Kunstnerspirer i krise

Faren er overhengende for at jeg spenner forventingene for høyt før Reprise får premiere 8 september, men skitt la gå. Det må være lov å skryte av den beste filmen jeg har sett hittil i år.

Erik og Phillip har begge en plan om å skrive bok. De ønsker å leve ut en romantisk forfatterdrøm hvor de er evige venner. Skuffelsen er stor når bare en av dem får utgitt boken sin. Til tross (eller kanskje på grunn av) en stormforelskelse med Kari, ender debutanten opp med et alvorlig psykisk sammenbrudd. Filmen forteller hva som skjer med hovedpersonene og kameratgjengen de neste månedene.

Den ene tråden i filmen er en svært alvorlig utforskning av forventingspresset og de personlige problemene til Erik og Phillip, samt kjærlighetshistorien med Kari. Alt spilles ut i en utsøkt regi, fotografering og klipping. Tid, bilde og lydspor deles opp og flyter sammen på en måte jeg ville kalt pretensiøs, om det ikke var for at rytmen er så perfekt. Fransk nybølge spøker i bakgrunnen i disse sekvensene. Filmen er i farger, men noen ganger glemmer jeg det og tror den er i sort/hvitt.

Så snart Reprise står i fare for knekke under alvoret, får vi et innblikk i en broket kameratgjeng fra Oslo Vest. Replikkene er ramsalte og gjenkjennelig. Assosiasjonene går i retning av Mongoland for Østlandsområdet. Komikeren Henrik Elvestad leder an. Kunstnermiljøet i Norge får også sitt pass påskrevet.

Permene i filmen er to fantasisekvenser hvor Erik tenker hvordan livet burde ha vært. Her flyter alvoret og humoren i sammen.

Filmen holdes sammen av en godt definert alternativ virkelighet, litt annerledes enn vår. Jeg gleder meg allerede til å pause filmen på DVD for å lese avisartikler som flagrer forbi under filmen. Også visuelt synes jeg filmen er vel så interessant enn den mer ekstreme Den brysomme mannen. Websiden til Reprise gir en forsmak på byggeklossene i Joachim Triers univers.

Handlingsreferatet og sammenligningen med Mongoland kan gi mistanker om en kjøkkenbenkfilm, men her er hver minste detalj gjennomtenkt. De i all hovedsak ferske skuespillerne avleverer replikker som passer perfekt for filmmediet.

Klipperytmen og hoppene i tid tok noen minutter å komme inn i, deretter var jeg fanget for resten av filmen. Noen fortellingstråder stikker ut her og der, men åpenheten får bare universet som defineres til å virke mer troverdig.

Joachim Trier har allerede fått mye omtale. Hypen ser ut til å være vel fortjent. Reprise er min mest helhjertede sekser bloggen har kastet så langt. Jeg håper filmen blir en stor suksess.

Variety og europeans-film.net har også anmeldt Reprise.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: