Lysløype til Bollywood 2006

De fem sikreste valgene, i prioritert rekkefølge, til Bollywood-festival på Soria Moria og Frogner kino følger under. Disse burde være spiselig for alle film-elskere med apetitt for noe litt eksotisk.

  1. Krrish
    Sommerens store slager i India. Superhelter flyr lavt over Singapore. Masse action og spesialeffekter, og ganske sikkert litt spinnvill genre-blanding.
  2. Omkara
    Othello blant ganstere i Nord-India med kastekonflikter i bunn. Jevnt over svært bra kritikker, under middels suksess i hjemlandet, men stor suksess i utlandet.
  3. Kabhi Alvida Naa Kehna
    Stjernespekket kjærlighetsdrama som visstnok tar et usedvanlig realistisk blikk på moderne indiske ekteskap. Festivalledelsen forventer nok storinnrykk med flest oppsatte forestillinger. Urpremiere.
  4. Gangster
    Drama med sterke følelser. Studioet er ambisiøst og uavhengig. Stilen er lagt et godt stykke nærmere Hollywood, uten absurde danseopptrinn under sangen. Så den nylig på DVD.
  5. Being Cyrus
    Psykologisk drama som ser ut til å skrelle bort Bollywood-konvensjoner som musikal-numre. Jeg har ikke lest noe om den, men det kan være spennende å se hva de som bryter med tradisjonene i India gjør.

I tillegg oppdaget jeg en interessant anmeldelse av Fanaa som får frem det positive og negative ved Bollywood på en bra måte. Jeg vet ikke om jeg har kondis til seks filmer, men den høres interessant ut.

Uansett hvor mye fan jeg er så er det en del stinkere. Etter anmeldelser å dømme er det grunn til å være skeptisk til Anthony Kaun Hai og Phir hera pheri minner litt for mye i handlingsreferatet om fjorårets storsuksess Bunty & Babli.

Og så så jeg den dårligste Bollywood-filmen på flere år nylig, Kal ho naa ho. En sjarmerende hoven jente blir interessert i to gutter, en gammel venn opptatt av alle andre enn henne og en spøkefulg med en hemmelighet. Historien er et godt utgangspunkt, men utførelsen svikter på alle punkter.

Min gamle helt Sharukh Khan klarer ikke å binde komedien og tragedien sammen. Hvert øyeblikk overspilles til det absurde, han ser ut som han får epliptisk anfall når følelsene trenger på. Selv i Bollywood kan det bli for mye.

Legg til en usjarmerende mash-up mellom indisk og amerikansk musikk, så er det ikke mye igjen. Eneste gang filmen dro meg inn var i en av avslutningsreplikkene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: