Romantikk med balletak

Jo mer frigjort kvinnene har blitt, jo kjedeligere romantiske filmer. Få ting frustrer meg enn en dårlig komedie for jenter. Bunnivået ble nådd med Ally McBeal på 90-tallet, så sånn sett peker vel kurven nedover for kvinnefrigjøringen.

I den klassiske screwball-komedien var krangling mellom de potensielle turtelduene lang mer enn en konvensjon. I de beste filmene, som His girl Friday om et eks-par journalister, slo det gnister. Ut av kranglene og de snertne replikkene vokste det en fortelling som var langt morsommere og sannere enn skvipet de presser ut av Hollywood i dag.

Det var generaliseringene. Blant søppelet finnes juveler.

Jeg hadde stor tro på The break-up med Vince Vaughn og Jennifer Aniston, ikke på grunn av skuespillerne, men regissøren Peyton Reed. Filmdebuten Bring it on elsker jeg ut av all proposisjoner, til tross for at det er en cheerleader-film. Down with love er også en morsom versjon av den klassiske romantiske komedien.

Felles for filmene er et godt grep om genre-konvensjonene. Han både spiller med og mot dem, underholder samtidig som publikum får noe litt annet enn ventet. Når jeg stadig vekk skryter av Tommy’s Inferno, er det fordi jeg ser noe av den samme holdningen i denne norske filmen fra i fjor.

Screwball virker nok alt for konfronterende for mange i dag. Replikkene og hendelsene er morsomme, men langt mørkere enn mange vil forvente av en romantisk komedie. Noen ganger må jeg selv bite i meg ønsket om bedre og mer realistiske filmer. Egentlig vil jeg bare bli underholdt.

Jeg visste ut fra regissør og omtale hva som var i vente, derfor storkoste jeg meg. Jennifer Aniston dekker registeret for å ta humoren i en mer alvorlig retning. Bifigurene er morsomme, uten å true med å ta hovedhistorien som gisler. Vince Vaughn gjør jobben sin, han er mannemann som vanlig.

Kranglingen mangler imidlertid gnisten som satte forholdet i gang. I den klassiske screwball-komedien er motsetning og kjærlighet ikke noe problem å kombinere. I The break-up blir opptrinnene så passiv-agressive at vi knapt kan kalle møtene mellom hovedpersonene konfrontasjoner. Ikke blir det hysteriske nok til å bli svart humor heller.

Slutten er fin og ambivalent. Igjen vil nok mange i kjernepublikummet føle seg snytt, men det er få ting jeg liker bedre enn en genre-bevisst film akkurat litt til siden for det forventede. En sterk firer på terningen, med ekstra poeng for å heve en trøtt genre.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: