Archive for august, 2006

Brødnerd

Et av mine gjennombrudd som fan av asiatisk film var Tampopo. Temaet er jakten på den perfekte nudel-oppskriften. En trailer-sjåfør hjelper en enke med å bygge opp byens beste gatekjøkken. På veien samler de flere medhjelpere enn Askeladden og seeren får seg flere gode lattere underveis. Et gjensyn i fjor sommer bekrefter slitestyrken til Tampopo.

De siste månedene har jeg forstått at gourmet tegnefilm og -serie er en egen genre i Japan. Etter å ha lest Iron Wok Jan! svært entusiastisk, var det naturlig å gå for den store slageren de siste årene. Etter et par anbefalinger lastet jeg ned animen Yakitate Japan.

Først og fremst er serien utrolig morsom. Jeg begynner med det, slik at færrest mulig faller av allerede i starten.

Kazuma Azuma har en stor drøm i livet: Han skal lage det ultimate japanske brødet. Han flytter inn til byen og møter mange mennesker med samme lidenskap (noen venner, andre fiender). Gjennom spektakulære og dramatiske bakekonkurranser kommer Azuma frem til det ene bakeverket bedre enn det andre.

De største latterbrølene kommer gjennom at serien er ironisk overdramatisk. Hovedpersonene er sympatiske og forholdsvis realistiske. Noen av bipersonene er mystiske og over-the-top, men mange av karakterene er det lett å identifisere seg med.

Kontrasten til konkurransene er enorm og effektiv for komisk effekt. Her er det spesialeffekter større enn i en Hollywood sommerfilm. Høydepunktet er som regel smakingen av episodens bakverk, der den lykkelige testeren flyter inn i en surrealistisk drømmeverden.

Hver episode inneholder også konkret informasjon om baking. Nå synes jeg matbiten er mer begrensende enn de kinesiske rettene i Iron Wok Jan!, men stekingen er mer interessant enn endeløs slåssing. Jeg har selv alltid syntes at baking er litt kjedeligere enn middag. Ved grytene går det alltid an å improvisere, men bakverk krever større nøyaktighet. Har jeg satt noe inn i ovnen, er det alt for sent å justere dersom nå er ut til å gå galt.

Noen ganger strekkes en duell i Yakitate Japan over to episoder. Da blir det fort kjedelig. Den kreative løsningen på en utfordring og beskrivelsen av smaksopplevelsen er det som gjør at jeg ler godt.

Dagens ord i anime-vokabularet er fansub. Yakitate Japan gis ikke ut i USA. Det er en underforstått aksept for at en serie som ikke er lisensiert kan oversettes og spres av fans. En del fans der ute gjør en enorm jobb for å bringe anime ut til folket. På denne serien er oversettelsen fremragende, med utførelig noter for å forklare ordspill og japansk kultur, langt bedre enn noen offisiell DVD-utgivelse jeg har sett.

Du finner serien, lovelig og klar for nedlasting med BitTorrent, på Animesuki. Under har jeg tatt en av favorittepisodene mine så langt ut fra YouTube. Det skulle være fullt mulig å forstå hva som foregår her, til tross for at det er på slutten av hovedturneringen i sesong 1. Resten av episoden finner du ved å gå inn på YouTube.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Poltifilm ute av kontroll

En tur på norske premierer er hyggelig om dagen. Antall kinoer Uro ble vist på i helgen og oppmøte der jeg gikk, tydet på stor interesse. Salen var full av publikum over hele aldersspekteret.

Hans Petter jobber i narkotika-miljøet i Oslo. Etter å ha møtt fortiden i form av en jente han gikk på skole med, mister han kontrollen. Grensen mellom privatliv og miljøet han jobber i blir stadig mer utydelig.

Regissør Stefan Faldbakken leverer en film teknisk på høyden. Klippingen jager handlingen fremover, uten å miste kontrollen. Kombinasjonen av personinstruksjon og gode skuespillere skaper troverdige karakterer med god replikkavlevering. Eneste unntak er en ‘jeg husker fra barndommen’-monolog Ane Dahl Torp må avlevere.

Så langt alt vel, og vel så det.

Harald Rosenløw Eeg står for historien, som han gjorde i Hawaii, Oslo. I min omtale kalte jeg det manuset elegant. Til tider var det kanskje litt oppkonstruert, noe som fungerte greit nok når flere fortellinger ble flettet inn i hverandre. En eksistensialistisk karakterstudie som Uro må derimot være realistisk for å være troverdig. Der svikter Eeg i denne omgangen.

Jeg satt igjen med ganske mange plagsomme spørsmål på slutten av Uro. Hvordan klarte hovedpersonen Hans Petter seg gjennom politiskolen med de psykologiske problemene han tydeligvis hadde? Hva gjør at sjefen synes han er så bra at han kan bli etterfølgeren for å lede uro-patruljen? Han kløner gjennom hele filmen og vi ser aldri talentene hans. Hvor mange generaltabber kan du gjøre uten å bli suspendert i politiet?

En stor dose kjekkaseri og moro hadde trumfet mangel på troverdighet i manus, men dette er mer drama enn action. Ikke at det er noe galt med løpingen og pistolviftingen. Problemet er at den i liten grad gir adrenalin-kick, som en god action-scene må for å være det.

Se gjerne Uro for teknisk dyktighet og god skuespillerprestasjoner, men filmen lever ikke opp til egne ambisjoner. Jeg tror det hadde vært godt mulig å stramme opp dette til noe svært bra. Mer manusarbeid hadde ikke sprengt budsjettet.

Legg igjen en kommentar

Stryk korset fra formålsparagrafen

Snorre Valen att Urbanturban har utfordret meg til å skrive om skolen og barnehagens formålsparagraf.

Hva en formålsparagraf i skolen brukes til er langt viktigere enn ordlyden i seg selv. Når nå først et utvalg er satt ned for å se på dette, velger jeg å ta utgangspunkt i utviklingen i egne holdninger til spørsmålet.

De siste årene i ungdomsskolen var jeg nærmest besatt av spørsmålet om kristen formålsparagraf. Det var langt viktigere enn politikk. Jeg var aktiv i Human-Etisk forbund, gikk på alle møtene deres og leste Tone Bergli Joners ‘Tvang til barnetro’. Når de andre i klassen konfirmerte seg, sto jeg over og ventet et år med å ta den borgerlige varianten.

Særlig frustrerende var det at jeg måtte ha foreldrenes samtykke til fritak fra kristendomsfaget, til tross for at jeg selv kunne melde meg ut av Statskirken. Ikke at det var noe problem. Faget var en av favorittene mine og foreldrene mine hadde sannsynligvis støttet meg i saken. Likevel…

Deling av klasser og alternative timer virket allerede da som sløsing med ressurser. Når jeg begynte å jobbe med lokal skolepolitikk var det lett å se at delingstimer burde brukes til bedre formål enn forskjellige religionsfag.

Det er virkelig synd at et felles religion- og etikkfag ble rotet bort i arroganse og steilhet. En formålsparagraf som kan bidra til et bedre fag av denne typen, mottas med takk.

I min tid i Unge Høyre ble det stadig vedtatt programmer om forskjellige temaer, ofte innledet med et formål hvor den kristne kulturarv ble nevnt. I Telemark Unge Høyre var det en liten klikk humanetikere som hele tiden stemte mot dette. Jeg forholdt meg passiv av to grunner: Idéhistorisk er det helt uproblematisk og det er viktig å velge kampene en vil kjempe med omhu.

Formålsparagrafen til barnehage og skole må imidlertid klare seg uten å nevne kristendom. Å henvise til kulturarven er greit nok, men også helt overflødig.

Den viktigste grunnen til en endring er hvordan formålsparagrafen har blitt brukt så langt for å skape eller hindre endringer. Her ser vi mange kristne bruker den til å forme fag og pensum. Resultatet har blitt et KRL-fag som ble langt dårligere enn det kunne bli. Og da dreier det seg om noe langt mer enn å definere vårt historiske utgangpunkt.

Jeg ser i en kronikk i Dagbladet at Danmark ønsker å gjøre barna ‘fortrolig med dansk kultur og historie’. Igjen virker det helt overflødig å nevne. Unger skal selvsagt lære om nasjonal kultur, men akkurat som for den kristne kulturarven virker det defensivt å skyve deler av pensum inn i formålsparagrafen.

Er det egentlig fjerning av kristen formålsparagraf mandatet dreier seg om? Det virker som om det går litt rundt den varme grøten og skulle ønske det i så fall hadde vært klarere uttrykt. Jeg kan ikke se for meg noen annen grunn til å sette ned et utvalg, enn å skaffe seg ryggdekning for en kontroversiell endring.

I så fall er min mening klar. Stryk korset fra formålsparagrafen.

Legg igjen en kommentar

Veronica fikser alt

Sammenligninger med Buffy fikk meg til å få øynene opp for TV-serien Veronica Mars lenge før TVNorge begynte å vise den. Tøff jente i high school miljø i genrelek, denne gangen er hovedpersonen detektiv fremfor vampyrjeger. Mangelen på det overnaturlige vil nok gjøre det lettere å henge med for mange.

Til tross for sammenligningen står Veronica Mars godt på egne ben. Jenta er tøff på utsiden og myk på innsiden, som en marshmallow i følge henne selv. Det gir seg utslag i selvstendighet og tøffmorsomme kommentarer som setter overfladiske mennesker rundt henne på plass.

Mange i klassedelte Neptune fortjener en nesetyver. Klasseforskjeller er også en motor i ungdomsserien O.C., men alt virker mer ekte i Veronica Mars. Utgangspunktet med at hovedpersonen har gjennomgått en omvendt klassereise gir karakteren dybde.

For et år siden var hun kjæreste med den mest populære gutten på skolen, venninne med den tøffeste jenta og datteren til den populære sheriffen. I rask rekkefølge blir venninnen myrdet, kjæresten slår opp, faren anklager eks-svigers for å være mordere og mister jobben. Så et år senere sitter hun for seg selv i skolegården, foraktet av tidligere venner og mistrodd av andre. Ikke rart Veronica må være tøff i trynet for å overleve videregående.

Den beste oppsummeringen av stemningen er kanskje fortellerstemmen til Veronica i første episode: «Vil du vite hvordan jeg mistet uskylden? Det vil jeg også.» Hun ble nemlig dopet og voldtatt på en fest. Seerne må vente en stund for at dette mysteriet blir rullet opp.

Faren blir privatdetektiv med datteren som sekretær med utvidede fullmakter. Ganske snart gjør hun tjenester for elver i knipe. Hver episode er en avsluttet sak, samtidig som mordet på venninnen sakte blir rullet opp. Balansen i enkeltsaker og det sesonglange plottet er ganske perfekt.

Jeg likte første sesong godt, men syntes ingen av karakterene rundt Veronica klarte å leve opp til hennes kvaliteter. Bestevennen Warren hadde bestevenn stemplet i pannen, faren var neste for sympatisk, gjengleder Weewil virker alt for polert og badboy Logan fungerer først i slutten av sesongen.

I år to har Neptune satt seg langt mer som TV-univers, karakterene får mer dybde. Derfor sa jeg tidligere at jeg synes sesong to var bedre. Etter noen få episoder var ikke svakhetene så tydelig. Hovedmysteriet med en buss med ungdommer som dør er langt dårligere disponert. Opprullingen er til tider forvirrende og mye informasjon blir trukket opp av hatten på slutten. Ryktene sier at man satser på tre mysterier som løses etter noen episoder i 2006/07.

Veronica Mars er blant de beste seriene på TV nå, og jeg venter i spenning på tredje sesong.

Legg igjen en kommentar

Spillhelvete

Her er en film jeg ikke hadde tenkt å se, basert på et dataspill og belemret med temmelig dårlige omtaler som den var. Norsk filmkritiker extraordinaire, Harald Kolstad, sammenlignet den imidlertid positivt med Supermann og X-men i Memo for et par uker siden. Nådestøtet var at han gjorde meg oppmerksom på regissøren.

Christopher Gans har laget to av mine litt obskure favoritter. Bare litt, for jeg treffer stadig folk som er entusiastiske for filmene hans.

Crying Freeman er basert på en typisk sentimental japansk action-tegneserie. Hovedpersonen er en hjernevasket leiemorder som ufrivillig gråter hver gang han utfører et drap mot sin vilje. Et vitne forelsker seg i Freeman og hjelper han å bryte fri fra sine plageånder. Slåsskampene er regissert tett opp til tegneseriene, uten å bli stive.

Genreblandingen i Ulvens brorskap er halsbrekkende. Historisk kostymedrama fra tiden før den franske revolusjonen, konspirasjonstrhiller og et monster med masse grøssereffekter. En kung fu-indianer følger gratis med på kjøpet. Bitene er til tider tråklet litt hardhendt i sammen, men du verden så mye reinspikka moro.

For å lage en film ut av spillkonseptet Silent Hill har den franske regissøren fått hjelp fra Roger Avary. Han var fødselshjelper for Tarantino i Reservoir dogs og Pulp Fiction. Christopher Gans og han har tydeligvis sine egne idéer om hvordan de skal utforme stoffet. I overraskende stor grad har de laget noe som føles friskt.

I utgangspunktet er spillet Silent Hill en slags kreativ misforståelse av vestlig kultur og religion laget av et japansk selskap. Uansett kilder fungerer stemningen bra både som krypende uhygge og bø-effekt. Avary og Gans bringer konseptet til Hollywood.

Allerede fra de første bildene er det drømmelogikken som råder. Scenen med en jente som går i søvne på kanten av et stup er absurd. Den audiovisuelle opplevelsen dominerer, ikke overflatiske forestillinger om bra historie. Mange vil nok falle av allerede her.

Ganske snart trer hovedpersonene bokstavelig talt ned i en krok av helvete med demoner, frykt og lidelse. Kameravinkler og lyddesign tydelig inspirert av grøsserspill oser over av stemning. Alt henger sammen følelsemessig, om ikke på en kjedelig matematisk måte.

Japanske grøssere er ekstra skumle fordi spøkelsene ofte er mennesker som oppfører seg merkelig med kun et lite touch av effekter, mest sminke. De data-animerte demonene i Silent Hill er filmens største svakhet, stive og til tider dårlig animert. Hvor skummel hadde ikke demonen med trekant-hjelm og et absurd digert sverd vært med et lite snev av menneskelighet.

Noen dialoger, særlig på slutten, blir for banale. Når man har klart å unngå jenter med mørkt hår over ansiktet og de verste klisjéene i mesteparten av filmen, er det synd at den avsluttende konfrontasjonen føles som et middels kostymedrama laget for TV.

Silent Hill havner neppe på noen ti-på-topp-liste på slutten av året, heller ikke min. Likevel gikk jeg opprømt og fornøyd ut av kinosalen, i visshet om at jeg ville kjøpe DVDen når den kom på salg.

Legg igjen en kommentar

Ber for sine syke strømfradrag

Jeg skjønner godt at Skiens ordfører Rolf Erling Andersen gjennom Dagbladet ber Staten sponse folks strømforbruk med kr 6.000,- i året.

Kommunen har en eierandel på 15,20 % i Skagerak Energi, den sentrale leverandøren i Telemark og Vestfold. Ap-politikeren er også nestleder i styret.

Og hva drev den geskjeftige ordføreren med før han ble heldagspolitiker? Han var spesialrådgiver i Skagerak Energi.

Hvis Rolf Erling Andersen virkelig mener at markedet herjer for mye med strømprisene, burde han foreslått å regulere strømmarkedet. Som fagmann vet han sannsynligvis at det er tilnærmet umulig, og at det vil gi Skien kommune og bedriften han representerer dårligere vilkår. Virkningen for forbrukere gjenstår å se.

Et skattefradrag derimot tjener alle på. Med unntak av et skattesystem som konstant truer med å bryte sammen av uendelige mengder klatteforslag om fradrag for alle gode formål, samt et miljø avhengig av nye energikilder og energiøkonomisering.

Legg igjen en kommentar

Biler på langtur

I en periode på 90-tallet var det knapt mulig å se en barnefilm uten prinsesser og utålelig søte dyr. Og det sier jeg som en stor fan av Beauty and the beast. Sakte men sikkert fikk vi Byggmester Bob, Gråtass og Harry Potter. Endelig litt underholdning hvor man ikke risikerer at poden insisterer på å gå i barnehagen i rosa strømpebukse etterpå.

Mer maskulin animasjon enn Biler kan jeg knapt tenke meg. Her har vi verden slik jeg forestilte meg den som unge under lek med Matchbox. Levende biler som snakker sammen og har følelser. Ikke for det, jenter vil nok også bli fascinert. Den femårige prinsessen jeg testet traileren på forsikret meg om at det så gøy ut.

Styrken til Pixar i konkurransen om dataanimasjon er evnen til å fortelle en god historie. Incredibles klarte til og med å lage en voksen film ut av noe barn kunne like. Den første Shrek-filmen er den eneste dataanimerte filmen som lukter på fortellergleden til Pixar.

Alt for mange konkurrenter ender opp med å lage en serie morsomme opptrinn og karakterer. Det eneste voksne i filmen er vitser ungene ikke forstår. Jeg ler mens det pågår, men husker lite på vei ut.

Selv en god ting kan det bli for mye av. Historien i Biler kveler nesten alt som er gøy. Godt over to timer gjør at hovedpersonen Lynet McQueen knapt lever opp til navnet. Det tar en evighet både å komme i gang med historien og avslutte den.

Egentlig savner jeg mer av den tøysete humoren det blir for mye av i andre filmer. Manusforfattere og regissør ser ut til å ha forsikret seg at de får med seg alt som har fungert tidligere i Pixar-formelen, uten det som virkelig var gøy og skapte entusiasme.

Å lage animasjon av biler er en utfordring i seg selv. Bevegelses- og uttrykksmåtene gir begrensete muligheter til å uttrykke følelser. Hva man har klart er imponerende, men det er ikke nok.

Biler er teknisk bra, men påkaller ingen entusiasme. Mange i målgruppen vil likevel underholdes, men jeg har følelsen at det vil klø fortere i beina enn på mange andre barnefilmer. Lengden er alltid et problem for små blærer og den klare vinneren nonsense er mangelvare.

For å ikke skyve ungene foran meg, jeg synes i hvert fall Biler var litt kjedelig.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: