29.07.06:

Hjorthen og Espen Andersen har skrevet svar på den anonymiserte kommentaren jeg hadde til innleggene deres om kronikken til Nina Karin Monsen. Jeg la igjen følgende kommentar på innleggene deres:

Det som fanget interessen min var at alle reaksjonene jeg så og hørte nektet totalt å gå i dialog med kronikken. Jeg synes for så vidt ikke Nina Karin Monsen traff så godt, men ser at hun ville imøtegå legitimiseringen av prostitusjon som yrke (jeg mener å huske at hun ble intervjuet om dette i Aftenposten før kronikken, selv om denne artikkelen ikke ligger på nettet).

Under diskusjonene om å forby sex-kjøp slo det meg at mange av argumentene om hvor skadelig og unaturlig prostitusjon er skulle tilsi at sex-salg også burde forbys. Forskjellen må ligge i at man mener de prostituerte ikke har et fritt valg, mens kundene har det. Ellers ville jo et totalt forbud vært det mest moralsk riktige og effektive.

Og bare for å minne om det, jeg er ikke for noen av forbudene.

I motsetning til et motinnlegg i Aftenposten på fredag tror jeg Nina Karin Monsen har medfølelse med de prostituerte, men kronikken mangler et element av å ‘synes synd’ på som føles fremmed i den norske samfunnsdebatten.

Jeg vet ikke om det jeg skrev egentlig var en kritikk deg og Espen en gang (da burde jeg skrevet det i en kommentar), det var mer et eksempel i en lengre artikkel på hvordan man kan stille seg utenfor mulighet til dialog ved å unnlate å gi uttrykk for anerkjente holdninger.

Til syvende og sist i innlegget ender jeg også opp med en temmelig ambivalent holdning til evnen til å ta fri valg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: