Archive for juli, 2006

Elegant tegnet grøsser-thriller

Mange ganger har jeg lest at noen har klukket fornøyd. Etter å ha lest den japanske tegneserien Death Note skjønner jeg endelig hvordan det høres ut. Historien om en massemorder mer utspekulert enn Hannibal Lecter er så elegant at hjernen min føler seg behagelig massert. Munnen reagerer med å klukke fornøyd.

Light Yagami er en av Japans smarteste elever på videregående skole, men ellers er han en vanlig tenåring. En dag finner han en notisbok eid av demonen Ryug. Når navnet til noen blir skrevet inn i den vil personen etter gitte regler dø.

Ganske snart setter Light i verk en plan hvor han anonymt dreper onde personer, slik at ingen i verden skal våge å gjøre noe galt. Når han retteferdiggjør planen til demonen som eier boken sier dødsguden ganske fornøyd: «Mennesker er så… morsomme.»

Verdens myndigheter begynner fort å fatte mistanke når haugevis av forbrytere dør av hjerteaattack omtrent samtidig. Dermed blir den mystiske agenten L satt på saken. Med flere etterforskere i hælene er det langt fra sikkert at Light klarer seg med å knerte onde mennesker.

Konfrontasjonen mellom L med all verdens politiressurser på den ene siden og Light med den magiske notisboken på den annen side, er utrolig elegant fortalt. Gjennom de fire bøkene jeg har lest så langt heves hele tiden innsatsen. Motstanderne er hele tiden like i nærheten å få overtaket.

Hovedpersonen Light er både helten og skurken på en gang. Etter hvert som reglene for dødsriket blir avslørt, blir både verktøykassen for drap og komplikasjonene stadig større. Hver regel oppdaget blir sirlig skrevet ned på slutten av hvert kapittel. Den indre logikken i historien blir fulght til punkt og prikke. Jeg føler meg aldri snytt fordi nye historie-elementer uanmeldt blir trukket opp av hatten.

Skal jeg anbefale en thriller-forfatter to ting, så er det å lese ‘Death Note’ og se Infernal Affairs. De klarer begge å lage en intelligent fortelling og en konsistent verden med stadige skift i sympati og perspektiv.

Ingen skal være i tvil om at boken er i kjent manga-stil, men tegningene er holdt i en svært realistisk stil. Noen av hovedpersonene har til og med smale øyne. Demonene holder seg stort sett i bakgrunnen, men skaper en absurd kontrast til den svært karakterorienterte historien.

Et av de morsomste ordene jeg har oppdaget i det siste er fan-service. De kronisk korte skjørtene og gigantiske brystene til jenter, selv i barneserier, er et uttrykk for dette. Fan-service brukes ofte om elementer i en manga eller anime som er temmelig uvedkommende for handlingen. De er der mer som exploitation. Jeg legger ærlig talt knapt nok merke til det lenger.

Inntil en sexy goth-jente dukker opp i bok 4 er Death Note fri for fan-service, og selv da er det ganske smakfullt gjort.

Både en film og anime-serie er på vei bygd på serien. Holder de samme kvalitet, skal jeg sjekke dem ut. Og så får vi håpe at kvaliteten holdes oppe. Nå ligger det an til at Death Note kan bli min favoritt manga noen sinne.

Av de japanske seriene jeg følger fast er Haruki No Go (7 bøker) og Iron Wok Jan! (18 bøker) like bra fremdeles, mens Bleach (14 bøker) stamper i motvind på grunn av en historie bestående av endeløse dueller i en fortelling som aldri tar slutt.

Legg igjen en kommentar

‘Den nakne sannhet om Tristram Shandy’ på 25 ord

Trivelig og morsom meta-historie med urenhet og kaos som tema. Coogan er ironiens mester. Likte Manchester-filmen til regissøren bedre. Litt mer tyngde, men like leken.

Legg igjen en kommentar

Sosiologi på skraphaugen

Kombinasjonen av at kommunikasjonskonvensjonene har endret seg og den stadige utviklingen i mediene gjør at utviklingen på mange måter har løpt ifra teoriene.

Sosiolog Håkon Larsen

En skikkelig dukking av Store Studio i en kronikk av sosiolog Håkon Larsen gledet meg minst like mye som Tonje. Etter å ha lest master-oppgaven den bygger på ble jeg betenkt og gikk tilbake til artikkelen hans. Hvis vi trekker fra skadefryden over å se et wannabe-program bli driti ut, er det egentlig noe hold i sosiologens konklusjoner?

Min måte å reagere på når jeg ser Store Studio er langt billigere og mer effektiv (for å snakke ny-liberalistisk) enn universitetsmetoden. Jeg lar være å se programmet og skriver noen linjer på bloggen min. Så få vi se hvem som analyserer den rådende kulturdiskursen best.

La meg først si at denne ironien ungdommen snakker så mye om er totalt forkastelig. Store Studio gjennomsyres av fenomenet og det må straks opphøre. Dessuten er ironi SÅ 90-tallet. Ingen med respekt for seg selv bruker det lenger.

Hipster-stempelet faller dermed på sin egen urimelighet. Ironi og utvalget av temaer tyder på at Store Studio er laget for 30-åringer som hører på U2 for å være ungdommelige.

Bedre blir det ikke av vaktsjef Helle Vaaglands forsvar av bredden i programmet: «Vi har hatt alt fra J.R. Ewing til Olav Stedje live. Vi har intervjuet en drøss amerikanske, uavhengige filmskapere og en ortodoks jødisk reggaemusiker.» Jeg går ut i fra at det ikke var Vaaglands mening å være ironisk?

Min lille analyse av Store Studio er at det er et program bygget på lanseringsjournalistikk, diskret skjult med debatter om aktuelle temaer. Ved å plassere intervjuer på en scene illuderer man at publikum, som ønsker å være en mer aktiv deltager på kulturarrangementer enn hun er, deltar på et møte (med nachspiel på radioen etterpå). Språket er selvsagt som i vennekretsen til målgruppen.

Master-oppgaven til sosiolog Håkon Larsen strever imidlertid med å finne svar på problemstillingen den selv definerer: «Jeg ønsker… å undersøke hvilke forståelser av kunst og kultur som dominerer i den norske offentligheten.» Selv om kronikken først og fremst handler om Store Studio, generaliserer den (som oppgaven) til en viss kulturelite.

Jeg ser ingen grunn til at en analyse av fire sendinger av et program skal kunne fortelle oss noe om holdninger til kultur i Norge generelt. Larsen gjør noen temmelig svake forsøk på å begrunne metoden med at NRK er dominerende i den norske medievirkeligheten, men seertallene viser tydelig at Store Studio ikke akkurat tilhører gullrekka. Og det er langt fra opplagt at et mye sett program er viktig for å demonstrere forståelsen av kultur i norsk offentlighet.

La oss hoppe over alle de delene av diskursanalysen jeg er uenig i og gå rett til hovedproblemet. Håkon Larsen innrømmer selv i konklusjonen at modellene han bruker for å tolke materialet kommer til kort. Frankfurter-skolen og Bourdieu klarer ikke forklare en ny mediahverdag hvor

  • Konsumentene på internett deltar i kulturproduksjonen, 10 % ved selv å delta med kommentarer og 1 % ved selv å produsere.
  • Fans styrer hva kommersielle aktører lager og gir ut.
  • Alle går utenom de etablerte kommersielle kanalene ved å laste ned fra internett.
  • Det er lett å gå utenom nasjonal distribusjon for å få tilgang til kulturprodukter fra andre verdensdeler.
  • Nisjene overtar markedsandeler fra masseproduserte suksesser.

Så sitter altså Håkon Larsen der med en haug tvilsomme data uten noen sosiologisk modell å putte dem inn. Da er vel en kronikk i Aftenposten det beste man kan håpe på. Det kunne vært verre. Den kunne endt opp i Klassekampen eller Morgenbladet.

Mest alvorlig er det at sosiologien sitter litt avkledt, uten en fungerende modell for å diskutere det moderne mediasamfunnet.

For de som fremdeles har lyst på litt ironi, les artikkelen til The Onion om amerikanske hipsters i streik.

Legg igjen en kommentar

En helt vanlig lørdag

En bok om en leges dag fra morgen til kveld en tilfeldig lørdag. Det høres ikke lovende ut som handlingen i en bok, men alt kommer an på forfatteren.

Ian McEwan er en forfatter til å stole på. Jeg ble først kjent med han gjennom Enduring Love, langt fra søtsuppen det høres ut som og den beste åpningscenen i en bok jeg har lest noen sinne. I Norge slo han gjennom for alvor med Om forladelse, om skyld og skam rundt en forbrytelse på en engelsk herregård før andre verdenskrig. Booker-vinneren Amsterdam er heller ikke så verst.

Henry Perowne er usedvanlig vellykket med en fin jobb han trives i, en familie han er glad i og til og med en ny bil han skammer seg litt over å like. Under demonstrasjonene før Irak-krigen i London gjør han sine helgeærender og forbereder en familiefest. I løpet av dagen blir han konfrontert med sine egne begrensninger.

Alt beskrives av en allvitende forteller som nærmest har et periskop inn i bevisstheten til Perowne. I all hovedsak tiltales hovedpersonen med etternavn av forfatteren. Leseren er dermed veldig nær hovedpersonen, men på en svært dannet måte.

I Enduring Love var hovedpersonen ekstremt rasjonell, men samtidig oppmerksom på sine egne følelser. På mange måter synes jeg kirurgen Perowne ligner på vitenskapsjournalisten i den tidligere boken.

Et fascinerende element er det at Saturday er en bok hovedpersonen sannsynligvis ville synes var uforståelig og pretensiøs, han er svært skeptisk til kunst. Litteraturen renner over av følelsesmennesker og kunstnere, så en rasjonell person er en velsignelse.

Saturday inneholder noe dramatikk, men den er underordnet bokens største suksess. Språket til Ian McEwan er et presisjonsverktøy, en skalpell, som skjærer inn til kjernen. Overraskende gjenkjennelse av egne og andres handlemåter og tankemønstre gjør at jeg ler fornøyd over hvor forfatteren henleder oppmerksomheten min.

I utgangspunktet kan Saturday høres ut som en klam og psykologiserende bok, men den klarer å unngå forenklinger. Krysningspunktet mellom en person, Henry Perowne, og en dag i 2003 skaper et brennpunkt for innsikt. Rikdommen i språket gjør at ingen tolkning kan oppsummere boken i en enkel setning.

Ian McEwan styrker med Saturday sin stilling som en forfatter jeg kjøper usett.

Legg igjen en kommentar

Atle Antonsen i ny rolle

Tommy’s Inferno var en ungdomsfilm fra i fjor jeg har konstant dårlig samvittighet for å ikke ha gitt en strålende kritikk. En kommentar fra noen som sannsynligvis er regissøren gjorde ikke saken bedre, selv om han virket fornøyd med omtalen.

Tilfeldigvis søkte jeg i dag for å se hva slags omtaler Tommy’s Inferno har fått i utlandet. Kritikeren må ha lest feil i rollelisten. Handlingsreferatet i amerikanske Variety påstår nemlig at en klassekamerat spilt av Atle Antonsen ligger med hovedpersonens eks-kjæreste.

Atle Antonsen til sengs med en 16-åring gir meg bilder jeg helst vil ha ut av hodet.

Legg igjen en kommentar

Lærdom fra film som feiler

«Du lærer ekstremt mye av å gå på trynet,» sies det. Sant nok, men det er temmelig kjedelig å tabbe seg ut. Derfor er det viktig å lære av andres feil. Under følger et sammendrag av tre mislykkede filmer. Tryningen er behørig dokumentert for at publikum skal kunne le av regissørens tabber, og kanskje lære. Nyt de tragiske historiene om Stolen summer, Boondock saints og The man who killed Don Quixote.

Bakgrunn: Ben Affleck og Matt Damon utlyser en manuskonkurranse. Betingelsen for deltakelse er at man ikke er publisert tidligere, det skal være amatører. Premien er å få regissere filmen med et budsjett på 1 million dollar sammen med erfarne filmfolk. Resultatet er en reality-serie sendt på HBO.
Film: Stolen Summer
Dokumentar: Project Greenlight, sesong 1

Hva gikk galt? Motivasjonen til produsentene ser ut til å prøve ut idéen om at USA renner over av talent som aldri kommer til orde på grunn av et stivbent studio-system. Svært demokratisk og bloggvennlig budskap, særlig tatt i betraktning at skuespillerne bak Project Greenlight slo seg frem med en underdog av et manus. Så enkel er dessverre ikke verden.

Det politiske spillet mellom personer og faggrupper er hysterisk morsomt å se på. Den stakkars regissøren, Pete Jones, blir en kasteball mellom forskjellige interessenter, uten faglig tyngde til å hevde seg i konflikter. Og så er kanskje ikke barneskuespillere den tryggeste måten å debutere på.

Hvem har skylden? Produsentene som velger ut et pregløst manus og en regissør uforberedt på å stå i sentrum for et rimelig stort prosjekt.

Hvor bra er dokumentaren? Den beste reality-serien jeg har sett. Alt for mange reality-serier har oppkonstruerte og kunstige konflikter, hvilket alle aksjonene til skribentene bak den siste tiden demonstrerer. Her er alt virkelig. Riktignok er episodene klippet til for god dramaturgi, men Project Greenlight står i en særstilling.

Hvor bra er resultatet? Kjedelig, men uangripelig. Skuespillerne er gode og halvkjente. Tekniske fagfolk kan tingene sine. Stolen Summer er et godt eksempel på hvor vanskelig det er å lage en dårlig film i dag.

Lærdom: Ikke alle amatører er friske og talentfulle. Sterk ledelse er nødvendig for å holde et kreativt prosjekt i hop.

Bakgrunn: Miramax-sjef tror han har funnet den nye Tarantino og gir bartender Troy Duffy en masse penger for manuset til en film og rett til å regissere. Etter mye festing, tryning og utskjelling av venner og kjendiser er filmen ferdig og blir møtt med øredøvende taushet. Bestevennene hans lager en dokumentar som viser Troy Duffys suksess og fall.
Film: Boondock saints
Dokumentar: Overnight

Hva gikk galt? Gjør kvalitetskontroll på manus og personen du inngår en avtale med før du betaler ut $ 300.000. Harvey Weinstein fikk ikke stort ut av denne investeringen.

Stopp og lytt til vennene dine. Troy Duffy lar kjeften gå i et sett om hvor dumme alle andre er og hvordan han skal ta over verden. Allerede fra starten er det tydelig at folkene rundt kunne gitt han en reality check. Det er ganske talende hvordan alle rundt han stirrer tomt ut i luften, nesten himler med øynene, fra de første bildene. Det virker helt umulig å nå frem med motforestillinger.

Hvem har skylden? Harvey Weinstein og alle med litt autoritet som kunne ha gitt Troy Duffy en kilevink tidligere for å unngå at hodet skulle vokse seg for stort. Troy Duffy som aldri hørte på andre, og kanskje vennene som ikke sa klart nok i fra tidligere.

Hvor bra er dokumentaren? Egentlig ganske dårlig, men likevel verdt å se for alle bildene fra hvordan katastrofen oppsto. Problemet er en rotete oppbygning og dårlig historiefortelling. Det er vel all grunn til å være skeptisk til troverdigheten til regissørene, siden de var så involvert i hendelsene. De er ofte involvert i krangler festet på film. På slutten glir de også ut i noen konspirasjonsteorier om at Harvey Weinstein var ute etter å knekke Troy Duffy, inkludert et mulig attentatsforsøk. Det virker ikke videre troverdig når de tar utgangspunkt i en så dårlig film.

Hvor bra er resultatet? Ekstremt dårlig, på en underholdende måte. Troy Duffy vet hva han synes er kult, men skjønner ikke hvorfor. Dermed blir filmen en samling ekstreme opptrinn uten troverdighet, omtrent som True Romance laget av en gjeng 14-åringer. Jeg ser for meg at skuespillerne hele tiden ble tvunget til å overspille.

Lærdom: Selv en av verdens beste produsenter kan ta feil og en god avtale er et dårlig tegn på kvalitet. Lytt til venner som vil deg vel, men se opp for de som senere vil falle deg i ryggen.

Bakgrunn: Terry Gilliam hadde etter 10 år klart å stable drømmeprosjektet på beina, en film om Don Quixote. Johnny Depp var klar til å spille en av hovedrollene og penger var på plass. Deretter gikk alt galt. Jean Rochefort i hovedrollen ble syk, masse utstyr ble vasket bort av et ekstremt uvær og innspillingen var lagt til en NATO skytebane der bombene smalt rundt dem. Til slutt ble hele prosjektet stengt noen få dager inn i innspillingen. Alt ble behørig dokumentert.
Film: The Man who killed Don Quixote
Dokumentar: Lost in La Mancha

Hva gikk galt? Terry Gilliam og co hadde utrolig uflaks. Som en på produksjonsteamet sa, på hans 22 år i bransjen hadde han aldri opplevd maken.

På den annen side tyder mye på at Terry Gilliam var så ivrig på å få laget filmen, at de ikke hadde foreberedt prosjektet grundig nok. Tidlig i dokumentaren sier regissøren at ressursene er så knappe at alt må gå perfekt for at de skal komme i land. Det skjer aldri.

Når uhellet først er ute har alle så lyst til å fortsette, at det nesten er umulig å få folk til å ta forholdsregler for ytterligere uhell. Det tar lang tid etter at alt håp er ut (eller i hvert fall at det er klart at planene må endres radikalt) før dette synker inn.

Hvem har skylden? Uflaks er det lite å gjøre med, men et godt planlagt prosjekt med risikovurderinger er det beste utgangspunktet for improvisasjon. Ellers er jeg enig i vurderingen at Terry Gilliam, til tross for et dårlig rykte, håndterer situasjonen godt. Og alle fagfolk kan jobben sin. Det er mer planleggerne som tabber seg ut.

Hvor bra er dokumentaren? Rett og slett ypperlig. God oppbygging, innsiktsfull og underholdende.

Hvor bra er resultatet? Filmen har ikke blitt laget, men jeg ville absolutt fulgt den med interesse. Jeg er ikke helt sikker på om de tingene Terry Gilliam prøvde på ville lykkes (moderne person inn i Don Quixote-historien og mye enkle filmtriks), men jeg hadde jublet om det hadde fungert.

Lærdom: Ingen kan forsikre seg mot uflaks. Grundig prosjektplanlegging forebygger mot risiko. Optimisme kan skygge for å ta inn over seg realiteter. Kanskje er den legendariske, ikke-produserte filmen bedre enn det ferdig produktet ville vært?

Legg igjen en kommentar

Rødgrønne uten liberale sperrer

Overvåkning av alle sendinger av MMS har blitt foreslått av næringsminister Odd Eriksen for å stoppe barneporno på mobilen. Maken til omfattende avlytting har vi knapt sett siden Bush-administrasjonens registrering av telefonsamtaler i USA ble avslørt.

Forslaget tyder på en manglende forståelse for grunnleggende liberale verdier. Teleselskapene kan ikke pålegges å overvåke all trafikk for å ta mulige lovbrytere. En annen detalj er at en næringsminister i 2006 bør vite – eller i det minste ha rådgivere som forstår – at dette er tilnærmet teknisk umulig.

Artikkelen til Jody Jenkins i Salon om hva som skjedde når familien ble rapportert til politiet for å ha tatt bilder av sine nakenbadende barn bør også leses av alle som foreslår denne typen overvåkning. Foreldre og barn ble kastet ut i et flere måneder langt mareritt av forhør, barnevern og usikkerhet på bakgrunn en rapport fra en fotobutikk.

En flertallsregjering blir svært sårbar for anklager om maktmisbruk hvis den ikke har helt klare liberale verdier i bunn og er uangripelige for anklager om korrupsjon. Mange statsråder har vist utrolig dårlig dømmekraft på dette området de siste månedene, uavhengig av hva man måtte mene om politiske mål.

Legg igjen en kommentar

« Newer Posts · Older Posts »
%d bloggere like this: