Indere i New York og Bothello

Helgens Bollywood-fangst med Fred Ut var nok det beste jeg så av indisk film den siste uken. I tillegg til denne anmeldelsen kan du lese en omtale av dem på bloggen hans. I tillegg så jeg Krrish og Being Cyrus. Under følger min vurdering av alle fire filmene.

Skuespillerne i Kabhi Alvida Naa Kehna signaliserer suksess. Alle er trygge navn å satse på under letingen etter en Bollywood-film. Og ganske riktig, den slo alle rekorder både i India og utenlands i premierehelgen som var.

Ærlig talt liker jeg bedre de skamløst underholdende indiske filmene enn de seriøse, og KANK (som filmen forkortes til) leverer i bøtter og spann både som humor og melodrama. I første akt dreier det seg hovedsaklig om rom-kom og forvekslingshumor, og det er lenge siden jeg har ledd bedre. En sal full med folk som hoier, piper og klapper hjelper selvsagt på stemningen.

Når tragedien skrus til i andre del er det kanskje noen som hopper av, men jeg synes den delen også holdt godt. De siste 20 minuttene er riktignok en lengre avslutning enn siste del av Ringenes Herre. Forskjellen er at KANK slutter med en følelsemessig berg-og-dalbane, nesten en bonus-film.

På forhånd ble det snakket om at filmen var en variasjon over den i overmål kyniske Closer. Så langt går den ikke, men det er verdt å merke seg at nesten alle hovedpersonene har så store karakterbrister at de nærmer seg det usympatiske. Den konstant bitre fotballspilleren hadde blitt plagsom hvis det ikke var for Sharukh Khans sjarm. Karisma slår ofte subtil skuespillerkunst på film, og her motvirker det rollefigurer det er vanskelig å like.

Kynisme, åpenhet om utroskap og atskillig godmodig vitsing med homofili virker friskt i en indisk film. Likevel er det verdt å merke seg hva moren til hovedpersonen gjør når ekteskapet skranter: Hun står last og brast med svigerdatteren. Moren er alltid det moralske sentrum i en indisk film.

Kabhi Alvida Naa Kehna er nesten som en miniserie på en kveld. Alt, inkludert musikk, er håndverksmessig godt utført og gjennomført underholdende.

I Morgenbladet forrige fredag beskrev to forskere det de kaller den pakistanske gjengmannen i Norge: «De formulerte seg på en ledig og overbevisende måte i en språkdrakt som for menn med norsk bakgrunn ville virket søtladen og klisjefylt. Språket var lite preget av skryt eller forstillelse, men dette kombinert med verdier knyttet til kjærlighet som kan virke svulstig og tåredryppende.»

Egentlig en ganske god beskrivelse av stemningen i Omkara, en indisk variant av Shakespeares Othello.

Veldig mange forsøk på å oppdatere eldre historier blir krampeaktige, men Omkara skaper en perfekt setting. Før pause ble jeg revet helt med inn i en eksotisk verden av moderne røver-konger med politisk makt nord i India. Kaster utgjør noe av samme konflikten som hos Shakespear i gjenfortellingen av historien. Fordelen er at vi får se forløpet før handlingen i skuespillet i mer detalj og adskillig action.

Handlingen blir trukket opp som en strikkmotor. Regissøren er flink til å plassere kamera for å formidle informasjon. Det uttørkede landskapet er svært lite glamorøst, men fargene blir utnyttet til det fulle.

Andre akt snurrer propellen av seg selv, med en liten akselerasjon i den tragiske finalen. Uten at filmen snubler på noe punkt, blir det hele mer forutsigbart. Jeg var langt fra like oppslukt etter pause.

Konklusjonen er likevel at filmen gikk fra veldig bra til bra, og Fred Ut var nok enda mer fornøyd enn meg.

Krrish, en superhelt-film, var temmelig skuffende. Ofte tidligere synes jeg indisk action blir for poserende. Her hadde de hentet inn koreografer fra Hong Kong, så det fungerte greit. Problemet var at det var alt for lite slåssing og redding. Mesteparten av tiden gikk med til en alt for forutsigbar kjærlighetshistorie. Og musikken var dønn kjedelig.

Det snakkes så mye om at Bollywood kopierer fra vestlige filmer, men denne historien er den første originale superheltfilmen jeg har sett siden Darkman. Alt amerikansk bygger på allerede etablerte historier. Krrish derimot bygger de på Koi… Mil Gaya, den første filmen jeg så på Bollywood-festival for fire år siden. Den er en blanding av Nærkontakt av tredjegrad, ET og Forrest Gump.

I oppfølgeren spiller samme skuespilleren sønnen til hovedpersonen i første film. Det henger ikke på greip tidsmessig, men både dette og resten av handlingen i Krrisht er en god blanding av kjente konvensjoner og originale idéer. Bare synd at utførselen er så ordinær og standardelementene så kjedelige.

Being Cyrus mangler musikk, har et tradisjonelt thrillerplot og klarer seg med halvannen time. Bare synd at historien ikke henger på greip. At alle snakker på gebrokkent engelsk hjelper ikke.

Bollywood-festen var ypperlig i år. Tre svært gode filmer (hvis vil inkluderer Gangster) og svært oppdaterte, sentrale premierer. Hvis festivalen bare får pusset opp åpningen sin og et program som ikke er konstant forsinket, blir jeg kjempefornøyd.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: