Å leve i en verden med Supermann

Aviser må i disse dager ha en kommentar på kultursiden for å forklare fenomenet Supermann, gjerne med en viss tvil om han er særlig relevant i dag. Mer lønnsomme superhelter – som Spiderman, X-men og Batman – har stort sett blitt forvist til lanseringsjournalistikk og anmeldelser. Dermed har kommentatorene selv bekreftet at Supermann er den eneste av de store tegnerserieheltene alle har en klar idé om.

Supermann vender tilbake til det nye årtusenet, i motsetning til Batmann som begynner. Filmskaper Bryan Singer har valgt å bygge videre på de to første filmene nesten alle kjenner fra 70-tallet. Tonen, handlingselementer og karakterer kjennes igjen.

Valget er spennende og dristig, men bidrar til å skape de to største svakhetene. Clark Kents tur i verdensrommet for å besøke hjemplaneten Krypton og Lex Luthors ondskapsfulle plan virker totalt idiotiske. De blir aldri forklart på en troverdig måte. Etter de første minuttene hvor vi ble presentert for dette var jeg klar for en fiasko.

Når i tillegg Lex Luthor spilt av Kevin Spacey er det svakeste punktet blant skuespillerne, truer hele nostalgi-trippen min med å rase sammen. Folk i dag er vokst opp med Smallville på TV hvor erkeskurken er den dypeste og mest interessante karakteren. Da nytter det ikke å komme trekkende med en overspillende Kevin Spacey som tror han er morsom på autopilot.

Så snart det blir litt action er det mulig å overse svakhetene. Bryan Singer har blitt langt bedre til å lage smell og bang siden den første X-man.

Dramaet er imidlertid filmens største styrke. Grunnen til at Supermann har gjort det noe dårligere enn spådd kan nok være at rytmen i filmen ligger nærmere en 70-tallsfilm. Folk forventer mer action i en popcorn-film.

Alle superbragder får en fantastisk visuell utforming, men hjertet i filmen er å finne ut hvordan Supermann innfinner seg med å være helt på sin adopterte planet Jorden. Og hvordan menneskene kan leve i en verden med en superhelt.

Bryan Singer sa i fjor at han var inspirert av tegneren Alex Ross. Det er lett å se i hvordan Supermann flyr, svever i verdensrommet og løfter tunge gjenstander. Riktignok er superhelten eldre i bildene til Ross, men positurene er de samme: Malt som en romersk gud i klassiske malerier.

Et av gjennombruddene for tegneren var samarbeidet med Kurt Busiek på Marvels, en historie som viste Marvel-superhelter sett gjennom øynene på vanlige mennesker. De fulgte opp med å lage sin egen dekonstruksjon av tegneserie-mytologi gjennom Astro City.

To inspirasjonskilder er dominerende i Superman Returns, 70-tallsfilmene og spørsmålet om hvordan det egentlig ville vært å leve i en verden med superhelter. Nostalgi skaper mange små øyeblikk, men historieelementene som støtter seg på originalene fungerer ikke. Mer av den vellykkede moderne mytologien hadde vært bedre.

Det er klart vi trenger en heroisk superhelt å se opp til og føle oss fremmedgjort sammen med. Bryan Singer måtte tatt klarere valg i hva han ønsket å vise for å lykkes helt med å bringe Supermann til nye generasjoner. Dessverre kan jeg ikke gi filmen så bra karakter som gutten i meg skulle ønske.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: