Spillhelvete

Her er en film jeg ikke hadde tenkt å se, basert på et dataspill og belemret med temmelig dårlige omtaler som den var. Norsk filmkritiker extraordinaire, Harald Kolstad, sammenlignet den imidlertid positivt med Supermann og X-men i Memo for et par uker siden. Nådestøtet var at han gjorde meg oppmerksom på regissøren.

Christopher Gans har laget to av mine litt obskure favoritter. Bare litt, for jeg treffer stadig folk som er entusiastiske for filmene hans.

Crying Freeman er basert på en typisk sentimental japansk action-tegneserie. Hovedpersonen er en hjernevasket leiemorder som ufrivillig gråter hver gang han utfører et drap mot sin vilje. Et vitne forelsker seg i Freeman og hjelper han å bryte fri fra sine plageånder. Slåsskampene er regissert tett opp til tegneseriene, uten å bli stive.

Genreblandingen i Ulvens brorskap er halsbrekkende. Historisk kostymedrama fra tiden før den franske revolusjonen, konspirasjonstrhiller og et monster med masse grøssereffekter. En kung fu-indianer følger gratis med på kjøpet. Bitene er til tider tråklet litt hardhendt i sammen, men du verden så mye reinspikka moro.

For å lage en film ut av spillkonseptet Silent Hill har den franske regissøren fått hjelp fra Roger Avary. Han var fødselshjelper for Tarantino i Reservoir dogs og Pulp Fiction. Christopher Gans og han har tydeligvis sine egne idéer om hvordan de skal utforme stoffet. I overraskende stor grad har de laget noe som føles friskt.

I utgangspunktet er spillet Silent Hill en slags kreativ misforståelse av vestlig kultur og religion laget av et japansk selskap. Uansett kilder fungerer stemningen bra både som krypende uhygge og bø-effekt. Avary og Gans bringer konseptet til Hollywood.

Allerede fra de første bildene er det drømmelogikken som råder. Scenen med en jente som går i søvne på kanten av et stup er absurd. Den audiovisuelle opplevelsen dominerer, ikke overflatiske forestillinger om bra historie. Mange vil nok falle av allerede her.

Ganske snart trer hovedpersonene bokstavelig talt ned i en krok av helvete med demoner, frykt og lidelse. Kameravinkler og lyddesign tydelig inspirert av grøsserspill oser over av stemning. Alt henger sammen følelsemessig, om ikke på en kjedelig matematisk måte.

Japanske grøssere er ekstra skumle fordi spøkelsene ofte er mennesker som oppfører seg merkelig med kun et lite touch av effekter, mest sminke. De data-animerte demonene i Silent Hill er filmens største svakhet, stive og til tider dårlig animert. Hvor skummel hadde ikke demonen med trekant-hjelm og et absurd digert sverd vært med et lite snev av menneskelighet.

Noen dialoger, særlig på slutten, blir for banale. Når man har klart å unngå jenter med mørkt hår over ansiktet og de verste klisjéene i mesteparten av filmen, er det synd at den avsluttende konfrontasjonen føles som et middels kostymedrama laget for TV.

Silent Hill havner neppe på noen ti-på-topp-liste på slutten av året, heller ikke min. Likevel gikk jeg opprømt og fornøyd ut av kinosalen, i visshet om at jeg ville kjøpe DVDen når den kom på salg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: